Bahamas 2007, en måned med bonefish .. bones bones bones...

| Bilder | Forsiden | Site Map |

Fredag, dag 21

Endelig tilbake på flatsen

Det er bra med fisk ute i dag, men jeg ender i kjent still opp på en liten korallstol oppe blant mangrovene. Kalik og Norah Jones på iPoden svikter aldri, de er umulig å bli lei av. Bonefishen da? Etter det forlengede avbruddet på hos Fidel, burde jeg nok en intens sitring og glede over å være tilbake på Abaco, hvor jeg kan jakte på bonefish dagen lang. Denne fantastiske saltvannstorpedoen av en muskelbunt som overlistes mer med jakt enn fiske i tradisjonell forstand. De sniker seg innover på grunt vann, og da er opp til fiskeren å se dem og deretter lure dem til å ta flua, og belønningen er en fandenivoldsk utras som overgår alt av siderumpa norsk laksefisk. Men hvor enn mye jeg prøvde, var entusiasmen fortsatt spak.

Fast fisk igjen Jeg ser en stim av bonefish komme tailende mot meg langs korallklippene. Jeg hopper ned i vannet og legger ut flua, og bonefishen tar oppskriftsmessig og raser utover. Det var deilig. Men i sannhet så følte jeg nok bare marginal glede ved å spotte, kroke og lande fisk nå. Jeg var fortsatt litt lei av bonefish. Hadde jeg klart det ingen trodde var mulig, nemlig en overdose bonefish?

Jeg rusler meg innover, kroker en ny fisk på veien uten at moroa varte så mange sekundene, og jeg tilbake på hotellet ved 13-tiden. Jeg er ganske trøtt og sliten. Jeg har tross alt vært oppe siden klokka 0400 i natt. Jeg legger meg nedpå for en liten høneblund før jeg skal ut og ta ettermiddagstailerene ved 16-tiden. Men ikke helt uventet blir jeg vekket fem timer senere for middag, hvor magesekkens høylytte romling lett overvant smaksløkenes protester, og jeg går rett til sengs igjen.

Lørdag, dag 22

Sikksakkskyene var dagens visuelle underholdning, iallefall inntil høyvannet lokket frem bonefishens haledans.

Igjen blir det samme opplegg, jeg koser meg med Kalik, iPod og sola. Jeg må bare se i øynene at jeg fortsatt er drittlei av bonefish, det er ikke mulig å hente frem fiskegleden og entuasismen lenger. Jeg ser tre store bonefish som går innover, humøret stiger litt, stor bonefish kan jeg neppe hevde å ha gått lei av.

Fisken er ganske spooky da jeg jobber meg innover. Faktisk var det veldig bra med fisk, og mange av oksetailer, men jeg får ingen til å ta flua til tross for gode kast. Gjør egentlig ikke stort. Jobber meg inn mot mitt faste hvilested på blåsnørebukta og tar en ny Kalik, klokka er 15 og vannet stiger fortsatt, det tailer mye, jeg ser iallefall 5 forskjellige fisk der jeg ligger og halvsløver. Håpet er at de skal falle litt til ro og gå i feeding-frenzy mode.

Jeg går ut ca. klokka 16, spooker noen, men får til slutt en fisk. Jobber meg tilbake, ser 4 tailere ved blåsnørebukta, hvorav to er store, jeg jager dem 200 meter. Jeg går 30 meter utenfor fisken og prøver å gå forbi dem slik at jeg kan komme foran. Jeg får til noen bra kast, men de vil ikke sitte. Det var kjipt, var jo med godflua Pink Puff. Disse 4 spooka heller ikke lett, iallefall stakk de ikke av uten videre, men det var jo ikke helt utenkelig at de ante at noe var litt muffens..

