Familietur'99   en historie om lavvann, overtro, gleder og skuffelser..

| # Kommentarer | Bilder | Forsiden | Site Map |

1999-sesongen

1999-sesongen skulle bli den beste noensinne. Det var helt opplagt. Det er det jo egentlig hvert år, men dette var ikke tomt prat, dette var alvor. Nye bøker lest, nye teknikker lært, nye fluer bundet og selvfølgelig masse dollars byttet mot nytt, kostbart, spennende og helt unødvendig utstyr. Men viktigst av alt; det skulle fiskes både mer og på bedre steder i år. Oddsene for suksess var iallefall bedre, og i sportsfiskesammenheng selger man alltid skinnet før bjørnen er skutt, iallefall gjør jeg det, selv om det ikke er mye bjørn igjen.. Jeg er da ingen jævla biolog heller!
Sesongen hadde begynt middelmådig. Turen til Mexico var jo helt fantastisk bra, men å kalle det en ren fisketur ville være å strekke sannheten i lengste laget. Trysil-turen levde derimot ikke helt opp til mine skyhøye forventninger, så på en måte var vel stillingen 1-1 før sensommerns og høstens alvor startet. Jeg hadde egentlig regnet med å holde nullen bakover, men det var lite å gjøre med trøstemålet til Team Uflaks nå, foruten selvsagt, å bortforklare det etter blind-høne-finner-også-korn-prinsippet, og å fokusere på den forestående parademarsjen fra storfisk til enda større fisk.

Det er nok mest moro å fiske etter fisk man ser, f.eks. vakende ørret eller jaktende bonefish. Det gjør utvilsomt fisket mer fokusert og spennende, det er en deduktiv prosess som skjerper sansene. Blindfiske er til sammenligning bare stillestående dorging etter et bytte man ikke aner eksisterer, en slags "uh. hva skjer hvis jeg pælmer ut snøret her, mon tro?"-teknikk. Det handler egentlig om å dekke mest mulig område på kortest mulig tid. Analogien til jaktverdenen må vel være å legge miner, istedenfor å ta seg bryet med faktisk å snike seg innpå ett dyr fær man plaffer det ned. Jeg tror ikke man blir så hekta av å legge miner, men tilbake i sportsfiskerverdenen finnes det faktisk spennende blindfiske. Fagtermen er sjøørretfiske. Det er to hovedgrunner til at sjøørretfiske så bra; 1) man fisker om natta, og 2) sjansene er gode for stor fisk. Dette må ikke blandes sammen med laksefiske, hvor 1) man fisker om dagen, 2) sjansene er dårlige for stor fisk, men 3) sjansene for virkelig stor fisk er, i likhet med å vinne i lotto, teknisk sett større enn null. (De som fisker bitevillig smålaks på tørrflue i idylliske småelver, ser jeg bort fra, for de roter egentlig bare til inndelingen min.)

Det er egentlig rart at blindfiske blir så mye bedre når det gjøres om natta, men kanskje det er slik at skal man først drive blindfiske, så skal man gjøre det skikkelig. Om natta ser man ingenting, og mer bokstavlig går det vel ikke an å tolke blindfiske. Selv om effekten er den samme, forekommer nattfiske meg som adskillig smartere enn å fiske med bind for øynene på dagtid! Alt blir annerledes når mørket senker seg. Hver lyd får en ny mening. Normalt komplementer vi lyden med synet, vi ser hva som laget lyden. Med synet satt ut av spill blir denne oppgaven overtatt av en noe mindre etterettelig sans: fantasien. Det gjør det hele mer spennende --enda bedre er det om man er helt alene, gjerne bittelitt mørkeredd og langt fra folk og fe. Da får man virkelig føling med nattens vesen.. Og man glemmer at man driver et simpelt blindfiske.

The night is not to be feared; it is to be felt, touched, sampled and explored. It is filled with exciting secrets forever hidden from the day. It is a frontier, to be tried and tested and won, and I commend it to all anglers.
      - Steve Raymond i The Year of the Angler (1973)

Aurland

I slutten av juli fant Julern og jeg ut at det var på tide å hevne Trysil-turen. Vi lastet bilen full av greier og dro planløst avgårde. Egentlig var det vel brunørret som sto høyest på ønskelista, men vi skal ikke legge skjul på at sjøørretfiske på vestlandet også lurte i bakhodene våre. Unge Hildebrandt kom vår planløse tur til unnsetning med et spennende tips oppover Gudbransdalen, et dalføre kjent for dårlig sjøørretbestand. For å gjøre en lang historie kort, i den grad jeg noen gang har klart det, så blåste det prosjektet bort. Vi dro videre tidlig neste morgen og sjekket optimistisk opp vindforholdene i et visst vann i Jotunheimen, hvor forøvrig bølgetoppene gikk hvite, før vi satte kursen i retning kysten.
Mange bestemmer destinasjonen på fisketurer utfra tips og erfaring. Selv foretrekker vi eliminasjonsmetoden, og for å si det sånn, det ble et par mil og fjelloverganger den dagen. Men til slutt endte vi opp i Aurland. En kamerat av Julern var på plass i elva, og med hans lokalkjennskap fikk vi tryllet frem både fiskekort og losji. Tre netters fiske fikk vi til i Aurlandselva, men antall fisk kan telles på en amputert hånd. Det var egentlig litt rart, for forholdene var slett ikke så ille, og det ble tatt fisk lenger ned, ikke mange riktignok, men til gjengjeld var den storvokst. Julern påstår han hadde fisk på, men med snøret surra rundt snella gikk kjøringa litt dårlig.. :-) Da han hadde på, lå jeg, storfiskeren, i halvsøvne i hytta. Men det var en fint sted. I kjent vestlandsstil var elva blågrønn og rask, og fjellene som pakket den inn stupbratte og himmelhøye. Vakkert landskap, men likevel, veien går et steinkast fra elva, og når det gjelder fisketurer, så er nok fraværet av sivilisasjon og andre mennesker like viktig som det estetiske i landskapet. Vi kommer nok til å prøve Aurland igjen, og det er fortsatt en av de aller beste elvene i landet etter grov sjøørret. I løpet av våre tre netter i Aurland tok jeg nøyaktig tre bilder, og selv om det var herlig å slippe å drasse rundt på kamerabagen, så må nok det økes litt neste gang..

Orkla

Vel hjemme fra Aurland, og langt fra tilfreds med fangsten, hang jeg meg på fattern og Bjørn på en helgetur til Orkla. Forholdene var ikke så gunstige her, det var lenge siden forrige regnskyll, og kjentfolket klaget på lav vannstand. Kommer det regn, kommer det til å gå mye fisk.. som vanlig. Vi fisket på Åkerholm, bare en drøy mil ovenfor utløpet. Den beste siden var selvsagt opptatt første dagen, og på den siden vi ble henvist til, var vel strengt tatt best egnet for fjellgeiter med interesse for ekstremsport. Men vi kom oss da ned og uti -- faktisk var det vesentlig lettere å komme opp av elva. Forklaringen var jo enkel, suppegjøken oppe i demningen mente at nok var nok, og satte i gang med i fylle magasinene. Vi håpet at det var narreflom på gang, dvs. at vannføringen strupes og deretter økes igjen, i håp om å sette fart på laksen. Men økningen kom aldri. Med lav vannstand og ytterligere kutt på 35cm så fort vi satte vadeskoene i elva, overlater jeg til den enkelte leser å gjette hvordan fiskehelgen utartet seg.

Nordland

Ok, Orkla og Aurland var ikke hovedgrunnene for min utrøttelige optimisme for denne sesongen. Som vanlig skulle jeg oppover til vår småhemmelige elv helt oppe i Nordland (fortsatt ingen planer om å utbasunere navnet på den på nettet :-). Både 1997- og 1998-sesongene hadde vært gode her for meg, men i år var forholdene virkelig vanskelige. Det fantes ikke vann i elva. 1997-nivået, hvor det var rekordlav vannstand i Trøndelag og deler av Nordland, fortonte seg som en flom i forhold. I år hadde det vært kjempeflom i starten av juli, men så hadde det blitt helt dødt. Fisket var eventyrlig akkurat da flommen gikk ned, men det var en fattig trøst for oss som kom flere uker senere. Generelt fantes det ikke drag i elva, og skummet fløt dovent nedover speilblanke strekker, og det var vanskelig å forestille seg at dette egentlig skulle være nydelige stryk. Jeg klarte ikke engang å gå på trynet i elva i år, og det burde si litt om vannstanden..

(1) 1997-sesongen, (2) 1998-sesongen og (3) 1999-sesongen. Henholdsvis lav, optimal og katastrofe.

Det var kanskje lite vann i elva, men det manglet ikke på fisk. Vannstanden gjorde sitt til at elva var grunnere og overflaten klarere, og i enkelte høler kunne man se rett til bånns. Vel, det var ikke like lett å få øye på bunn, for det var en helvetes masse fisk i veien. På ei bru hadde jeg klart syn på cirka 10m², og på det området talte jeg 35 fisk. Flesteparten rundt 1-2 kilo, men også en del på 3-4 kilo. Et kast med nòt hadde vært dumskap her. Med mindre man er kar til å trekke opp hundre kilo sprellende laks, da. Utallige fluer ble sendt i retning fisken, men oppskriftsmessig var det ingen respons å fremkalle fra elvas dyp. Til slutt ga jeg opp fisket, og sto heller i timesvis og så på fisken. Hvordan de kranglet om plassen, hvordan hierarkiet fungerte, og hvordan noen innimellom mistet tålmodigheten og vaket så vannspruten slo metervis avgårde. Om man ikke får dem på kroken, så må det nest beste være å få studere dem på denne måten. Hvor mange fisk som stå i hølen utenfor hytta, får vi nok aldri vite, men et tresifret antall var det garantert... Vakene var iallfall mange og kraftige, men etterhvert som turen skred fram, var oppmerksomheten og entuasiasmen fra oss dalende. Det var en prosess i tre faser; innledningsvis "Wow! Så du den!? den var stor!".. Senere "Hmm. der var den igjen..".. og mot slutten "Hmmpf.. #%&!#@!".. Men uansett, det er medisin for sjelen å sitte på verandaen å studere solnedgangen med en kald pils og god whisky. Det er ingen bilvei her, det er ingen hus. Her er heller ingen kø om plassen, intet stress. Det er bare oss, elva og naturen. Og sprutvakende fisk. Det er fantastisk.

Kraftige vak..

På en måte ga det ro i sjelen å se at fisken var her, selv om den hadde helt andre ting i tankene enn å hugge på fluer. Men en annen del av meg nøyde seg med å konstatere at det var masse fisk i elva. Den som ikke får fisk da, gjør noe feil. Og det er jo egentlig åpenbart at med slike mengder fisk i elva, er det bare snakk om å være tålmodig, før eller siden vil en eller annen bite på, hvis man har riktig flue på riktig sted til riktig tid. Eller mer sannsynlig, feil flue på feil sted til feil tid, og en ekstra dum fisk. Lite gikk uprøvd denne turen. Jeg var fremme med #5-er stanga med krok 16 på 6 meter 0.16mm fortom, men det vakte mer interesse hos parren enn hos laksen. Jeg fisket til alle døgnets tider, men da turen gikk mot slutten, sto fortsatt både jeg og fattern tomhendte. I slående likhet med de få andre fiskerne vi pratet med der oppe. Vi trengte regn. En skikkelig skur, og fisket ville ta helt av. Og vi gjorde det vi kunne, alle triks i boka ble prøvd. Vi dro på nattefiske uten regntøy, vi hang vaderne på vidt gap ute om natten, vi hang klær ute om natten. Men ikke en regndråpe kom.

