Familietur 1998

Familietur 1998
Også i år ble det en tur sammen med familien. Fjorårets tur reddet sesongen min, og alle problemer tradisjonelt forbundet ved å bo sammen familien i små hytter over lengre tid (hint: gå hverandre på nervene) var av underordnet betydning. Jeg måtte bare tilbake til dette stedet. Men først gikk turen til Lierne, for å fiske litt etter vanlig ørret.

Lierne
Marius Hildebrandt var i Sørli ifjor, og etter å lest hans turrapport og entusiastiske fisketipsmail (takk!) var jeg ganske gira på å prøve dette stedet. Men nå var det jo ikke bare meg på tur, og pga. praktiske hensyn vi ble boende et stykke unna Sørli, slik at jeg bare fikk èn dags fiske her. Værgudene markerte som vanlig min ankomst med artig vind, og første kvelden gikk imidlertid til fiske ved to vann ved hytta (Skjelbreia). Ett eller annet tok min lille svarte goldheadnymfe og stakk avgårde i pent tempo, men så var det slutt på moroa. Jeg holdt likevel på til jeg var tom for kaffe, uten resultat.

Inderdalselva
Neste dag var det endelig tid for Sørli og operasjon fisketømming, og ut på formiddagen kom jeg meg avgårde. Først dro jeg til Inderdalselva og fisket en times tid i fossen, med samme resultat som kvelden før - klin umulig å få fisken til å sitte.. Så kaster jeg bort noen timer og noen liter svette på å gå nedover langs elva - i kratt og myr. Det er sikkert vindstille og vakende storfisk rundt neste sving. Yeah, right.. Tett vegetasjon langs elvebredden og for sikkerhets skyld gjørmebånn hele veien.
Da er det bare å rusle tilbake, og kjøre videre oppover langs elva. Ser en del fine strekker, men elva er åpenbart ikke konstruert med tanke på bakslenger. På dataspråket kalles dette en bug (eller feature hvis det er Microsoft). Og vinden gjør det ikke lettere. Kraftige vak avslører at det faktisk er fisk i elva, men for mitt vedkommende gjorde det bare utslag på humøret - ikke på fangststatisikken. Noe annet ville forøvrig vært rart - forholdene gjorde at avfiskningen ikke akkurat var som hentet ut av læreboka..

Julestrømmen
Etter å ha sett meg ut noen steder som skal prøves senere på kvelden, drar jeg til Julestrømmen og finner noen fine stiller hvor det vaker. Fisken tar, men sitter ikke - som vanlig. Så plutselig skjer det noe rart på bakslengen, og jeg blir stående med èn av de fire stangdelene i hånda. På tide å kjøpe litt parafinolje - stangdelene er litt i slakkeste laget, tenker jeg før jeg ser at drittstanga er knekt! Og så flott at den nederste delen røyk da! Så slipper jeg å knote med nye stangringer, men får heller gleden av å kjøpe ny kork og snellefeste! Godt bytte! Jeg vurderer å modifisere den nå femdelte stanga til en tolvdelt variant, men nøyer meg med å fastslå at dette var den siste St.Criox-stanga jeg kjøper på noen hundre år..

Down to business
Det var "høydepunktene" på ørretdelen av turen, men det er uansett av underordnet betydning. Vi spoler noen resultatløse dager fremover og endel mil nordover, så er vi ved turens fiskemessige alibi: familiens bortgjemte perle i Nordland. Ok, det er kanskje ikke det ultimate fiskeparadis (jo, det er det!), men likefullt har jeg fått beskjed om at hvis jeg vil finne meg et nytt sted å bo og samtidig bli gjort arveløs i prosessen, er det en god ide å fortelle akkurat hvor det er.. :/

Lørdag
Vi ankom uansett lørdag 15. August, og det ble meldt om en meget bra laksesesong her så langt. Hyttaboka kunne imidlertid fortelle om avtagende fiskelykke, og forrige besøkende hadde ganske enkelt skrevet "5 mann + 5 døgn = 5 fisk". Selv om vannstanden var relativt lav, vaket det friskt med fisk i svingen utenfor hytta. Heldigvis ble den leie vinden avløst av regn når kvelden kom, men entusiasmen var ikke til å ta og føle på hos fattern iallefall.
"Vi skal være her en hel uke, hvorfor stresse?", mente han.
Et spørrende uttrykk og vantro risting på hodet var alt han fikk til svar da jeg bega meg ut på nattfisket, som ironisk nok ble resultatløst.

Søndag
Vannstanden var noen centimeter høyere på søndagen, og vi tok optimistiske fatt på en ny dag. Vi fisker hovedsaklig på strekket utenfor hytta hvor jeg fikk fisk i fjor - og hvor det stadig plasker fin fisk - men da det ble kveld var jeg fortsatt fisketom. Fattern hadde imidlertid fått to fine fisk: en laks på drøye kiloen og en sjøørret på 1,5kg - sistnevnte tok faktisk på ettermiddagen mens det annå var lyst! Begge tatt på mark, og jeg gjør tapre forsøk på å henlede oppmerksomheten til sportsfiskernes rangstige, hvor fluefiske er den høyverdige etiske og estetisk riktige måten - og markfiske ligger på bunn som en uverdig måte å fiske på.
Men ikke overraskende preller denne svadaen av, og det blir ubønnhørlig slått fast at min fangst sålangt kan telles på en amputert hånd.. Fluestanga tar han fram når marken svikter, ikke før!

Av andre store begivenheter denne dagen må det nevnes at jeg fant en hittil ukjent djuphøl i elva, ramla forover og fikk meg en aldri så liten svømmetur. Heldigvis gjelder naturlovene også langt nord, så jeg ble ikke flytende oppned - en idiotisk myte som enkelte eh.. lite opplyste fiskere har trykket til sitt bryst. Men kaldt var det..
Vel, på ny drar jeg ut på nattfiske alene, og endelig smiler lykken litt til meg også. I løpet av et par timer får jeg to fisk, laks og sjøørret, begge på halvkiloen. Ok, kanskje ikke noe å sende dokumentasjon på til Guinness rekordbok, men det hjalp uansett godt på humøret. Ørreten slapp jeg ut, laksen ble frokost dagen etter, og uten å la meg distrahere av meningsløs kilosummering, konstaterte jeg 2-2 i fisk. Alt i alt en kjempestart på turen! (Lierne teller ikke).

Mandag
Regnet om natten gjør at vannstanden igjen har gått litt opp. Jeg fisker litt rundt omkring - går et stykke oppover og prøver både ovenfor og i første foss. Fattern konsentrer seg fortsatt om området rundt skjæret utenfor hytta - der han fikk begge fiskene søndag - men heller ikke marken gir resultater i dag. Jeg får faktisk på en fisk ved skjæret, og den kaster glans på tilværelsen min i knappe tre sekunder før den slipper. Vel, man har jo alltids nattfisket - det sikreste kortet i jakten på sjøørreten. Men ikke når det blåser som det gjorde den dagen. En kraftig kastevind som stadig skiftet retning gjorde fisket uutholdelig - måtte avbryte flere kast in progress fordi den snudde. Et forbaska mas, og fatterns formaninger om tålmodighet og at vi skal være her en hel uke fremsto plutselig i et nytt og bedre lys. Sjøørreten skvises ett hakk nedover på lista og kald øl ble kveldens byttedyr of choice..

Tirsdag
Vannstanden har gått ned igjen, men regnet kom klokka 8 om morgenen og fortsatte hele dagen. Jeg drar noen kilometer nedover i elva, til Melhølen som visstnok er det mest populære stedet for fluefiskere.
Det tar ikke lang tid å skjønne hvorfor - etter en halvtimes tid drar det tungt i snøret og jeg har fisk på. Den er ikke eksplosiv av seg, og den går mer og stanger. Det må være laks. Jeg gjør stadige forsøk på å få dratt den på land, men så fort den kommer på grunt vann plasker den som en gærning og trekker seg utover. Den er ganske pen - mellom 1,5-2kg, akkurat passe på en 6/7-stang. Men den er ikke landet ennå, og jeg gjør nok et forsøk, denne gangen enda mer bestemt, men landing inngikk åpenbart ikke i laksens planer og den setter i gang et siste, voldsomt plaskeinferno. Og flua kommer plutselig flyvende ut av kjeften på den. Faen!! Faen!! Faen!!
Men den blir stående på grunna og hente seg. Kanskje den er så sliten at jeg kan liste meg ut og få grep rundt sporen på den? En meter unna lukter den imidlertid lunta, og svømmer hånlig sakte og selvtilfreds ut mot dypet. Tilbake sto en ikke fullt så fornøyd fisker, med klare planer om å utruste samtlige fluer med treblekroker og det som verre er...

Tilbake på hytta har jeg akkurat rukket å åpne en kald pils da fattern kommer gående fra fossen nedenfor hytta. Og i håven har han en flott laks på nesten 2,5 kilo, og istedenfor for å lytte trollbundet til den fantastiske historien om min nesten-landete fisk, er han kun opptatt av to ting: kald øl og å skaffe en ny håv, av typen større. :-)
Elva fortsetter å stige utover dagen, og ved 20-tiden har den vel steget ca. 30 cm siden vi kom. Temperaturen i vannet har gått ned til 11,5 grader. Mange kraftige plask vitner om ny laks er vei opp! Som vanlig forsvinner jeg ut i elva når det begynner å mørkne, men flere timers innsats og gjennomgang av flueboksen blir ikke belønnet med så mye som ett napp engang. Det plasker som besatt i elva, og enkelte så nærme at jeg (nesten) kunne slått dem i hodet med stanga. Akkurat det er litt frustrerende, men jeg overtaler meg selv til å mene at det bare er morsomt.. HA HA HA!! (falsk latter)

Onsdag
Vannstanden er nå enda høyere, og det regner fortsatt - lett, men konstant. Ser ikke så mye fisk nå, men prøver likevel samvittighetsfullt flere økter i nærheten av hytta. Fattern måtte avgårde med bilen en tur, så ingen muligheter for å komme seg nedover elva, med mindre man er typen som liker å gå flere kilometer i neoprenvadere. Ikke meg, nei.. Igjen er det ut på nattfiske, men i klar konstrast til gårsdagen er det ikke mye liv i elva nå. Elva slutter å stige rundt 20-tiden, og etter det ble det heldødt. Som om noen slo av en bryter. Nok en gang blir nattfisket resultatløst.

Torsdag
Elva er på vei ned nå, og den stabiliserer seg etterhvert på et ganske lavt nivå i løpet av dagen. Fattern må ned til Oslo på et møte, så jeg er igjen uten bil, men det er vanskelig å synes særlig synd på meg selv sammelignet med fattern som knapt fikk vætet snøre i dag og i går. Og elva går stor og laks på oppgang er jo tradisjonelt best for mark.
Uansett, jeg prater med noen svensker som tok turen opp til hytta for å titte litt. Mye tyder på at fisken ikke er så hypp på å gå opp store fosser på så høy vannstand - svenskene hadde fisket lengre ned i går og fått bra med fisk. 2 rundt halvannen og en sjøørret på 4,3kg!!! Wow!

Ved 17-tiden må noen noen ha slått på denne bryteren igjen, for plutselig begynner det å vake mer enn noensinne! Trolig er vannstanden slik at fisken nå kommer helt opp hit... Nå er forholdene optimale! Jeg står og fisker på gromplassen ved skjæret i til jeg blir iskald på lårene gjennom neoprenbuksene, men får fortsatt ikke på fisk! En på minst 3kilo spretter like ved meg! Og det samme gjentar seg på nattfisket.. Hva gjør jeg feil? Dettte kan vel ikke bare være tilfeldigheter?
Jeg antar at jeg kaster ut ca. èn gang i minuttet, og hvis ikke jeg "jukser" og rullekaster ut for å rette opp, bruker jeg vel tre kast hver gang. Det er seks bak- og fremkast. Hvis jeg fisker 8 timer hver dag, betyr det nesten 1500 kastebevegelser hver dag. Sleng deg i veggen, Sherlock Holmes! Jeg har avslørt ryggsmertenes gåte!

Fredag
Fredag prater jeg igjen med svenskene, og sjøørret på 4,3kg var åpenbart ikke nok. Neida, neida, neida! Natt til i dag fikk de en på 4,9kg i Melhølen! Tilfeldigheter? Neppe. Det må være noe..
- Eller kanskje ikke, for det er bare den ene av svenskene som får fisk. Selv om de fisker på samme sted til samme tid med samme fluer. Hmm..
Elva er nå på samme lave nivå som da vi kom. Dagfisket forløper som vanlig uten sjokkerende innslag av bitevillige fisk.. På kvelden drar jeg ned til Melhølen. Møter to andre på vei ut i elva, og vi prater en del sammen. Kanskje det er pga. det uvanlig gunstige forholdet mellom antall fisk og fiskere, men det er iallefall en usedvanlig vennskaplig og hyggelig tone mellom fiskerene der.

Det begynner i kjent stil med at de andre får napp og fisk, mens jeg får ingenting. Jeg ser det plasker voldsomt rundt en av den, ca. 100 meter nedenfor meg. Han har på pen fisk! Men den slipper, og det blir senere på kvelden ganske enkelt forklart med at fisken var "stein toillat". :)
Den nevnte svensken ansvarlig for ikke helt ubetydelige innhogg i sjøørretstammen, hadde sagt at han bruker ganske store fluer.. You want big? You got it! Jeg står og strever med å kaste en gigantisk Zonker da enda en fisker ankommer. Morten Horn presenterte han seg som senere. En nesten lokalkjent fisker, som fisker her ofte. Vi prater litt sammen, og jeg advarer han mot å komme for nær og bekjenner at jeg er forbannet av fiskegudene, og det kan være smittsomt!
Morten fnyser av min voodoo-teori og føler seg sikker på at jeg får fisk i dag. Han anbefaler små fluer, og jeg bytter gladelig den ukastbare zonkern ut med gode, gamle Silver Zulu dobbelkrok st. 8.

- Fast fisk -
Klokka rekker såvidt å bli 23 før det plutselig drar i flua. Ikke noe eksplosivt hugg, men mer et langt tungt sug.. Og den sitter, og dette er ikke småfisk! Den raser ut en 20-25 meter, og jeg burde jo egentlig nyte hvert sekund av dette som jeg har ventet så lenge på, men jeg er så sinnsykt konsentrert at det nesten gjør vondt.
"Der ser du! Du kom til å få fisk i dag!", roper Morten fra strømmen ovenfor.
"Jajaja, men HVA FAEN GJØR JEG NÅ!!!?!?!", hyler jeg hysterisk tilbake - riktig elegant type dette her - mens fisken gjør nok et utras og spiser opp de få meterne jeg hadde fått lurt til meg. Fremdeles ikke noe tegn til fluelina, her er det backing for alle penga!

- Landing -
Jeg vader innover og oppstrøms, hvor overgangen fra land til vann er jevn nok til å dra fisken på land.
"JA!!!" hører jeg meg selv brøle til svar, nanosekundet etter at Morten var dum nok til å spørre om jeg trenger hjelp. Morten ruller inn snøret sitt, og akkurat da han beveger seg ned mot meg, plasker det stort like nedenfor fiskeplassen hans..
"Det var fisken min..", flirer han, mens jeg stotrer frem unnskyldninger uten helt å skjønne ironien i stemmen hans.. Etterhvert får jeg roet nervene noe, og jeg begynner å kose meg. Nå gjør det egentlig ikke så mye om jeg skulle miste fisken, og det er en faen så god følelse!
Etter mye om og men får jeg dratt fisken delvis inn på land, mens Morten sniker seg inn bakfra og skyver den trygt opp i steinrøysa.. Ok, den _er_ litt tynn, det må sies. Men likefullt, når vekta stopper på 3 kilo svever jeg formelig bortover elvebredden.. I, da man!
Morten tryller frem en flaske konjakk (aldri har brunt brennevin - ikke min favoritt - smakt så godt), før jeg beordrer ham ut i elva igjen. Han har kastet bort nok tid på meg nå..

Narkoman
Jeg begynner på kaffen og matpakka mens jeg prater med de to andre fiskere. En av dem bestemmer seg for å ta et svep over slutten av stryket, og plutselig hviner det i snella hans. Live underholdning til kaffen. Om ikke lenge lander han en blank sjøørret i perfekt kondisjon. 3,4kg stopper vekta på..
"Jeg gidder iallefall ikke å fiske mer", sier jeg..
"Åh.. Er du mett?", spørres det.
"Mett og mett, jeg føler meg mer som en narkoman som akkurat har satt skuddet sitt", svarer jeg som sant er..
Så drar jeg tilbake til hytta..

Lørdag
Fint vær nå, og elva går ned enda litt til.. Nå kunne det passe med litt regn igjen, men det kommer ikke. Det virker relativt dødt i elva nå, men etter gårsdagens fangst er alle ryggsmerter glemt og jeg fisker noen timer på dagen. But to no avail.
Prater igjen med svenskene, de hadde fått en laks på 4,6kg i går. Faen heller, har de gutta et garn gjemt baki Volvoen, eller?!? :-)

Bjørn og Annemor ankommer, og de skal overta hytta etter oss, men først noen dager sammen. Muttern og Annemor disher opp noen fantastiske måltider, og det er såvidt jeg orker å gå ut på nattfiske i dag. Ikke overraskende er jeg på plass i Melhølen da det tar til å skumre. Fisker sammen med de to jeg møtte dagen før, og akkurat da jeg ankommer får en av dem en sjøørret på ca. 1,5kg. Men etter dette virker det heldødt, bortsett fra noen nafs i fluene.. Morten og svenskene er i en høl lenger ned, og ingen av dem fikk noe heller, såvidt jeg husker.

Søndag
Fortsatt lav vannstand og dødt i elva. Jeg er ute på morgenfiske igjen, denne gangen ved hytta, men uten resultat. Mens jeg ligger og sover, drar de andre ned til kulpen hvor fattern fikk laksen på 2,5kg, og de prøver både flue og mark- uten resultat. Jeg kjenner heller ingenting på ettermiddagsøkta, men jeg stiller med nytt pågangsmot i Melhølen til nattfiske, hvor jeg møter Morten Horn igjen.
Vi fisker oss gjennom hølen noen ganger, men det er ingenting å kjenne. Elva synker fortsatt marginalt. Det blåser ganske mye nå, og flua suser vel kanskje litt vel nærme knollen noen ganger.. Klokka 0100 setter jeg et fint punktum for kvelden ved å kaste flua så hardt i ryggen at det tok flere minutter å få den løs.. Jeg tar hintet og gir meg, men Morten er hypp på å prøve litt til lenger ned. Han er bare på helgetur, og dette er siste kvelden hans. Prater siden med svenskene - de gadd ikke engang å fiske denne kvelden.

Mandag
Siste dagen. Nå eller aldri. Det ligger regn i lufta, og i løpet av dagen kommer det kraftige skurer, men det er liksom ikke nok til å få skikkelig fart på elva.. Likevel, det stiger jevnt og trutt, selv om det bare er en centimeter eller to i timen... Prater med svenskene på ettermiddagen - de er usikre på om de skal fiske i kveld.. Det er ikke noe særlig liv i elva..
Vi prater litt fiske, og de synes jeg bruker veldig kort fortom (drøye to meter), men særlig lenger liker jeg ikke i vind.. Minst 3,5 meter bør den være, fremholder svenskene.
Jeg, fattern og Bjørn prøver en runde til i Melhølen før middag. Elva stiger jevnt og trutt. Fortsatt lokale skurer..

Et lys går opp for meg
Jeg tror jeg begynner å skjønne hva jeg har gjort feil de siste dagene. Tre ting må rettes på; 1. For kort fortom, ikke bevege meg mens jeg fisker ut kastet og sist, la flua henge noen sekunder etter at kastet egentlig er fisket ferdig..

Så bærer det ut i Melhølen igjen. Burde vel egentlig dra til Grensehølen, den har fått hvile hele dagen, men det var i Melhølen jeg fikk fisken min... Jeg ser bilen til svenskene ved Grensehølen og bestemmer meg for å prøve en times tid i Melhølen, så drar jeg ned til dem...
Tar en kopp kaffe, på med ny lang fortom og Zulu Silver st. 10, og ut i elva.. Begynner ved stryket, og fisker meg tålmodig og rolig nedover (er helt alene). Så! Et kraftig hugg! Etter at kastet var egentlig var ferdig.. Ok, dette lover godt...
Fisker meg videre nedover, det blir stadig mørkere.. Jeg avtaler med meg selv at fem kast til, så skifter jeg til en større flue. På det andre kastet sitter den! Ok, den er ikke så veldig stor, men det tar likevel litt tid å få den på land, men det er relativt udramatisk... Den veier vel 750gram, og belønningen for å ta flua blir bløgging og panoramautsikt over elva hengende fra et tre..
Det er blitt endel mørkere nå og jeg bytter til en st. 8, samme flue.. Jeg sier til meg selv, seks kast til, så tar jeg kaffe. På det fjerde kastet hogger det igjen, på nytt ikke så eksplosivt, men mer et langt sug! Igjen etter at "kastet" ferdig.. Oh yeah!

Denne er også stor! Den drar aggresivt ut, men jeg kjører den hardt. Jeg har 0.25mm på, og jeg har bare fisket ca. tre kvarter, så så altfor mange knuter kan det vel ikke ha blitt ennå??!? Men det å dra fisken på land er ingen enkel sak. Men etter ca. 10 minutter, føler jeg at tiden er inne, og rygger så langt inn i krattet jeg kommer.. Mens fisken ligger sprellende 5 centimeter unna sitt rette element.

Jeg slipper stanga og gjør et byks fremover, i ettertid ser at jeg det var ren flaks at jeg ikke tråkka på stangtuppen, og sleper fisken lenger inn på land! Den er ikke så lang som den på 3kg, men i mye bedre kondisjon. Drøye 2,5kg viser vekta, og etter bløgging og henging er det frem med kaffen og en cigarillo.
Jeg tenker med meg selv at dette kan bli en kjempekveld. Jeg har funnet "hemmlighetene"; fortom, fluevalg og fiskemetode. Eller har jeg bare fått flaksen på min side?

Jeg roter meg ut i elva igjen, og det begynner å regne. Det er blitt endel mørkere, men jeg har bare vært her en drøy time.. Plutselig slår det meg, hva faen gjør jeg her ennå? Jeg trenger ikke mer fisk nå. Jeg er strålende fornøyd og setter raskt kursen mot bilen..
På veien oppover ser jeg bilen til svenskene. Lurer på hvordan de gjør det i kveld.. De står vel sikkert og kjører hver sin ti-kilos fisk. Men i det jeg passerer slår det meg at akkurat det gir jeg totalt blaffen i nå........