NYTT: Se også vår tur til Mexico i februar 2001!

Et lite forord
Egentlig skulle dette være en fisketur. Og det ble det forsåvidt, men det ble også mye mer. For to likbleike, øltørste nordmenn med lomma full av pesos er det nemlig ganske mye annet kult å finne på nede i Mexico. Derfor utspiller dette dramaet seg på tre steder; Playa del Carmen hvor vi bodde, Fluefisket i Punta Allen og til slutt en dag i Mexico City.
Historien er delt i to, med fiskingen i Del II og resten av turen her i Del I, slik at den harde kjerne av fiskeentusiaster slipper å lese alt det andre tullet, som vel bare er interessant for de som har tenkt seg på ferie til Mexico..
Som vanlig setter jeg stor pris på eventuelle kommentarer til disse sidene!

Del I:  [Katalogsikling] [Playa del Carmen] [Ruinene på Tulum] [Playa del Carmen-2] [Mexico City] [Kommentarer]
Del II:  [Fisket i Boca Paila] [Fisket i Punta Allen] [Kommentarer]

Katalogsikling og research
Når den nådeløse vinteren fester grepet om vårt primitive land, er det tid for fluefiskere å reflektere over sesongen som var, og kanskje også så smått begynne å drømme om og planlegge kommende sommers kamp med storørret. De fleste legger nok stanga på hylla og glemmer hele fluefiskegreia. Andre kompenserer ved å tilbringe utallige timer ved bindestikka. De mest desperate pådrar seg koldbrann, gikt og andre interessante diagnoser i den meningsløse jakten etter halvdau sjøørret i iskalde fjorder. Lavpannete fluefiskere med maschokistisk legning anskaffer seg derimot metervis med reisekataloger og eksotiske bøker om fluefiske noen steinkast unna ekvator, vel vitende at reisebudsjettet ikke har rom for stort mer enn en bussbillett til 7-11 og kanskje også en svett grillpølse. Jeg og Julern falt i sistnevnte gruppe.

Julern skulle vel alltids kunne klare å skrape sammen (les låne) noen kroner, mannen har jo jobb og greier. Litt mer kritisk var det for meg og mitt behagelige latmannsliv som student. Men så skjedde det. Like før vårt planlagte kollektive selvmord, fikk jeg et brev fra banken om noe tull med mitt BSU-inskudd for 1998. Kunne jeg være brydd med å ta meg en tur innom banken for å omplassere de ti tusen kronene? Det ble fort klart hvor de pengene skulle "reinvesteres", boligsparing er barnslig, og dessuten er det mange gode telt å få tak i disse dager.. Nå skulle vi faen meg på tur!

Egentlig var vi mest hyppe på ørretfiske i Argentina, men det virket så kronglete å komme seg frem til noen gode elver, samtidig som de fleste av gromplassene kostet tette kroner. Etter mye debatt falt valget til slutt på Mexico - det var et fristende kapittel i en av bøkene til Julern om bonefish-paradis inne i et naturreservat på Yucatàn-halvøya (den delen av Mexico ved det karibiske hav). Disse amerikaniserte lodgene skulle normalt ha USD $2000 for en uke, og det var jo selvsagt altfor dyrt. Men etter litt surfing på nettet, vokste interessante alternativer frem. Fremfor alt var det mye nyttig informasjon å hente i nyhetsgruppa ROFF. Vi fant bøttevis med gode artikler skrevet av Bill Kiene, som driver en fluefiskebutikk i Sacramento, CA. Bill er en fast bidragsyter i ROFF, og det er visst hans kall her i livet å pumpe lange, detaljerte og informative bidrag ut på nettet. Hans bidrag var uvurderlige for turen vår, og det burde vært flere som ham! Bill anbefalte oss å prøve Cuzan Guesthouse i den lille landsbyen Punta Allen i det mexicanske naturreservatet Sian Ka'an. Det skulle også være brukbare muligheter for fiske på egen hånd, uten båt og guide, ved Boca Paila. Og da var jo egentlig saken grei. Nærmeste turistsenter av noen størrelse var Playa del Carmen, og vi fikk raskt fikset hotell og fly der. Så da var det raskt bort med blå swix og inn med solfaktor 45 i årets påskebagasje.