Et tett skylag kom innover og markerte slutten på dagen Tilbake til blåsnøreodden, kanskje de vil gå bananas etterhvert, det er mye fisk ute, ikke så lett å se da skyene har lagt seg over sola. Det kommer en god del fisk tailende forbi, men jeg gidder ikke fiske. Går hjemover da knotten kommer. Jeg begynner å glede meg litt til Miami nå, jeg kan drikke unevnelige mengder kaffe, shoppe litt og kanskje også få meg en hårklipp. Jeg var faktisk blitt så lei av bonefish at jeg nå faktisk så frem til slike mundane gjøremål. huff... Jeg hadde dårlig samvittighet for min skrøpelige innsats på flatsen de siste dagene, det var vanskelig å finne noen annen forklaring enn latskap. Det er logisk sett ingen grunn til å betrakte latskap som djevelens verk, gang på gang hadde jeg bevist til fulle jeg gjerne omfavner latskapen som en essensiell del av fisket. Jeg føler en dyp ro og harmoni ved helt rolig å betrakte vann som skal straks skal fiskes. Så lenge det ikke er noen andre fiskere i nærheten og forholdene vil holde seg, får jeg en herlig følelse av at tiden står stille og jeg kan nyte dette forventningsfulle mentale forspillet like mye som selve fisket, som jeg straks ville ta fått på med barnslig glede og pågangsmot. Men det var ikke tilfelle nå. Jeg var mer irritert på meg selv, flatsen og bonefishen generelt enn jeg kunne sies å nyte de mange rolige stundene langs flatsen nå. Faen!

Hvis været er like bra i morgen blir det Purka, lavvannet vil holde til 11-12 tiden, slik at jeg kan få en fin tur ut hvis jeg er der klokka 09. Denne tanken gir meg håp, var det noe jeg manglet på denne turen så var det en skikkelig langtur utover på lavvann...

Søndag, dag 23

Overskyet og langt fra vindstille

Isteden bestiller jeg en ny kanne kaffe med muddersmak og setter meg på terassen for å lese ferdig den siste boka. God is Not Great av Christopher Hitchins. Ikke bare er han belest, bereist og skarp, han har også et ikke ueffent grep om det engelske sprog. Hans arrogante britiske stil med sarkasme og understatments fyller side etter side hvor han til min store begeistring avslører de fleste trosretninger som komisk trangsynte og virkelighetsfjerne. Min entusiasme må dog betraktes med et lite forbehold om at det generelt er litt for lett å la seg begeistre når man leser forfatterne som man er hjertens enig med selv. Men temaet er jo aktuelt nok. Det er første søndag i advent, og hotellfamilien har dratt til kirken for sin ukentlige påminnelse om hvordan homofile, vantro og ateister er djevelens verk og følgelig skal brenne i helvete for evig tid. Det er jo åpenbart, den allmektige barmhjertige gode god har sine utsendte prester for å plage oss i livet, og deretter skal det brennes i helvete. Og dette for sitt eget skaperverk. Snakk om trivelig fyr denne mannen der oppe.

Forøvrig kan jeg umulig tenke meg at det ikke foregår endel opptøyer og krangling i himmelen, det må vel være en endel kristne som rynker litt på nesen etter å ha blitt avspist med en plass på en stusselig sky og en klase druer, mens samme guden deler ut jomfruer til de mest oppoffrende muslimene, kanskje til og ned ferdig tilskjært hvis det fortsatt var påkrevd der oppe. Ikke engang en altergutt på deling til de flinkeste katolske prestene engang? Skandale! Nei, de ryker nok i tottene på hverandre umiddelbart, iallefall etter at de to gruppene klarer å få oppmerksomheten til jødene, som sikkert sitter og mimrer for seg selv om glansdagene med brennende busker og andre mirakler mens de prøver å unngå pinlig øyekontakt med Jesus. Hvis heller ikke dette får fyr på sakene, tenker jeg en småfull danskeprest finner frem en blyant og tegner krigen i gang. Dette ville om ikke annet være en artig anekdote å ta med seg til det andre stedet, dit hvor jeg utvilsomt skulle, på grillparty med Elvis og Beatles, og forhåpentligvis også sammen med den helvetes bonefishen og laksefaen som nekter å bite. Omtrent som Woodstock-festivalen tror jeg det blir, unntatt teltlivet og søledammene, skinnende rent og trendy design har jeg nemlig klare forventninger om, for noe annet sted enn her kan vel ikke alle de homofile ende opp...? Nei, om det mot formodning skulle finnes et etterliv, jo, så foretrekker jeg nok helvete fremfor å havne i kryssilden mellom religiøse krigere...
Bonefishen virket ikke lettskremt og tailet helt inntil meg, men de var ganske kresne på fluevalget denne ettermiddagen.

