Tur til Trysilelva, juli 1999. |
| - Forsiden - Sitemap - Om sidene - |
Sjekk også ut den alternative historien fra turen: Trysil'99, the Cartoon.
Endelig var det dags for Trysilelva. Minnene fra i fjor var brukt opp etter en kald vinter, og sansene var lei av å drøvtygge på fisken vi fikk i fjor (selv om den blir stadig større). Her måtte det ferskvare til. I fjor var Julern og jeg på vei hjemover fra Surna da vi stoppet innom resten av gjengen i Trysil. Den tabben skulle ikke gjenta seg, og vi ga likegodt blaffen i hele Surna- og den påståtte laksen der (haha! hvor dumme tror dere vi er? vi går ikke på den TO ganger!). Vi skulle til Trysil hele uka.
Det var likevel ikke helt uten bekymring at vi ankom hytta utpå lørdag ettermiddag. Jeg hadde vært på en liten rekognoseringstur uken før og funnet en rekke høyst alarmerende forhold som i verste fall kunne forkludre hele turen. Det ble sporenstraks innkalt til fullt krisemøte i turkomiteen. Det mest kritiske var Danica-en, som var observert i full klekking lenger nede i elva (ved Lutnes, se Danica Deluxe) en uke i forveien.
Tormod kunne også melde om at bekjente av ham hadde sett Danica helt opp ved vårt bestemmelsessted. Kunne hele moroa være over før vi fikk begynt?
Uromoment nummer to var været, eller rettere sagt regnet. De siste ukene hadde det regnet voldsomt på Østlandet, og de fleste vassdragene i midt-Norge gikk store. For store til de uforglemmelige fiskeopplevelsene iallefall. Forrige uke var Trysilelva ca. 20-30 cm over normalen, og det er i meste laget allerede -- en uke med striregn ville ødelegge alt. For hva i all verden skulle vi ta oss til da??!?!? Sitte inne på den varme hytta, lese gode bøker, spise god mat, drikke mye øl og god whisky? Uh. nå ble plutselig litt av poenget borte for meg. Jeg husker ikke helt hvorfor, men vi var iallefall veldig i mot mer regn. Read my lips: No More Rain!! Yeah!
Normalt har jeg et ganske avslappet og naturlig forhold til værmeldingen: Det er samme hvordan været blir, så lenge det er Elin Tvedt som presenterer det. Kloke ord, men nå var det bare å styre øynene disiplinert i retning de rare, små dingsebomsene på kartet helt bak på skjermen. Teit og unaturlig sted å feste blikket, javel, men dette var alvorets time. Prognosene så forøvrig fine ut (dvs. ingen hadde peiling).
Danica-en da? Ved adkomst ble det umiddelbart foretatt feltundersøkelser for å kartlegge omfanget av skadene. Vi så ikke snurten av Danica, bare masse små, brune døgnfluer og en mengde gule flatdøgnfluer (bilde her). Hvor var alle Danica-ene som Tormods informanter hadde sett? Det må ha vel ha vært disse gulingene, eller noe grums helt nederst i Whisky-flaska.?. Man kan si mye om Tormod, men ingen av oss ville mistanke ham for å være veldig pedantisk og presis i artbestemmelsen av døgnfluer. Eller... Hva hvis klekkinga allerede er ferdig? No way, mente Amund, den starter nok i løpet av uka. Han svettet litt da han sa det. Det var varmt den lørdagen. --men ikke så varmt..
Om Danica-en klekker eller ei, er forsåvidt ikke verdens undergang. Fisken har mange andre insekter å spise seg mett på, og man kan ha strålende fiske selv om åtterkrokene blir liggende i boksen. Folk får stor fisk hele året, uten at Danica-en er med i bildet. Og om det skulle være liv eller død, så hadde vi alltids Tormod Knudsen. I løpet av en årrekke hadde det nemlig utviklet seg et karakteristisk mønster hvor fiskelykken korellerte omvendt med Tormods tilstedeværelse. Når Tormod var tilstede, gikk fisket dårlig. Når Tormod hadde dratt hjem, var fisken på bettet. Tormod skulle dra på tirsdag eller onsdag. Vi gledet oss allerede. :-)
Vel, alle bekymringene til tross, dette skulle liksom være en fisketur. Amund og Dariusz dro nedover i elva for å se an forholdene, mens jeg og Julern knotet rundt ved en liten øy ovenfor hytta. Ingen av oss kunne vise til særlig resultater noen timer senere, og folket trakk innover til middag, hvor Tormod passet å på gjenfortelle hvor bra fisket hadde vært i dag tidlig. Bare sånn i tilfelle noen av oss hadde fått akutte problemer med korttidsminnet.
Klokka var 21, og det var fortsatt lyst. Ingen vits å starte nattfisket riktig ennå, var alle enige om. Heller ingen vits å sitte på hytta og sture, var jeg enig om. Pen fisk vaket nesten innenfor kastehold ved hytta, og jeg fikk på meg vaderne og gikk oppover. Dariusz og Julern sto og kastet uninteressert fra land mens de drakk øl. Idioter, tenkte jeg, man får ikke fisk på den måten, men jeg sa ingenting. 40 meter oppstrøms finner jeg en plass å bevege meg ut i strømmen på. Bare jeg kommer over til ryggen der ute, er jeg i kongeposisjon.. Det er dypt, veldig dypt og stritt, men det går akkurat.. Ikke.. Jeg mister fortfestet og blir dyttet fremover av strømmen, og det er ingen annen utvei enn noen svært lite elegante svømmetak inn mot land. BRRRRrr. Kaldt!!..
Oh what the hell, stanga og utstyret er fortsatt inntakt, flua er på og fisken vaker fremdeles. Ingen vits å gi seg nå. Men lightern funker ikke. Da var jo den saken grei: Abort Mission -- Abort!.. Jeg kan være kald og våt, men uten røyk går grensen.. Tilbake til hytta. Dariusz og Julern gliser rått der jeg kommer dryppende gjennom skogen. Idiot, tenkte de nok, du får ikke fisk på den måten, men de sa ingenting.
Nuhvel, ingenting en liten whisky eller to ikke kunne fikse, og jeg er klar for nattfiske ikke lenge etter. Jeg, Julern, Tormod og Amund. Tormod måler temperaturen. 9 grader. Kaldt. Trenger ikke å fortelle meg det --jeg har allerede målt manuelt.
Det er en rolig og stille sommernatt i Trysil. Det er måneskinn, ganske lyst og nesten litt idyllisk ute i elva. Helt til et skrikende FAEN skjærer gjennom natten så konglene faller. Tormod har mistet stor fisk. Selv om Tormod egentlig ikke banner, da.. (kilde: Tormod Knudsen, 1999.)
Vi går i to puljer; jeg og Julern først, og Amund og Tormod etterpå. Julern og Tormod gikk først, jeg og Amund bakerst i hver vår pulje. Julern og Tormod fikk fisk, jeg og Amund kjente ingenting. Mest småørret rundt halvkiloen, men de hørselskadde og vettskremte turistene på bredden kan nok underskrive på at Tormods storfisk virkelig var stooor. Etter lyden å dømme. Lyden av Tormod.
Fisken tok ute i hovedstrømmen. Selv var jeg ikke så lysten på å vade ut der. Jeg hadde gått nok på trynet i dag. Dessuten var det jo minst like fint her inne på gunna, tenkte jeg i mine våte vadere..
Vakker solnedgang før nattfiske.
Søndagens dagfiske skal jeg forbigå i stillhet, akkurat som fisken. Ingen potensielle napp i vandrepokalen, en nyvinning av året sponset av Dariusz. Den med størst fisk tatt på dagfiske, får ha pokalen til neste år.
Fortsatt ingen Danica. Nattfiske var mer fruktbart for meg på søndagen. Jeg startet relativt tidlig, og smøg meg sakte nedstrøms rundt svingen ved hytta. Belønningen lot ikke vente på seg, og jeg fikk en fin halvkilos ørret i første strømkant. Det spretter endel fisk ute i strømmen i kveld. I hovedstrømmen får jeg nytt slag på flua, og stanga står snart i bue ned mot dypet. Det er større fisk, garantert. Minst kiloen. Så slipper den. Ok, la oss si to kilo, da.. :-)
Jeg rekker å få en halvkilos ørret til, før jeg setter meg ved bredden og ser på Dariusz og Pål gjøre et forsøk. Dariusz får vel strengt tatt mest napp på bakslengen, men Pål fikk opp en ørret på drøye halvkiloen og mistet en stor. Blir nok siste gang vi ser Pål med 0.18mm på nattfiske her.
På mandag ser vi de første tegn til Danica. Ikke mange, men de få disorienterte krypene bærer håp om en rosenrød, eller rettere sagt olivengrønn, fremtid. Danica-en klekker i svært rolig vann, og vi drar nedstrøms hele gjengen for å undersøke gode klekkeplasser. Uten å finne noe særlig. Sola varmer, og det blir flere Danica-er utover dagen, men fisken har tydeligvis ikke fått ferten av den ennå. Vel, noen hadde jo skjønt poenget da. Morten fikk lurt en 8-hektos ørret fra kanoen, med Amund som navigatør.
På nattfiske drar Julern og jeg oppstrøms til den lille øya igjen. Det plasker voldsomt på oversiden, er nok harr som leker på grunna her. Jeg får en 4-hektos harr. Har også et kraftig hugg, hvor noe tygget istykker hele muddlerhode på streamern min.
Tormod er imidlertid på plass ute i hovedstrømmen ved hytta. Han får en ørret på 1,2kg og flere på 6-7 hekto. Senere på kvelden beklaget han seg over at han aldri får noe stor fisk. Senere på kvelden ble Tormod nesten kasta i elva.
Men det var Morten som sto for den mest spesielle fangsten denne kvelden. Han var ute med tørrflua i et rolig parti, da han fikk øye på en kjempefisk i strømkanten. Han løp det kan var kar for opp til hytta og henta streamer-stanga, og han forkynte at nå skulle storauren tas! Fisken var der fortsatt da han kom tilbake, og på det tredje kastet satt den. Det er stor fisk, men det er noe rart.. Forklaringen var åpenbar da fisken ble landet. Morten hadde fått en gjedde! Muhahahah. Gjedde! Ikke noe Catch & Release på den nei, gjeddefaen fikk værsågod henge i et tre resten av uka. Til generell skrekk og advarsel, men også som straff for all ørreten den sikkert har spist.. Dermed ble Morten sittende med tilnavnet Gjedda resten av turen, men det er små marginer i fluefiske. Hadde gjedda tygd over fortommen, hadde Morten kunne fortelle historien om hvordan han hadde mistet alle ørreters mor.. :-)
Tirsdag formiddag er det fortsatt lite Danica på vannet. Men det tar seg opp i løpet av ettermiddagen. Det blir liksom aldri skikkelig aktivitet i vannet før ut på ettermiddagen. Det passet meg alldeles ypperlig - min døgnrytme kommer default innstilt med morrabett kl. 15.
Julern og jeg padler nedover og ser noen vakende fisk i Sikvika. Skjønner ikke helt hvorfor de har kalt den Sikvika, og jeg kommer straks med et nytt og bedre forslag til stedsnavn: Figen-knekken.
Ja, for nå skjedde det jaggu igjen. Denne ubrukelige St.Croix-stanga mi knakk igjen. Den er kanskje ikke behandlet så pent, men heller ikke stygt. Stort sett ligger den uansett bare i stangrøret og koser seg, for jeg liker den egentlig ikke. Så lett skal ikke en stang knekke. Iallefall ikke to ganger (forrige gang var i Lierne i fjor høst). Hadde mine andre stenger var tilsvarende lite solide, hadde jeg knekt ca. 2 stenger pr. fisketur. Nei, St.Croix er noe dritt. Skulle nesten ønske stangdelene ble tilfeldig henslengt på bakken slik at noen, ved en forferdelig ulykke selvsagt, kom til skade for å tråkke, nei trampe hardt, på dem. Da får jeg jo nytt emne på garantien, og den jeg jo byttes i en stang fra et annet merke.. Nei, så trist om det skulle skje..
Nuhvel, da måtte jeg jo padle opp til hytta igjen. Og det var så slitsomt at jeg måtte ha en kald øl. Og jeg rakk vel igrunn ikke fiske mer denne dagen.
Amund og Morten hadde dratt lenger nedover i elva i dag, og de kunne melde om fisk på vei opp. Nå har de vel fått ferten av Danica-en.. Dariusz ble sjefen i dag, med en fin ørret på 650 gram. Så ble det litt variasjon til middagen også: både røkt ørret og fersk, stekt ørret.
Egentlig skulle Tormod ha dratt i går, eller i det minste i dag tidlig. Men han er fast bestemt på å prøve en dag til. Jaja, så får vi vel bare vente en dag til fisket tar av.
Danica-en er i full gang nå, og både måker, ender og fisk forsyner seg grådig av de hjelpesløse døgnfluene som seiler nedover. Vanntemperaturen er gått opp noen grader til 13, og det blåser. Faen at det skulle blåse i dag. Alt ligger forøvrig til rette for stor dag.
Julern og jeg kommer oss litt sent av gårde. Vi prøver først i det rolige hovedløpet nedstrøms ved øya. Her var det kjempefiske i fjor. Men vannstanden er for høy i år -- det nytter ikke å vade over til gromplassene. Og fiske fra kano er ikke så kult, for da må jo en sitte og padle hele tiden. Og det var heller ikke så mange regelmessige vak som vi hadde håpet og trodd. Stor fisk er innimellom oppe og viser seg, men de er ikke enkle å fiske på. Hadde vi kunnet vade forsiktig rundt om i strømmen, hadde det vært annerledes..
Vi padler sakte nedover mot de andre, og plutselig skimter vi et rotete virvar av årer som padler og en kano som nesten planer. Den kjører over til andre siden i villt tempo, så snur den og padler rolig tilbake. Det er bare sånn det er. Vi ser fortsatt ingen vak å fiske på, og jeg og Julern er rett og slett ganske deppa, i det vi kjører mot Tormod.
|
Det er flere fisk her ute. Litt utenfor kastehold, men de beveger seg innover. Er man tålmodig og ikke skremmer dem, får man etterhvert en sjanse eller to. Det blir fort klart at Tormod ikke har tenkt å overlate gromplassen til Dariusz, og Tormod går ut i vannet og forbereder seg. Julern og jeg ligger dovent henslengt i lyngen og drikker øl, mens vi ser på Tormod. En svært undervurderert side ved fluefiske, det å ligge i lyngen og drikke øl altså.
|
Torsdag var vi endelig kvitt Tormod. Nå kunne storfisken komme! Jeg, Julern og den nyankomne Petter dro nedover i makelig tid, men det var ikke så mye vakende fisk å se. Dariusz, Amund og Morten hadde selvsagt kjørt strake veien til Sikvika2, hvor Tormod hadde gjort storfangsten i går. Vi stoppet til slutt ved Snøraset, hvor det er plass til tre fiskere. Vi startet med å ta en øl og nistirre etter vak. I løpet av det neste kvarteret så vi endelig noen vak innenfor kastehold. Endelig! Jeg vader meg i posisjon, og venter.. Prøver noen kast.. Og venter.. Der! Fisken oppe igjen. Får til et bra kast, og den sluker min foam-Danica på neste sving over.. Ingen kjempe, men i det minste den fisken jeg var ute etter. Etter noen sekunder slapp den uansett..
Petter får på en fisk noen minutter etterpå. Det er kanskje samme fisk? Den sitter ennå kortere på hos ham. Stor er den ikke, rundt halvkilo hvis det er harr eller kanskje oppmot kiloen hvis det er sik, blir vi enige om. Ørret er det ikke.
Dagen etter fikk Julern på en fisk fra kanoen mens vi padlet forbi området. Den sto på samme sted, og det var en harr på drøye 400 gram. Whatever.
Men det er iallefall artig å fiske etter vakende fisk. Julern har vadet rundt hjørnet, og vi tar kanoen og padler etter. Da er han opptatt med å få løs flua si fra et tre, en handling som var relativt beskrivende for resten av dagen. Vi padlet og padlet til melkesyra satte inn, men vi fant ingen andre fisk. Det var fortsatt mye Danica på vannet, men det så ikke ut til å interessere fisken det minste..
Ved 20-tiden gir vi oss og setter slukøret kursen hjemover. En dårlig dag. Amund, Morten og Dariusz følger ikke lenge bak, men da vi er fremme på hytta er de borte. Vi rekker å lage middag og å lure på hvor faen de andre er blitt av, før de omsider kommer padlende. Dagen hadde startet på samme vis for dem, dvs. total fiasko, men helt på slutten, på vei til hytta, hadde de sett noen vak i Sikvika. Vi hadde kjørt gjennom Sikvika uten å se noe som helst to minutter før, noe de ikke kunne fatte og begripe. For det nærmest kokte av fisk der. blah.blah.blah.blah. Rub it in!
De hadde fisket i noen timer, og de hadde fått en god del sik. Største var på oppimot halvannen.
Hvem faen bryr seg vel om sik, utbryter vi, mens vi planlegger hvordan vi kan komme først til Sikvika i morgen tidlig..
Fredag byr på kjempevær. Det har vært bra vær de andre dagene også, men i dag er det for første gang (relativt) vindstille på dagen. Dette lover bra. Amund, Morten og Dariusz drar straks ned til Sikvika, og de fortsetter generelt der de slapp i går kveld. Med mye og stor sik. Jeg, Petter og Julern padler litt videre nedover, hvor vi også har gode muligheter. Det er skikkelig aktivitet i vannet i dag.
Vi hører det plaske og skrike oppe fra Sikvika, men vi later selvfølgelig som ingenting. Men det er lettere sagt enn gjort da Morten får på storsiken. Han hyler og bærer seg en liten unge, og det var vel egentlig greit nok. Den var fart i den fisken der. Vel, til sik å være da..
Yihaaaa!! Tormod er slått! 1,9!!! Hører du, Figen?!?. Det hørte man nok helt ned til Trysil, Morten.. Synd han ikke sto litt nærmere, for da kunne jeg kasta stein..
Morten 'Gjedda' Fjeldstads mongosik på 1,9. (fotos: Amund Foss)
Selv sto jeg og prøvde etter en pen harr som vaket bare 1,5 meter unna meg. Jeg sto på noen steiner, og når Danica-er kom seilende fordi, så jeg det glimtet til nede i dypet og harren kom opp og forsynte seg. Spennende siden det var så nært på. Mitt nærvær så ut ikke til å plage den det minste. Men da jeg plasserte mine Danica-imitasjoner i strømmen, kom det alltid bare en liten sardin. Men da ekte vare kom nedover elva, kom harren igjen. Jeg ble stående der noen timer. Hjalp det meg noe, kanskje? Neppe.
Nei, dette går slett ikke som planlagt. Egentlig er jeg ikke noe særlig hypp på å fiske sik heller. Hva slags fisk er egentlig det? Det er jo bare en dum, løskjefta gjedde uten tenner. Nei, det var vakende ørret jeg var på jakt etter, subsidiært harr. Dette skal liksom være en fluefiskegjeng, ikke en karpeklubb. Hva er neste skritt? Meite?!?
Oh well, Ted Leeson hadde forresten en fornøyelig liten analyse av ulike fiskeslag i boka "The Habit of Rivers":
[...] if the trout is fishdom's most beautiful inhabitant, the whitefish is its most ludicrous --the forlorn, turned-down mouth; the ill-fitting snout;the tiny, close-set eyes, quizzical and uncomprehending; the face of a man who just missed his bus, of the fish that just doesn't quite get it. It is impossible to take such a face seriously.
Well said, Ted. :-)
Vel, det er ingen vei utenom nå. Får vel fiske etter denne helvetes siken da. Jeg tar kanoen over til andre siden, til Waikiki Beach, et navn som utvilsomt har en whisky-flaske eller to sentralt på stamtreet sitt. Det vaker mye her, typiske sikvak, helt lydløse, og bare mulig å se på speilblankt vann. Men innimellom smeller det ordentlig til. Det er stor fisk her også.. Eller så er stor fisk som vaker hele tiden, bare at den blir lei av disse femivakene innimellom.. Hva vet jeg?!?
Mitt neste problem blir å få kroket fisken. Slag etter flua får jeg nok av, og tilslagene er raske. Men ingenting henger på. Selv om jeg hadde over 20 forsøk her. Har jeg gal flue? Eller mer presist: gale fluer, for jeg har prøvd det meste nå. Eller er det bare småfisk som bare dasker til flua på pur faen?
En halvtimes økt gir meg ingen svar. Jeg padler tilbake til Julern og Petter, og det er samme ståa der.
Umulig å få kroket fisken. Ok, nok er nok, nå er det på tide med middag. I dag skal vi grille, slik at vi slipper å dra opp til hytta i god fisketid, og vi padler opp til de andre. De står fortsatt og plukker sik på løpende bånd. Bare for å vise styrke, får Dariusz to stykker mens vi padler fordi. Dariusz nevnte at han nesten ikke fikk noe i går, men med noen nye Cripple Dun Danica gikk det vesentlig bedre i dag.
Middagen gjorde godt, pølser er kongemat. De fleste stikker ivrig ut med stanga etterpå, og det var visst lettere å få fisken til å sitte her. Petter fikk to stykker, og Julern fikk en i løpet av kort tid. Selv gadd jeg ikke fiske og gikk heller på jakt etter noen Danica-spinnere med kameraet.
Utover uken ble det stadig flere Danica Spinnere på vannet. Spinnere skifter farge (den tomme kroppen blir sort/hvit) og utvikler svært lange halefibre og forbein. Døgnfluer lever nemlig normalt mer enn kun ett døgn.
Lørdagen var akkurat som fredagen værmessig. Ja, rent bortsett fra at det blåste full storm da. Da er det ganske håpløst hvis man er ute etter sik. Så lørdagen ble en skikkelig nedtur. Utenom for Gjedda da, som faktisk klarte å få en liten ørret på en vådekast i kanoen. Det regner jeg som dorging, så den teller selvsagt ikke. Flere dager med sol og varme gjorde at vanntemperaturen var gått opp til hele 17 grader (fra 9 grader forrige uke). Det er varmt. Nesten så varmt at jeg ikke skrek da jeg tok et bad på lørdagen. Vannstanden var overraskende stabil, og det passet dårlig siden den var litt for høy...
Nattfisket ble merkbart dårligere ettersom Danica-en gjorde sitt inntog. Kanskje fordi den store fisken som normalt er nattaktiv, var i farta hele dagen?
Dariusz på nattfiske. (Fotos: Amund Foss)
Det var hovedsaklig tre fluetyper som var mest effektive denne gangen. Hvordan jeg vet det? Amund fortalte meg det. :-)
Fluene nedenfor er hovedsaklig imitasjoner til Ephemera Danica, så det spørs hvor bra de funker andre plasser. De funker uansett bedre enn mine fluer. ps! Oppned-flua var spesielt effektiv til å kroke sik, har jeg latt meg fortelle..
(1) CDC Danica Emerger, (2) Cripple Dun Danica, (3) Experimental Dun Foam Danica.
Klikk på bildene for mer detaljer. Alle fluer bundet av Amund Foss.
Det var en fin tur, ingen tvil om det. Men den holdt ikke helt mål fiskemessig, for min del iallefall. Det ser ut som om minnene fra fjorårets tur værsågod får holde et år til.. :-)
Tormod er derimot ikke deppa. Han har akkurat tatt en ørret på 1,6kg på tørrflue. Den hadde visst dratt noe helt for j**lig, og han hadde blitt helt skjelven etterpå. Snusen hadde han glemt på andre siden, så det var altså forklaringen bak den ville kanopadlingen. Han skinner som en sol og skravler som en foss. Og det må han jo få lov til, forholdene tatt i betraktning. Dariusz er nok ikke helt enig, for vi oppfatter sure kommentarer med uttrykkene "hold kjeft" og "prate høl i hue på fisken" fra hans posisjon nedstrøms.