  Playa del Carmen
Sent på kvelden 29. mars landet vi i Cancun, ikke veldig opplagte etter 20 timers reise. Etter setene og benplassen å dømme, må BA fly en hel masse dverger i sine Boing 777 fly. Vi tok første og beste taxi til Playa, og USD $50 fattigere (cirka dobbel vanlig takst, vi ga blaffen.) ankom vi endelig hotellet. Playa er en sjarmerende liten by med bare 20.000 innbyggere (hvorav cirka 19.994 jobber med turisme), og hovedgata, 5th. Avenue, er proppfull av spisesteder, barer, kremmere og turister. Det var heldigvis plass til to til.

Fat Pesos
Siden vi kommer fra samme land som Bjørn Dæhlie, bet vi tennene sammen og gikk i flere minutter (minst tre, helt uten pauser) før vi krasja på et ekkelt, lite mongo-sted som het Fat Tuesdays. Etter litt mat, øl og margaritas så vi straks lysere på livet, hvilket kom godt med senere da en av de små bandittpuntoene av noen kelnere lanserte en rekke nye matematiske prinsipper gjennom en oppblåst regning. Gutta har multiplisert hele greia med to, men vi lar oss ikke vippe av pinnen og betaler uten å mukke, samtidig som vi for å vise styrke legger på masse tips. Slå den du, lille banditt! I historiens kritiske lys ser vi riktignok en vesentlig svakhet ved vårt mottrekk, men akkurat da var vi så slitne at vi ga blaffen.
Før vi stuper til sengs stopper vi innom en liten sigarsjappe og plukker med noen cubanere, som vi nyter i hotellbaren sammen med et par øl. Bartenderen her var en veldig selvstendig person, som kun i liten grad lot seg affisere av kunders nærvær og eventuelle ønsker. Så etterhvert legger vi bare en generøs dose pesos på bordet og trekker oss tilbake. Vi kunne jo selvsagt ha bedt om regning osv, men der og da ga vi ganske enkelt blaffen. (former det seg et mønster her, mon tro?)

Snorkling
En ny dag truer, og etter gårsdagens tidlige slutt, er vi oppe allerede ved 7-tiden. Hovedgata så ikke så sexy ut i dagslys, men de kritthvite strendene og det blågrønne havet så derimot desto mer innbydende ut. Etter en kjapp rekognoseringsrunde blir det klart at dagen skal tilbringes på stranda, og det var ingen dum avgjørelse, for vannet holdt ca. 25 grader og ølen var billig. Litt utover formiddagen blir tiltaksløsheten litt vel påtrengende, og vi melder oss på snorkletur. Forholdene er ganske dårlige, det blåser altfor mye, slik at de beste stedene ikke er tilgjengelige samtidig som oppvirvlet sand ødelegger sikten. Men vi har tett program de neste dagene, så det er best å gjøre det mens vi har både tid og anledning, tenkte vi. Guiden vår, en søt jente fra Canada (endelig litt flaks!), påstår at det skal være en barracuda på det (døde) revet vi snorkler på, men den fant vi aldri. Det er imidlertid nok av andre fisk der, men generelt var det rimelig dårlige forhold og langt fra så fantastisk som snorkling og dykking i det karibiske hav skal være. Men det visste vi jo på forhånd.

Snorklingen kostet USD $25 pr. mann, og da fikk vi med en gratis middag på en fiskerestaurant på stranda. Som matglad økonomistudent kunne jeg lett konstatere at denne middagen var riktig priset i forhold til smaksopplevelsen. Etter en lang dag i solen orket vi såvidt å knerte en bøtte øl på den amerikanske puben med det fantasifulle navnet Beer Bucket, før vi nok en gang gikk til sengs rundt midnatt. Så langt har vi demonstrert en partyfaktor som selv kristengruppa på Trim For Eldre-julebordet ville vært flaue over. Men nå nærmer det seg fisketid. I morgen skal vi til Cancun og hente leiebil, og dermed skulle både Boca Paila og Punta Allen være innen rekkevidde.

TULUM: (1)En populær strand på Tulum. (2)Det første store tempelet ved inngangen. (3) Oversikt over hovedruinene på Tulum. (4)Et av sidetemplene til hovedbygget.