Så mens bonefishen svømte rundt på flatsene, satt jeg altså og funderte på religion. Det var jo ingen stor overraskelse, men i dag hadde jeg ikke engang giddet å gå ut til flatsen. Ny rekord på latmannsskalaen, sikkert en dødssynd i hel rekke religioner. Men forsåvidt var jo været dårlig, og det var fortsatt noen timer til høyvannet ville skylle innover Dumpas mangrovebusker med bonefishen hakk i hæl. Selv om det er moro å harslere med religion, gjensto det et ikke ubetydelig paradoks. Hvorfor i all verden blir så mange intelligente, rasjonelle og fornuftige mennesker religiøse? Det er jo lett å harslere med religiøse verk og eksentriske prester som selv den sløveste kritiker kan fastslå er langt fra gudommelige og ikke minst usannsynlig foreldet og motbevist i forhold til både vitenskaplig og samfunnsmessig utvikling. Likevel finnes det fortsatt de som i fullt alvor tar bibelen, koranen og andre røverhistorier bokstavelig, men dem er jeg egentlig lite opptatt av.

Det er de andre, de som har både logikk, hjernekraft og kritisk sans nok til klart å se alle selvmotsigelsene og det nærmest tåpelig og blodtørstige misbruket av påstått gudommelighet som religiøse ledere har fremvist gjennom tusenvis av år. Men dette til tross, så blir smarte folk religiøse. Hvorfor?, er det nærliggende spørsmålet, men det er kanskje like håpløst om å spørre om hvorfor noen liker pannekaker? Religion gir jo iallefall et svar på meningen med livet. Og det kan jo neppe sies å være et uvesentlig spørsmål, og på det punktet er det unektelig noe magert med andre store teorier, iallefall med tilsvarende klarhet og bombesikkerhet i sin natur. Det virker jo unektelig forlokkende og befriende å ha svaret på dette, kanskje til og med i så stor grad at graden av etterettelighet og riktighet i svaret blir underordnet. Det er mer enn den siste biten av puslespillet som faller på plass, religion gir jo livet en overordnet hensikt og mening som vi andre må klare oss uten. Det er ikke alltid like mye stas og schwung over at hele universet og vår egen eksistens bare er et usannsynlig slumpetreff uten mål og mening. Jovisst kan vi hedre de ferskeste nyvinningene innen lover, samfunnsliv, kjærlighet, etikk og moral, men det blir jo unektelig et litt stusselig rammeverk sammenlignet med en vaskekte gud.

Endelig fikk jeg overlistet en bonefish... Uansett hadde det jo vært fint om med litt toleranse slik at folk fikk mene og tro akkurat hva de ville, uten at de utvalgte nyfrelste på død og liv må blande seg inn i alle andres liv. Men logisk sett er det også åpenbart at det som jeg synes er "fint" på humanetisk grunnlag, neppe har den store tyngden og gjennomslagskraften for dem som lever i hellig overbevisning om at en allmektig gud har pålagt oss helt andre oppgaver. Det blir som å veie en gjeddeyngel opp mot all bonefishen, permiten, laksen og ørreten i hele verden, pluss Samantha Fox, det er ikke på samme plan engang.

Vel vel, om ikke resonnementene mine var av skarpeste sort, så var iallefall temaet interessant nok til å forsvare noen timers fundering. Men nå følte jeg at tiden muligens var moden for å fiske litt. Klokka var allerede blitt 15, uten at været hadde forbedret seg i det hele tatt. Det blåste faktisk enda mer, og sola glimret med sitt fravær, men høyvannet måtte jo ha kommet nå og det er jo hovedsaken for tailing.