Normalt er jeg en ganske rasjonell type. Faktisk nesten overdrevent rasjonell. Men når jeg er på fisketur, uten å få fisk, da søker jeg gjerne svar i den åndelige verden. Å søke forklaringer med flue, fortom og fiskemetode funker bare til et visst punkt. Etterhvert er det ikke snakk om at jeg har feil flue eller feil fortom, neida, problemene blir som oftest forklart med at jeg har på feil cap, feil farge på sokkene eller at jeg gjorde kardinaltabben med å putte galt bein i vaderne først. I fjor byttet jeg tom. fiskevest, overbevist om at min gamle, slitte grønne modell bragte uflaks med seg. Det viste seg å være feil, for den lyse vesten hjalp ingenting, men da jeg byttet tilbake igjen, ble det fisk. Dermed ble den lyse forvist fra alt fiske på ubestemt tid. Iallefall så lenge jeg brukte den røde cappen.. ;-) Ok, jeg er ikke helt hinsides, men ubevisst noterer jeg meg hva slags kombinasjoner av ritualer og tilleggsutstyr som funker best, vel vitende om at det bare er sprøyt. kanskje.

siste dagen
Siste dagen fisket jeg pliktskyldig det vanlige strekket fra svingen og ned mot hytta. I desperasjonens navn hadde jeg bundet noen små lakserognimitasjoner, som jeg nå kastet utover med drøye 5 meters fortom. Det var ettermiddag og fortsatt lyst, og troen på fisk var minimal. Jeg gikk langs land og finsiktet bakslengen mellom trærne, med svært varierende hell. Men nede ved skjæret skjer det, som så mange ganger før -- akkurat når man minst aner det, fisken tar! Kastet var langt og fortommen strak, og akkurat i det flua lander, før ringene etter landingen har kommet, så kommer en fisk rasende opp og tar flua i et kjempehopp. Mens hjernen lurer på hva i helvete som foregår, gjør hendene mine instinktivt tilslag. Takk og pris for det. Ingen kjempefisk, men når man har gått så lenge uten fisk at man knapt husker hvordan det føles med en i andre enden av snøret, ja, da koser man seg.. Og man er fullt konsentrert, denne fisken skal ikke mistes! Noen minutter senere er kampen over. Med vakene i hølen nedenfor og fiskene under brua friskt i minne, føler jeg iallefall ingen påtrengende bekymring for bestanden i det jeg tar livet av den. Men det er alltid med blandede følelser jeg tar livet av en fisk. Den har et hektisk og farefullt liv bak seg, og nå har den kjempet seg opp til sin barndoms elv for å sikre kommende generasjoner, en oppgave så dypt forankret i instinktene at den er villig til å ofre livet. Det er et av naturens under, og fisken er uskyldig og vakker der den ligger og kjemper en desperat kamp for sitt eget liv. Det er vanskelig å lure seg selv inn i historien på en aktverdig måte, men det var nå en gang derfor jeg kom hit. Jeg tviler på fisken oppfatter det, eller om den i det hele tatt bryr seg, men respekt og sympati kan jeg iallefall tilby.

Kanskje var det flua som gjorde utslaget.. Eller så var kanskje den lange fortommen og det perfekte kastet.. Kanskje det bare var flaks.. Eller kanskje alt sammen.. Tro hva dere vil, selv er jeg overbevist om at det var fraværet av cappen, som lå gjenglemt på hytta. Aldri mer skal jeg bruke den cappen, iallefall ikke sammen med de sokkene.. ;-)

sesongen slutt
Uansett hva som gjorde utslaget, så går sesongen mot slutten. Det er riktignok gode muligheter for fiske i g.lågen, glomma og rena utover september, men det blir som regel med tanken for min del. Uansett blir det bare ekstraturer, for det er og blir de to sommermånedene juli og august som er hovedpunktet i min fiskeverden.
Skuffende totalt sett. Men den hadde sine øyeblikk. Og det er jeg glad for.

• Nordlandsturen 1997
• Nordlandsturen 1998
• Alle bildene fra turen (noen ekstra er det vel)
  

Kommentarer: