Med siste eksamen i boks torsdag 24. juni, var det på tide å dra igang fluefiskesesongen for alvor. Klart, jeg hadde jo vært noen turer i fjorden etter sjøørreten og på en påsketur til Mexico etter bonefish, men det var likefullt nå sesongen virkelig startet.
Her ble ikke tiden skuslet bort på overdreven planlegging; taktikken var genialt enkel: få telt og fiskesaker i bilen, og kom deg avgårde..
Jotunheimen
Det primære bestemmelsesstedet for turen var et lite fjellvann ved Jotunheimen. Vel, det er jo egentlig ikke et fjellvann, og det ligger ikke engang i Jotunheimen (men like ved), men ett eller annet må man jo kalle det. Jeg fikk tipset om vannet fra en kamerat på BI (Hei Rune!) som er fra traktene, men han så helst at jeg holdt en litt lav profil med presise stedsangivelser. Etter å ha hørt lovprisninger om vannets beliggenhet og fremtreden, var jeg ganske spent på å se det med egne øyne. Og det var, som lovet, et virkelig flott vann.
Vannet er langt og smalt, og tjener som en oppsamlingsplass mellom to rasende elver. Vannet er knallgrønt -- kaldt, rent og vakkert som bare nysmeltet brevann kan være. Bratte fjell bekledt av standhaftige trær som åpenbart ikke lar seg imponere av detaljer som tyngdekraft i det de tilsynelatende vokser 90 grader ut av rent fjell, ombringer vannet og gir dalføret et opplevelse av liv. Fargen av nyblomstret grønn, vitalisert av solens gulvarme stråler, sto for et nydelig fargespill utover dalen, og vannet som speil gjorde ikke opplevelsen mindre.. Samtidig minnet snøflekkene på fjelltoppene om at det noen steder aldri blir sommer slik vi kjenner den i lavlands-Norge.
Det perfekte vann
Og det aller beste, mesteparten av vannet var i bevegelse -- svært sakte, men definitivt i bevegelse. Som en stor elv. Ordinære vann har ofte et litt statisk og kjedelig preg over seg, men det var ikke tilfelle her. Vannet var både dypt og grunt, men klart definert og separert, og å fiske vannet var som en drøm. Ingen busker eller trær å sette seg fast i, vading var enkelt og strømmen var perfekt for dovent tørrfluefiske. Selv om jeg prøvde hardt, fant jeg egentlig ingenting som irriterte meg ved vannet. Sånt er sjelden kost. Det var bare å nyte det..
Fredag
Vell, tilbake til realitetene igjen. Det var ikke så mye aktivitet på vannet fredag kveld da jeg kom. Av insekter var det stort sett klekkende fjærmygg på vannet, og jeg fikk lurt noen småørreter på tilsvarende imitasjoner utover kvelden. Litt etter midnatt dro jeg ut på nattfiske, og det gikk slett ikke ille, med 6 ørreter i løpet av en knapp time, like utenfor teltet. En sort Rakklehane st. 8 fisket stripende falt tydligvis i smak hos vannets beboere. Mesteparten var småfallne, men sistemann var ikke så langt unna halvkiloen. Med den i hånden, angret jeg bittert på pølsene jeg hadde slafset i meg noen timer før.. Ørreten fikk gå, jeg fikk heller fange storbroren hans til frokost i morgen.. Det begynte å bli kaldt, og jeg trakk meg tilbake til teltet.
Lørdag
Dagen etter våknet jeg ikke før klokka 10, våt av svette ettersom solen tittet over fjellkammen og varmet opp teltet som en bakerovn. Vel, jeg spratt opp og rigget stanga, klar til å fange frokost. Resultatet gir seg vel selv; solen forsvant straks bak noen mørke skyer, en sur nordavind feiet inn over dalen, og ikke lenge etter begynte det oppskriftsmessig å regne. Selvfølgelig. Den fantastiske dalen var ikke lenger så sprudlende av liv, og jeg trakk meg slukøret tilbake til teltet, hvor jeg fikk god tid til å tenke gjennom hvor mye bedre dette gamle brødet hadde smakt med litt fersk, bålstekt fjellørret på..
Det var ikke mange andre fiskere ved vannet, men noen var det jo. Jeg kom i prat med noen av dem, og en av dem virket utrolig kjent, uten at jeg helt visste fra hvor.. Men det viste seg at det var Frode, broren til Rune som tipset meg om vannet, og da falt plutselig brikkene på plass. Faktisk er det visst mer normalt å støte på Frode her oppe enn ikke å gjøre det.. :-)
Innimellom tok vinden pauser, og jeg fikk noen småørret på klekkende fjærmyggimitasjoner utover ettermiddagen. Selv om fangsten så langt stort sett var småfallen, er det også grovere fisk i vannet. Stor ørret var regelmessig oppe og viste seg, langt unna kastehold (selvfølgelig). Med lavere vannstand og høyere vanntemperatur er imidlertid sjansene større.. (vannet holdt 6,5 grader under mitt besøk)
Men så døde vannet hen og nektet å gi fra seg flere fisk, og kald og våt måtte jeg konstatere at også i dag sto pølser på menyen.. Da mørket senket seg over dalen, tok fisket seg litt opp igjen, og jeg rakk akkurat å få en fin ørret før jeg måtte løpe og redde teltet fra vindkastene.
Søndag
Søndag startet som lørdagen hadde sluttet -- med regn, vind og lite fisk. Værmeldingen ga ingen grobunn for optimisme. Det å bo i telt er i utgangspunktet veldig ok, men å bo i telt når det striregner, ja, det blir man fort lei av.. Så senere på søndagen dro jeg likegodt videre, i håp om å finne godvær og vakende ørret andre steder.
Det var iallefall ikke noen stor suksess. Det var høy vannstand, regn og vind overalt. Etter mange mil bak rattet, satte jeg likegodt kursen hjemover.
Jaja, jeg var iallfall i gang. Sommern er lang, og tilbake hit må jeg nok. Med godvær og litt lavere vannstand blir det bra, tenker jeg..
Danica
Og jo, en ting til: på veien hjemover dro jeg innom Trysilelva, mest for å spane ut forholdene til ukesturen med startskudd neste helg. Da kom jeg over en stor klekking av Ephmera Danica ved Lutnes, helt nede ved Svenskegrensa. Det kan du lese om her: Danica Deluxe.
Kommentarer:
(felt for å legge inn ny kommentar finnes helt nederst.)
ikke laget ny dir - prøver ikke mer. lez die!
15/7-1999. Christian Figenschou <figen@figen.com>.