Som så mange ganger før da man tror alt ligger til rette for skikkelig tailing, så ble det skikkelig tailing. Flatsen var full av bonefish som plasket rundt på grunna.

Selv om de var mange, var de langt fra lette å få på kroken i dag. Det er en syltynn balanse mellom å spooke fisken og å lokke dem med flua. Jeg sliter som vanlig med å kroke dem, som regel gikk det ca fem kast før fisken fikk bestemt om den skulle bite på eller flykte i panikk, og sistnevnte var det mest populære i dag. Men til slutt får jeg endelig en på. Den setter kursen rett over flatsen, og nesten umiddelbart ser jeg to store bølger løfte seg i forfølgelse. To haier hadde hørt spetakkelet og ant at her var det muligens en enkel matbit å få. Heldigvis setter fisken kursen rett inn blant mangrovene, hvor haiene ikke uten videre kan følge etter. Bonefishen er jo en kløpper av dimensjoner til å svømme fort på grunt vann, mens haiene som hovedregel er langt mer skeptiske og tar gjerne en omvei over dypere vann hvis mulig.
... og rundt en busk og gjennom en mangroverot gikk ferden. Det ble jo ikke helt problemfritt for meg heller med denne sikksakkjøringen gjennom mangrovebusker, men fortommen holder og ikke lenge etter kan jeg lande fisken. Når det er hai i nærheten, er det bare å hale inn bonefishen så fort det lar seg gjøre, bonefishen klarer aldri i livet å svømme fra en hai med flue i kjeften og utallige meter flueline og backing på slep. Har den griseflaks kan den finte ut haien for en liten periode, men enden på visa er alltid haimat.

Jeg får til slutt landet fisken, og jeg slipper den forsiktig ut langs mangrovene, og den hadde vett nok til å holde seg nært buskene. De to haiene sirkler fortsatt sultent rundt, men jeg skremmer dem i motsatt retning da de kom bort til meg. Det er faktisk ganske moro med hai, iallefall når det går bra. Det er ikke like moro når haien vinner, ikke det at jeg ikke tåler naturens brutale hverdag på kloss hold, men det er jo likevel ingen tvil om at det er fiskeren som direkte forseglet bonefishens skjebne. Og bonefishen liker vi jo, så den ser jeg helst at kan få leve et langt og innholdsrikt liv.

Det var utrolig mye fisk som tailet, men ikke alltid lett å se, spesielt ikke da vinden tok seg opp. Jeg gikk fra venstresiden helt til høyremangroven, og skremte sikkert fisk 6-7 ganger på veien, uten stor sjanse til å se dem. Fikk til to bra presentasjoner på veien, aber die Fische haben keine Interesse defur gezeigt. Tror det er noe rart med noen av Crazy Charlie variantene, virker som om de skraper i bånn eller så er det småfisk som går etter uten å bite over skikkelig. Flere ganger hadde jeg sneket meg opp til nervous water, bare for å oppdage at det var barracudayngel eller annen ufisk som holdt på. Jeg merker også at fluesnøret er blitt ganske slitent nå etter et tyvetalls fiskedager og ganske mange turer gjennom mangrovebusker og gress. Dette hadde nok klart seg greit noen uker til, men dersom jeg trengte litt skyteevne på utkastet var det på høy tid å plukke frem et nytt snøre fra utstyrsbagen.

... og haiene kom forsent og måtte værsågod finne seg en annen matbit.
Bonefishen ble landet og svømte forsiktig avgårde... Forøvrig er det vel første gang at jeg faktisk sliter ut et fluesnøre, normalt pleier jeg å spole opp A-lags snellene med ferske snører før hver tur, og man rekker ikke å slite dem nevneverdig ut på bare 10-12 dager som har vært normallengden på bonefishturer opp til nå. Jeg gir også helt blaffen i om det er et saltvannssnøre, bonefishsnøre eller hva nå enn utstyrsfabrikantene måtte ha funnet på. Jeg merker ærlig talt lite forskjell på vanlige ferskvannssnører og nevnte spesialsnører. Kastene er sjelden særlig lange, så det ha en riktig vekt for korte kast var langt mer viktig enn knapt målbare forskjeller på stivhet. Iallefall var det slik på Abaco vinterstid, kanskje det er andre boller i varmere strøk. Viktigere enn snøretype er antall snører i bagen. Man bør ha minst et snøre med som reserve, man er jo tross alt bare et ublidt møte med en mangrovebusk eller korallrev unna å stå helt uten flueline, og bonefishing kan være vanskelig nok med.

Men det var gøy å fiske i ettermiddag. Ikke lett, men gøy. Burde nok tatt flere fisk, men det viktigste er ikke å få null fisk, så det regnes som godkjent uansett. Som vanlig kålet jeg bort en god del fiskemuligheter med kameraet, men det er nesten like artig å studere fiskene som å fiske etter dem. Står man helt stille, tailer de gjerne helt opptil deg, slik at du kan slå dem på hodet med stangtuppen... uten at det nødvendigvis ville ha noen åpenbar hensikt. Riktignok kan jeg vanskelig forestille meg å gå lei da jeg bare fisket en times tid, og da med ellevill tailing nær sagt hele tiden, for ikke å snakke om haiangrepet. Eller kanskje var jeg på bedringens vei når det gjaldt bonefish-overdosen?

Mandag, dag 24

Siste dagen startet med en skokk av tailere. Lettskremte og vanskelig, men etter tre bom fikk jeg fast fisk.

The Grand Finale

Jeg ser to fisk som tailer på moderat lavvann da jeg kommer ned til flatsen. Hepp hepp, dette blir bra, vettu. Og det var slett ikke mangel på fisk i dag, det regelrett krydde av tailere langs mangrovelandet. Jeg skremmer de tre første, de er spooky i dag. Flua må veldig nære og trekkes riktig ellers ser de den ikke, men for nære og poof gone! Hvor nære varierer selvfølgelig fra fisk til fisk, det var ingen enkel oppgave. Etter cirka ti mislykkete kast på to fisk, er jeg litt nervøs for hvordan denne dagen skal utarte seg, kanskje kombinasjonen av spooky fisk og klønete kasting vil gjøre den siste fiskedagen til en leksjon i ren frustrasjon. Flatsen forvandles til fiskeverdens helvete, en strippeklubb hvor det kryr av dansende lekkerbiskener foran deg, men det er klin umulig å få noe som helst på kroken.

Hvordan få en bonefish til å gi ekstra gass? Hekt på litt gress på fortommen, slik at fisken ser en skygge etter seg i øyekroken. Men neida, om ikke alle gode ting var tre, så med det fjerde skal det skje. Fisk med nevnte nummer lot seg endelig overliste etter mange nervepirrende kast. Ganske feit og fin var den også, spesielt vannstanden tatt i betraktning. På utraset rufset den også med seg litt bunngress som hektet seg rundt fortommen, hvilket har den morsomme effekten at fisken blir ekstra desperat i utrasene i det den kan se en skygge som forfølger den i øyekroken. Da henter den krefter helt nederst i kjellern og raser utover i en helvetes fart, så vannspruten står meterhøyt etter den. Moro! Og ikke minst deilig å lande en fisk med en gang, da er dagen reddet og alt annet forblir en ekstrabonus. Jeg ser for første gang tailere langs yttersiden (aldri sett fisk her før), det er to stykker som jeg følger sånn halvveis etter. De splitter seg opp, men nye fisk kommer stadig til. De er ikke så lette å fiske på, de aner nok at jeg vader i nærheten, så det tar tid å komme på kastehold, og igjen skal man være heldig med kastingen for at de skal ta. De fleste fiskene ser ut til å være rundt to kilo, men snart ser jeg en med vesentlig større finner som romsterer omkring lenger ute. Men jeg klarte aldri å komme meg innen kastehold før den gled utover.

Kunne jo alltids fulgt etter, men jeg har lyst å fiske kanalen også. Som vanlig er dagens første uoffisielle stoppested stoløya, hvor videre strategi kan klekkes ut med hjelp fra en Kalik. Men det er jo siste dagen, jeg velger å leve i nuet og legger meg likegodt ned langs bredden og spretter en kald pils. Karpe Diem! Life is good!

Skydekket sprakk ute i kanalen, og jeg så to fine bonefish som romsterte rundt langs langt. Det er to strekene til høyre i bildet, litt over midten. Selvtilliten er på topp når jeg tar bilder mellom kast og tilslag. I kanalen er det lite vann men stigende, hvilket normalt betyr at fisken skal komme innover. Jeg ser to fisk som soser rundt så langt det er mulig å komme på denne vannstanden. De er ikke særlig redde av seg, og jeg sniker meg i posisjon og legger ut flua. En fisk går etter men jeg får ikke kroka den, og de snur og vaser litt rundt. Fortsatt er de ikke spooka, jeg går forbi dem på land, de er bare 10 meter unna, og de blir selvfølgelig interessert i alle krabbene som skremmes utover mens jeg tråkker utover. Et enkelt kast i forkant av fisken, og så stuper de begge mot flua, og Bom-shaka-laka baby, så var det full pine utover igjen.. Jeg rakk til og med å ta et bilde mellom kast og tilslag. Hepp hepp, all hail the king, bitches!

Avkrokingen går ikke helt som planlagt, setter forcepsen foran på flua og den glir opp på fortommen. Det ender med at fortommen ryker og fisken kan svømme avgårde med flua i kjeften. Det var litt klønete, normalt pleier jeg aldri berøre bonefishen for avkroking, jeg bare løfter hodet ut av vannet og fester forcepsen i flua, så kan den beholde alt sitt beskyttende slimlag og dessuten blir det minst tid over vann på denne måten. Har ikke flere av denne flua (hvit liten crazy charlie), setter på en Orvis Peterson med runde øyne...
To minutter senere suste backingen utover.
Bonefish fikk etter kløning av høy klasse beholde kroken til odel og eie.

Jeg ser straks tre nye fisk komme, flua ut og de går etter, kroker bra... Utras, så slipper den.. WTF!!

Så kom jeg endelig over en stor fisk, rundt 10 lbs, og fikk til et kjempekast. Fisken raste utover med flua i kjeften... til den slapp.. Så ser jeg snart en ny fisk, men jeg ble litt lurt av en småhai som kom på besøk. Da jeg skremmer den lille haien utover, spookes bonefishen også nok til å vise seg. Den er kjempefin, faen meg dobbelt så stor som haien, en soleklar tohåndsfisk. Den svømmer innover, forbi meg nå... Ca 25 meter unna, den har roet seg etter spookinga. Jeg fyrer av et usedvanlig bra kast, langt som faen og flua lander ca 3 meter til siden for fisken. Den snur og kaster seg over flua, tilslag og boom... Jeg holder lina med hånda mens jeg venter på at den skal rase utover. Men den vil ikke gå, den skjønner ikke at den er kroka?? Jeg drar inn, faen flua har løsna... Men flua sitter fortsatt på fortommen, og fisken er fremdeles sulten, nytt kast, igjen tar den, jeg gir solid tilslag, fisken sitter og den ruser utover som en fart og kraft som jeg aldri har kjent før... Yes! Endelig!! Så blir snøret slakk. Flua løsna igjen, hva faen i helvete er dette for noe faenskap?? Jeg titter nøye på flue, kroken er stor, størrelse 4 tror jeg, og mothaken er gigantisk, det må være problemet... Klarte nok ikke å få den inn i kjøttet skikkelig. Faen faen faen... Kukflue, Orvis skal brenne i helvete!!

