Planen var først å ta en tur til Snåsa-traktene for å fikse litt ørret, for deretter å prøve lykken etter laks/sjøørret i Namsen og avslutningsvis til et "hemmelig" sted som foreldrene mine hadde slumpet over året før.
Lurudalen
Vi hadde sett på kartet for aktuelle ørretområder i nærheten av Namsen, og det var flere aktuelle alternativer. Det er jo relativt håpløst å lese seg til gode, bortgjemte fiskesteder via NAFs veibok, men det var nå verdt et forsøk. Valget falt på Lurudalen, som ligger like ved en nasjonalpark noen mil fra Snåsa.Dette var imidlertid intet heldig valg, da det viste seg at bergartene i området er svært næringsfattige slik at det er dårlige forhold for fisken. For sikkerhets skyld viste bildet av hytta i katalogen til Statskog en flott elv i bakgrunnen av hytta. Det var imidlertid en liten bekk, minst 5 meter fra vannstanden i katalogen. Enten har fotografen være på pletten under en kjempeflom, eller så har vel også Statskog fått utløp for sin kreativitet gjennom Photoshop.. :-)
Uansett, oppholdet i Lurudalen var en typisk engangsforetredelse. Det var jo flott natur i områdene, men ekte sportsfiskere blir fort lei av å glane på trær dagen lang.. Et vann, Finnbutjenn, hadde imidlertid potensiale. Det var bra med vakende småfisk der, og det var en mengde skall av fjærmygg eller lignende i vannoverflaten. Men vi fikk ingenting den dagen vi var der oppe. Og det fulgte garnrettigheter for vannet med hytta, så det spørs vel.. Ellers var oppholdet i Lurudalen relativt uinteressant, selvfølgelig unntatt den episoden hvor jeg gikk meg vill i skumringen og vasa rundt i flere timer og støtte på en elg. Hoisann! Hvis du leser dette din elg-jævel, faen ta deg! (fikk nesten hjertestans!) :-) Men det gikk jo bra.. Og enda bedre skulle det bli, så fort vi kom oss bort fra denne plassen..
Namsen
Optimistisk dro vi videre til Namsen, og vi innkvarterte oss på Namdal Villmarkssenter, et slags jakt- og fiskehotell. Men selv lokalkjente eksperter hjelper ikke mot dårlig laksevær.. Vi var i Namsen i starten av August, og da var det fortsatt Juli-vær, dvs. sol og sommer. Vannstanden i Namsen var svært lav, og laksen sto nok ute i fjorden og ventet på regn. På en måte var det kanskje like greit at vannstanden var lav. Elva var nå en vanlig stor lakseelv, i motsetning til den floden Namsen normalt er. Det gjør jo fisket litt lettere angripelig for oss amatører. Temperaturen i Namsen lå rundt 16 grader, og det er for høyt. Laksen har nok større problemer enn oss mennesker med å tilpasse seg varmere vær..Vi fisket på Berre og Rådum-valdene (to kjempefine vald!) og litt i Eida etter sjøørret på kveldene. Men det ble ikke noe på oss. Selv proffene, både lokale og tilreisende som fisker i Namsen år etter år, gikk stort sett tomhendte hjem. Nei, elva trengte nok en halvmeters økning på kort tid for å få litt fart på laksen. Og en halvmeter Namsen er MYE regn... -som aldri kom.. Å fiske etter laks som ikke går, er utrolig trøstesløst. Spesielt når man sverger til rå kraft fremfor teknikk og stangas spenst ved fiske med 15-fot'ere.. Med litt vonde rygger og gryende pesimisme, bestemte vi oss for å dra videre. En ting er uansett sikkert, tilbake til Namsen og Namdal Villmarkssenter, det skal jeg neste år!
Der fisken beit
Vel, etter nærmest utallige timer uten fisk på flua, var jeg rimelig pesimistisk før dette siste stoppet på turen. Jeg ventet forsåvidt bare på at lynet skulle slå ned i hodet mitt, for liksom å sette et endelig punktum for denne begredelige sesongen.. Foreldrene mine som "fant" stedet i fjor sommer (og det er ikke akkurat lett å finne..) var imidlertid fortsatt optimistiske, mens mine bidrag til diskusjonene i korthet var funderinger over hvorvidt jeg burde sage eller flise opp fluestanga mi for å få den til å brenne best.. :-)Men jeg tok heldigvis feil. Stedet var fantastisk fint. I motsetning til Namsen, var det bra størrelse på elva her (i forhold til normalen, selvdagt). Denne elva var nemlig mer avhengig av snøsmelting enn regn (det var kaldt vann..). Da vi kom, hadde det regnet dagen før, og elva var på vei nedover. Perfekte forhold! Og vi både så og hørte fisk vake. Etter rask utpakking av sakene, bar det straks ut i elva. Ikke helt uventet var jeg førstemann, "gamlingene" har det jo ikke så travelt alltid.. :-)
Jeg hadde ikke vært borte lenge, før gjengen på hytta hørte en lettere anstrengt anmodning om
håv fra elvebredden.. Jeg hadde begynt fisket 50 meter oppstrøms fra hytta for der hadde jeg sett
fisk vake. Jeg satt på en spesialere, dvs. alle de "ordentlige" fluene mine var bundet på tunge
dobbeltkroker, mens jeg ville fiske litt høyere i vannet og fant frem en mørk sak bundet på en
vanlig #8 ørretkrok. Flue har en liten blå hale som ramler fort av, svart flash marabou kropp,
stort svart hackle foran, og oransje hackle helt først. Jeg kastet 15-20 meter tvers over
elva, og gi ut mer snøre mens jeg holdt øye med fortommen, en slags mellomting av free float og
full kontakt. Akkurat da flue begynte å stripe
på tvers av den svake strømmen, hogg det til. Flua var vel maks 5 cm. under overflaten, så jeg både
så, hørte og kjente hugget. Så følger prosessen som er like spennende som selve hugget; få kontroll
på snøre, sjekke om fisken er der og forberede seg på utras.. Yes! Den sitter på, og den stikker..
Ikke noe voldsomt utras, men jeg gjorde ikke noe forsøk på å stoppe det heller. Dels pga. at jeg
bare hadde 0.20mm spiss og dels fordi jeg ville høre lyden av snella rase.. :-)
Etter at laksen hadde vært oppe en gang, så jeg at den var en pen fisk og ropte på håvhjelp..
Det tok sin tid å få den på land, ettersom jeg måtte trøtte den ut "manuelt". La også relativt
svakt press på, pga. svak fortom og dårlige knuter (etter flere dager uten napp begynte jeg å
jukse litt på knutene..) Jeg vil gjette på at det tok cirka 8 timer å få den på land, mens mer
objektive anslag ligger på 10 minutter.. En fantastisk følelse da kampen endelig var over. Alt
var plutselig verdt det, selv møte med elgen i Lurudalen.. En kilos laks er kanskje ikke så mye
å skryte av objektivt sett, selv på enhåndsstang, men opplevelser kan ikke måles i kilo..
Dagen etter gikk vi oppover elva, og vi så mange laks i kulpene, enkelte på 5kg+. Men vi fikk ingen
til å hugge. Etter en middag med gårsdagens fangst, bar det ut i elva igjen. Samme tid, samme sted,
samme flue.. Der satt den. Akkurat da flue begynte å stripe..
Men nå var det ikke utraset særlig forsiktig.. Denne sparte ikke på kreftene og ga ganske enkelt
bånn pine fra start! Å herregud som det gikk unna! Kvelden før måtte jeg rope etter hov, det var ikke
nødvendig nå. Folket på hytta hadde hørt snella og kom løpende av seg selv.. Ørreten dro ut restene av
fluelina og rundt 40meter backing på noen sekunder. No questions asked. Jeg og en hyggelig svenske som
sto og monterte stanga da det beit, anslo den til å være minst 2 kilo.. Men etter det første utraset var
den helt ferdig. Bortsett fra et lite utras på cirka 10meter, var det stort sett bare å hale inn og
konstatere at den "bare" var på ett kilo.
Etter at den var trygt på land, følte jeg meg ferdig og tilbake til hytta. Jeg hadde fått mitt. Jeg holdt
imidlertid ikke lange stunden før jeg var ute i elva igjen. Men egentlig bare for å fiske, ikke for
å få fisk. Andre som har vært i samme situasjon skjønner akkurat hva jeg mener: ekte lykke.. :-)
Finnbutjenn, fint å se på, men ikke noe særlig å fiske i.. Såvidt vi vet..
En liten sidefoss i elva opp til Finnbutjenn. Som vanlig, fint å se på, men ikke noe særlig
å fiske i..
En smålaks på cirka kiloen beit på en av mine hjemmelagde spesialere.. Fantastisk endelig
å kjenne fast fisk igjen!
En ekstremt vilter sjøørret på kiloen. For en følelse..
Gromplassen i elva sett fra verandaen på hytta! Snakk om å bo midt i smørøyet!
En glad og stolt fisker. Tror ikke jeg fikk tørka av meg det dumme gliset på en uke omtrent..
En laks i kulpen. Denne hadde nok stått en stund, for den var umulig å få til å hugge..
Far sjøl fisker i kulpen. Men laksen ville ikke bite..
Flua som reddet 1997-sesongen for mitt vedkommende..
Klikk bilde for detaljer.