På sidene ser du en av de ytterst få nåværende beboerne av Tulum. Veldig close at vi tråkket på denne karen, det kunne nok blitt eh.. interessant. Det ideelle ville selvsagt ha vært om Julern tråkket på den, og den ble skikkelig forbanna. Det kunne blitt en ganske kul bildeserie: El Gringo Julo vs. The Crazy Iguana, the battle of Tulum. Dessuten hadde Julern fått en gylden mulighet til å sette ny pers på 60-metern.. Det ble fort klart at dette ikke var min dag. På veien ut av Tulum, sklir jeg med det ene beinet og moser tåa på den andre foten i bakken. Et artig og ikke minst elegant innslag i hverdagen, og jeg høstet mange beundrende blikk fra andre turister der jeg sto og blødde som en gris. Det fine er at det ikke gjør vondt i det hele tatt, sikkert fordi alle nervebanene er opptatt med aggresive nødsignal fra noen svidde legger. Da jeg kom til Tulum gikk jeg som ei gammel, krokete kjerring, og på vei ut halter jeg i tillegg. Min skrøpelige forfatning førte til at vi tok bussen opp til parkeringsplassen, men den punkterte oppskriftsmessig halveis. Det lå liksom i kortene, og det ville nok ha føltes helt feil hvis jeg ikke til syvende og sist måtte vralte meg haltende oppover bakken.. (Det skal vel ikke stikkes under en stol at helhetsinntrykket mitt av Tulum kanskje ble noe farget av denne mindre heldige avslutningen, så stedet er sikkert litt bedre enn dette avsnittet gir inntrykk av..)

Etterhvert siger vi ned på Blue Parrot igjen, og vi møter noen andre nordmenn. Fire gærninger fra Kristiansand, og vi fikk se selve definisjonen av rølpetur utspille seg foran oss. Gutta skal iallefall ha kreditt for totale hengivelse til teorien om at alle senoritas har lyst på dem, de bare vet det ikke selv ennå. Ingenting en ti-tolv lystige tilrop ikke kan fikse.. "Når man e hjemme, må man jo selvsagt oppføra seg, men kem faen bryr seg ka man gjør her nede i Mexico?? Her e det ingen vet kem vi e, likavel! Skål!".. Uhmm. ok. Det er synd å si det, men vi kom veldig godt overens med Team Klemmetsen, som vi fort døpte dem. Etterhvert gikk ferden til et annet hot utested, Capitàn Tutix, som tydeligvis ligger utenfor den lokale sjenkeringen, for her var det full fart til sola sto opp.. Julern trakk seg tidlig tilbake, men jeg snøvlet meg tilbake til hotellet akkurat da butikkene begynte å åpne. Team Klemmetsen slokna på stranda. En fin kveld i Playa!

Ok, da er vel igrunn mønsteret fastlagt for hvordan de resterende dagene utartet seg. Vi kjørte et hardt løp og kom etterhvert inn i en grei døgnrytme, slik at vi akkurat rakk å spise frokost på hotellet før vi la oss. Leiebilen som vi hadde reservert hele uka, med tanke på hyppige turer til Boca Paila og store bonefish-rekorder, sto og samlet støv til $USD 65 pr. dag. Smart. Men jeg skal spare dere for detaljerte referat fra de siste dagene her, det er mer enn høy nok harry-faktor i denne historien allerede.. For de som har tenkt å legge turen til Playa del Carmen, kan likevel de neste avsnittene være nyttige.

I følge guidebøker og flere andre kilder, er Playa del Carmen et av mest populære stedene for europeiske turister, i klar kontrast til amerikaniserte steder som Cancùn. Det merket riktignok ikke vi så mye til, vi møtte 15-20 europere i løpet av oppholdet i Playa mot 1000 amerikanere. Utestedene virket også veldig tilpasset amerikanske studenter, som drikker to tynne, klissete margariter, for deretter resten av turen å skryte uhemmet av hvor sinnsykt fulle de ble. Drinkene er tynne, og de sparer ikke akkurat på blandevannet her nede, og det er et voldsomt sløseri av tid og ressurser å jobbe seg gjennom blandevannet for oss med en litt mer primitiv drikkekultur.. (dette "problemet" løses jo elegant med å holde seg til tequila, salt og sitron, da..)
Prisnivået er ganske høyt her, iallefall til Mexico å være. De populære turiststedene som Cancùn, Playa del Carmen, Acapulco osv. er dobbelt så dyre som f.eks. Mexico City. Men vi som er vant til det norske avgiftstyranneriet, fikk oss en god latter hver gang regningen kom (unntatt etter en hard natt på Blue Parrot).. Prisene synker imidlertid drastisk hvis man beveger seg litt utenfor hovedgata (5th. avenue), og her er det mye spennende butikker og restauranter å finne.

Hotel Pancho's
Vi bodde på Hotel Pancho's som lå helt nord på 5th. avenue, og det var et skikkelig bra hotell. Rommet var strålende, rent og romslig, og selvfølgelig utstyrt med takvifte, AC, dusj og toalett. Det er derimot ganske pricy, med USD $80 pr. natt. Man kan finne helt kurrante hoteller til $30-$40 hvis man gidder å bevege seg litt utfor 5th. avenue. (Pancho's var billigeste alternativ med sammen med flybilletter hos vårt reisebyrå). Servicen på hotellet var også upåklagelig. Men, hvis man reiser på tur sammen med mennesker som Julern, hadde Pancho's en stor ulempe: resepsjonen stengte ved midnatt, så hvis man f.eks. roter bort nøkkelen, kan man se fram til en natt på stranda. Eller som i vårt tilfelle, da Julern mista lommeboka si en sen kveld, var det litt vrient å få ringt og sperret kort osv.. Med mindre man ønsket å bruke en småkorrupt payphone til USD $48 for 5 minutter til Norge. Restauranten/baren til Pancho's ligger midt inne i hotellet, men det er to separate geskjefter. Så selv om de hadde åpent da lommeboken forsvant, kunne de selvsagt ikke hjelpe oss med å få tatt en telefon. Det var jo hotellets oppgave, og de var jo bare restauranten, må vite. Med andre ord, en gjeng skikkelig køddhuer som jobber der (ok, et stk. småfull og helforbanna Julern uten lommebok er ikke verdens mest diplomatiske person, men likevel!). Baren er spesielt dårlig, med elendig service fra en påfallende uinteressert betjening, dårlige drinker og altfor høye priser. Ikke hadde de Montejo heller.
Men restauranten hadde absolutt sine positive sider også. Det var iallefall tre veldig hyggelige folk som jobbet der (men ingen av dem var der under lommebokepisoden), og maten var i grenseland mellom sinnsykt god og usannsynlig god. Atmosfæren var også upåklagelig, innbydende og sjarmerende. Fra menyen anbefales spesielt Calamaris Fritas (fritert blekksprut) og Cafè de Mexicano. Sistnevnte består av tequila, is/smør, kanel, sukker og litt vanlig kaffe da. Man får et imponerende show på kjøpet, for denne varmes ikke akkurat i mikrobølgeovnen på bakrommet. De tenner på tequilaen og heller den mellom ulike kopper i en fem minutters tid, før den til slutt ender opp i glasset! Og dessuten var den dritgod!

Hotel Pancho's Tilberedelse av Cafè de Mexicano.

Ikke gå glipp av disse i Playa

Hotel Pancho's Restaurant	Strålende fiskemiddager. Spesielt bra: Calamaris Fritas og Cafè de Mexicano. Prisene er ikke ille i forhold til det man får..
Coffee Press	Fantastisk god is-kaffe, med hazelnut og vanilje. Fast daglig stoppested for oss. Plusspoeng for utsikt over alle senoritane som jobbet på nabostedet, Hooters :-)
El Umbò	Sjarmerende lite sted litt ovenfor 5th. avenue. God og rask service, Montejo, god mat, Fotball på TV, latterlig billig!
Cafe Sasta	Liten kaffebar på 5th. avenue. Helt fantastisk Cafe Mocha, som du tom. får i halvliters varianter (ca. 80.000 kalorier, for den som bryr seg om slikt). Også hyperbra is-cappuchino. Egentlig hakket vassere enn Coffee Press, men lå litt for langt unna stranda til å være en fullverdig erstatning.
Baja Beach Club / Hooters	Spiller dødshøy musikk og lukter harry 80-tall lang vei. Men svært gode og billige kyllingvinger, pluss et veldig habilt fatøl. (negro varianten dog, den lyse smakte Munkholm (FY!!!)). Lokker til seg kunder ved å ha strøkne og lettkledde senoritas som servitører, og det er vi egentlig veldig i mot (duh!), men når man er på ferie i det fremmed land er det viktig å ta inn over seg de lokale skikkene, så vi bare bet tenna sammen og stirret ned i kyllingvingene.. :-))))
Blue Parrot	Livlig utested på stranda med liveband (noen dager), happy hour og mulighet til å danse på bardisken hvis man kjøper nok tequila. Ikke disco, men mer sitte, skravle og drekka-plass. Fett!
Capitàn Tutix	Stedet å gå til når Blue Parrot går mot slutten. Discolignende opplegg rett på stranda som trekker fulle hus hver natt. Holder koken lenge, og hvis man fortsatt er i form når de stenger, er nabosjappa åpen en time til. Når den stenger er det som regel lyst, og da må man opp til en 24h kiosk for mer øl, som f.eks. kan nytes på stranda.. :-)
Tequileria	Tequila-sjappe midt på 5th. avenue. Kryr av amerikanske turister som sipper til tequilaen som det var en 60 år gammel årgangsvin, men utvalget av tequila er upåklagelig (ca. 150 sorter). Litt dyrt, men en grei måte å få testet ulike sorter. Hett tips: Tres Generationes (mmmmm...) eller alternativt en Don Julio Raposado.

men ligg til gjengjeld langt unna disse

Fat Tuesdays	Egentlig grei mat og godt utvalg drikke, men skamløse banditter av noen kelnere snyter deg alltid på regningen. Også steinhøy harry-faktor her.
Mexican Caribe	Ikke helt sikker på navnet, men ligger rett på 5th. avenue, like ved La Parilla (en stilig restaurant som vi aldri prøvde). Servicen på Caribe var helt utrolig dårlig, selv om det jobber ca. 300 puntoer der. Maten var det verste vi spiste på hele turen (da er flymat fra BA inkludert), og dessuten var det dyrt..
Hotel Pancho's Bar	Nei, ligg unna. Elendig service, dårlig utvalg, dårlige drinker og altfor dyrt. Det samme gjelder forøvrig lunsjkafeen i samme bygg, best å ligge unna alt i denne bygningen, med et hederlig unntak av restauranten til Pancho's.

Vi hadde en dag i Mexico City, eller Mèxico eller DF (Day Effè) som det egentlig kalles. Som alle andre turister, stakk vi selvsagt en tur innom Zòcalo for å ta en titt på flaggtorget, presidentbygningen og katedralen. Det var ganske imponerende byggverk, og det virker som om gutta-boys tar dette med kunst og kulturhistorie ganske seriøst. Katedralen var spesielt imponerende, ikke rart folk blir religiøse. Dessverre var den full av stilaser og støttepilarer, men det er vel et bedre alternativ enn at hele greia raser sammen eller synker ned i bakken.

Etter noen timer på Zòcalo, var planen å dra videre til Museo Nacional de Antropologia, som i følge hotellet og guidebøker skulle være skikkelig bra. Hotellresepsjonen hadde fortalt oss at det bare var å hoppe på buss nr. 2, som gikk på hovedgata Juarez fra Zòcalo. Godt mulig at vi er to håpløse idioter, men vi skjønte ikke helt systemet med trafikken i Mèxico. Det var liksom 8 filer hver vei, ingen bussholdeplasser og generelt veldig få tilhengere av vår hjemmelige tre-sekunders regel.. Vi fant aldri den bussen, og Julern hadde lest i en guidebook (Mexico for Wussies?) at man burde ligge unna de små bobletaxiene, med mindre man hadde et uttalt ønske om å bli ranet. Men Mexico City er så forrurenset at bare å puste inn luften her en dag tilsvarer å røyke 40 sigaretter, samtidig som byen ligger 2000 meter over havet og det var 30 grader varmt. Å bli ranet av en liten taxibanditt fortonte seg som en forlokkende opplevelse sammenlignet med å ta beina fatt. Litt skuffet ble vi også da første og beste boble kjørte oss rett til museumsinngangen, uten noen sprell. Kanskje vi ikke var fine nok til å robbes for denne klysete, #€%"#@! sjåføren..