To tilsynelatende Peterson's Spawning Shrimp. Mothaken på flua til venstre var altfor stor og ble hovedmistenkt i mysteriet om de tapte fisk... Flua til høyre var helt fin, men altfor tungt vektet til lavvannsfiske i turtle grass... Skifter til en rosa Crazy Charlie, ser en ny fisk rundt svingen ved stoløya, den tailer seg nedover, får til et bra kast, men den blir spooka av flua som jeg trolig drar mot fisken.. Klokka er straks 15, Taxien kommer klokka 16 for å ta meg til Dumpa for et siste forsøk før sola går ned. Rekker ikke stoløya, rusler tilbake langs kanalen, tar en øl på veien. Egentlig en kjempedag, har jo faen meg kasta på fisk hvert 20 minutt. Likevel er jeg ikke happy, faen at den kukflua ikke kunne kroke, det var jo tre mislykka krokinger på to fisk på straken. På det siste forsøket lot jeg flua ligge også og bare ventet til jeg så fisken taile over den... Skulle jeg vente enda lenger? Er det tilfeldigheter? What would Jesus have done? Nei, det var nok flua, denne varianten hadde jeg hatt masse trøbbel med, jeg regner kjapt over hvor mange fisker som på "uforklarlig" vis har løsnet med slike fluer, og det blir klart at dette ikke er tilfeldigheter. Jeg trodde jeg hadde funnet feilen tidligere, med at krokformen på noen fluer innkjøpt til spottpris på Internett var rar, men nå er jeg rimelig sikker på at det mothaken som er feildimmensjonert, og dette på en ekte fullpris Peterson kjøpt på Orvis-butikken i San Jose. Jeg hater fluebinding og har generelt liten tro på at flua er veldig viktig til bonefish, men det var ingen unnskyldning for ikke å ta en kjapp titt på flua før den bindes på... Faen så irriterende. Og hadde jeg ikke kløna bort den lille Crazy Charlien på forrige fisk, hadde jeg nok sittet her i gledesrus over ny pers på bonefish.

På veien inn var det nye tailere som viste seg frem. Her en ok fisk på ca. 3 kilo, igjen litt ekstra gress og tang for ekstra motivasjon for en real bonefish-sprint.
Fisken raste utover flatsen.. Rusler meg tilbake til inner-poolen, ser ikke noe mer i kanalen nå, klokka er 15.40, oh well, rusler ut midt i poolen sikter på vannkanna ved land... Litt høyere vannstand nå, ikke mulig å se fisk på overflaten hvis ikke de tailer eller svømmer over en dump. Men jeg ser en fisk ut mot blåtauodden, men jeg mister den. Så ser jeg en ny innover mot land, jobber meg tålmodig mot den, og jeg fyrer av flua da jeg endelig kommer innenfor kastehold. Boom, den tar med en gang og raser avgårde, så blir det dødt. Den har på ett eller annet mystisk vis klart å feste flua i en stor gressklase, som jeg nå kan sveie inn. Hvordan i helvete er det mulig? Den må ha kjørt som faen gjennom gresset og fortommen har viklet seg rundt gresset og rett og slett nappet flua ut av kjeften på den.. snakk om uflaks.. Men spotting, kasting og kroking går bra, så om jeg ikke lenger er kongen på flatsen så er jeg iallefall med i hoffet.

Kroken viste klare tegn til ganske hard kjøring.. Jau jau, likevel en bra dag. Inne ved land ruller jeg inn snøret og får selvfølgelig akkurat øye på en ny fisk som står og tailer helt innerst. Jeg kaster på den minst 20 ganger, påpasselig med ikke å komme for nære, men likevel slik at flua skal være synlig. Jeg står 25 meter unna, så ikke helt lett forresten å se hvordan flua går i forhold til fisken. Det er jo lett å se hvor flua lander, men for ikke å spooke fisken må flua noen meter foran, og da fisken endelig vimser seg bortover i riktig retning, er det ikke lett å bestemme hvor flua er på desimeteren. På kast 26 blir den litt spooka av fluenedslaget og går i sirkler og snur rett mot flua, jeg stripper, og den raser etter og tailer over.. Boom, den sitter.. AHhh det var digg, det, den hadde jeg jaggu fortjent! Raser utover som et godstog, også denne hadde hekta på seg gress. Jeg kjører den hardt, fin fisk, feit og rund, ca. 3 kilo. Grenseland for to-hånds fisk. Flua er helt bøyd etter det intense utraset. Klokka er nå 16.15, dette var et verdig punktum for turen... Nå skal Kongen skal hjem til kuldegrader og kebab.

The Grand Grand Finale

First Blood

Så var det på'n igjen, fisken raste utover mens jeg sto og storkoste meg i drømmeavslutningen på turen.

Spooka bort?

Fisken var ikke særlig lettskremt, dette bildet ble tatt mens jeg kjørte første fisken..

Jeg får endelig landet fisken, og mens den svømmer utover etter avkroking ser jeg at den halvspooker minst 4 andre bonefish som sto og tailet like utenfor meg. Herregud så mange fisk det er her!!

Etter endt kjøring og avkroking, var det bare å finne neste gruppe med bonefish... Jeg trengte ikke å gå særlig langt.

Jeg ser noen stimer med nervous water kommer mot meg, faktisk fra begge sider, men jeg har plukket meg ut noen tailere inne på stille borte ved sola.

Etter å ha spooket 3 fisk på veien, de var virkelig overalt denne ettermiddagen, får jeg etter et lass med kast landa en ny fisk... Hail the king, for he is teh greatness! Haha, igjen dette berg-og-dalbane-vanviddet, men det er vel bare å nyte det når fiskegudene smiler til en... Igjen ble kroken bøyd, kanskje lette litt på bremsen? Nah.

Sola har nå gått ned, men jeg skimter likevel tre nye fisk som tailer seg bortover langs land (i tillegg til de mange andre taileplask på dypere vann). Jeg tenker at nå skal jeg ta noen bilder istedenfor...

Da jeg skulle snu meg og gå hjemover, kom det enda en gruppe fisk smygende bortover i skumringen.

Men det er dårlig lys og kameraet protesterer. Jeg burde ta av polafilteret og pelle rundt inne i menyene for å låse opp lukkertiden, som jeg i min store visdom har låst til telefotobilder i strålende solskinn. Det gidder jeg faen ikke kåle med, det får da være grenser til knussel jeg kan akseptere bare fordi jeg ikke helt har skjønt hvordan kameraet virker. Jeg kaster på fiskene istedenfor, yeah... De to største fiskene går langs land, mens en mindre utgave tailer ti meter på utsiden. Først tar jeg et vådekast like på innsiden av den minste fisken, mild spooking, og det var også meningen, stikk din sneip. Nå er kysten klar for de to større, og 10 kast må til før jeg får noen som helst respons, dessverre spooker den ene og forsvinner utover med et plask, og den andre følger jo pliktskyldig men litt nølende etter... Helt til den ser flua mi, den raser etter, tailer over og for ørtende gang denne dagen står vannspruten mens den raser utover. Bomshakalaka! baby. yeah!

Siste fisken, jeg lover.. Den halvspooka fisken svømte mot venstre, mens kraftpluggen jeg kroka raste rett mot Miami.

Feit og fin fisk, latterlig stor til vannstanden å være, og den tok et kjempeutras. Kroken satt som faen selv om den ble enda mer bøyd. Men det var ingen grunn til å spare på fluene nå. Mørket senker seg for alvor over flatsen og jeg snur nesa hjemover.

Måtte opp med blitzen for avskjedsbildet til denne.. Feit som faen var den. Utrolig å få på sånt i 15cm dyp.

Life is good. For en avslutning. Jeg ser tre andre tailende fisk på den 100 meter lange strekning tilbake til stien. Crazy. Crazy good. Det er definisjonen av en god fiskedag, når du ser ny sulten fisk og ikke engang gidder å kaste. Jeg er ikke lenge konge, jeg er keiseren av Abaco. The world is my playground. Jeg tar et siste bilde av flatsen og vinker farvel. For denne gang.

Da var det slutt. Mens den siste bonefish-en svømmer forvirret utover med sår leppe, var turen over. For en fantastisk avslutning!

Uken og turens sammendrag