Museo Nacional de Antropologia
Dette museumet var egentlig ganske fett. Hovedtemaet var menneskehetens utvikling innen antropoligiske rammer, med spesiell fokus på Latin-Amerika og Maya-kulturen (selvsagt). Museumet er stort, og på 2-3 timer rekker man ikke mer enn et raskt overblikk. Er man virkelig interessert, så kan man lett svi av en hel dag her. Det er fantastisk mange unike kunstverk, monumenter og arkelogiske funn fra de siste tusen årene, men som vanlig på innendørsutstillinger, er det et nådeløst forbud mot blitzbruk for de som vil fotografere. Det gjør ikke akkurat ting lettere at det er ganske mørkt de fleste steder. Men et museum er et museum, og det er egentlig ganske kjedelige greier, så det tok ikke så veldig lang tid før vi sto ute på gata og letet ettet en ny suspekt taxi, som forhåpentligvis ville rane oss, eller i de minste frakte oss avgårde til steder hvor vi kunne dyrke våre litt mer lavkulturelle verdier..

Museo Nacional de Antropologia (1)Primitive jakt- og fiskeredskaper (jævla markfiskere! :-). (2-3)To døde luringer.

Etter nok en skuffende udramatisk taxitur kom vi til Zona Rosa, en eksklusiv del av Mexico City. Vel, så voldsomt eksklusiv og fin var den kanskje ikke, men Mexico City som helhet tatt i betraktning, skiller Zona Rosa seg klart ut. Gatenavnene var stort sett oppkalt etter europeiske byer, og det var tett med fine butikker og restauranter. Prisnivået er selvsagt mye høyere enn i resten av byen, og man klarer seg fint med engelsk her. For å rense kroppene for den kulturelle opplevelsen på Museo Nacional de Antropologia, satt vi oss på en bar og så på fotball og drakk øl. Her ble også ølen pr. default servert uten lime, og det er pluss i margen for Mexico City.. Hadde vi vært i byen mer enn en fattig dag, hadde vi nok dratt til Zona Rosa på kveldene. Ellers er det viktig å skille mellom fargenyansene i Mexico City: Zona Rosa = Party. Zona Roja = Putas (rød sone = horestrøket, for de som kan enda mindre spansk enn meg).

Etter noen behagelige timer viet øl og fotball, hadde pendelen på turistignoranse-skalaen svingt litt vel langt, og det var på tide å oppsøke mer spennende og fremfor alt mer mexicanske deler av byen. Ut med et kart, finne et marked langt unna Zona Rosa og ny taxitur. Vi kom til et ganske shabby strøk, med litt spesielle kjøpesentre. Det var store bygg som tok 10 minutter å gå gjennom, stappfull av små butikker, hver på rundt 30m², og det var et gjennomgående tema for hvert bygg. Vi gikk innom to stykker, og dermed fikk vi valget mellom henholdsvis brudekjoler og møbler. Bullseye! Dessverre var det dønn umulig å finne brudekjoler i vår størrelse, og det er så klønete å få med sofaer på flyet, så veldig utbytterikt var dette ikke. Akkurat da strøket begynte å bli litt vel skummelt, kom vi plutselig til Plaza Garibaldi, som er en samlingsplass for spilleglade musikanter. Der satt vi og slappa av, helt til vi ble sprø av ulydene til disse korpsentusiastene. Det tok forøvrig ikke så lang tid.
Siste stopp på programmet var en tur innom Torre de Latino-Americano, et landemerke av en skyskraper bygd på 50-tallet. Med tanke på at Mexico City står på gjørmebunn og ikke er helt ukjent med kraftige jordskjelv, er det ganske imponerende at kåken står fortsatt. En tur opp i dette tårnet på dagtid er et absolutt must for den smog-interesserte turist, men på kveldstid skal det visstnok by på ganske fin utsikt.
Og det var vel i grunn alt vi rakk for denne dagen. Vi så faktisk ikke et eneste drap eller ran, og på den måten var Mexico City litt nedtur i forhold til all reklamen vi hadde lest. Forøvrig var det en veldig spennende by, og menneskene der er generelt veldig hyggelige, selv om det likevel var litt høyt been there, done that-preg over besøket vårt..

Relaterte Linker

Kommentarer: