Bahamas 2007, en måned med bonefish .. bones bones bones...

| Bilder | Forsiden | Site Map |

Mandag, dag 15

Dagen startet med gråvær og regn, men utover dagen sprakk skylaget.

Sitter og sløver en god del. Kommer meg ut til Purka klokka 10. Vannstanden ganske lav, ser en tailer rett ut for kanna.. Gir bengers, vil heller utover. Det regner litt. Ser fire nye fisk som tailer ute, går mot dem, får til noen ok kast, men som forventet spookes de til helvete.

Har på Orvis 20lb tippet og ferske Orvis Petersons. Da jeg kommer til kanalen, er sola helt borte. Omtrent håpløst å se fisk. Men jeg prøver, skremmer en i nærheten av meg, tror kanskje at en del fisk allerede har gått inn. Vannstanden er middels, ikke spesielt lav, og det stiger. Det begynner med maks tidevannstrykk klokka 10.45, den er god vettu, en time etter i går. Ting er i orden. Ser endel hai på vei innover, vrient å se bonefishen.

Ferske fluer og 20lbs spiss, nå var jeg lei av å miste fisk Innbiller meg at jeg ser fisk helt innerst ikke langt unna laguneløpet. Det ville være å overdrive at jeg faktisk så fisken, det var heller som om jeg nærmest følte at det sto fisk her. Selvfølgelig hadde jeg sett noe, men dette hadde vært så kortvarig og uklart at jeg slett ikke var helt sikker. Jeg hadde uansett ikke anelse på hvor mange og hvor store. Rullekaster, men tror det er for kort, kaster på nytt med litt mer line, POOF, rett på hue til fisken. To fine bones suser utover, det første rullekastet hadde vært perfekt... hah.

Jeg hadde egentlig fortjent bedre med disse, men jeg er i det minste konsistent med mine tabber, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kastet ut et svakt men ikke håpløst kast, bare for å kaste på nytt og da gjerne en meter eller to for langt. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med et for kort kast. Det spiller ingen rolle at jeg vet at det første kastet er min beste sjanse, bare å strippe og håpe, jeg føler en stor uro i kroppen og en uimotståelig trang til å kaste på nytt. Igjen og igjen. Dag etter dag. Uke etter uke. Det er irriterende å vite at man gjør noe så fundamentalt feil. Men det føles riktig å gjøre det slik, og det føles svakt og ynkelig å måtte strippe inn et dårlig kast mens fisken gjerne kommer altfor nært, og saken blir ikke bedre av at all denne elendigheten følger direkte av sin egen utilstrekkelighet med stanga. Som lett kan fikses med et nytt kast.

Det er ikke helt ulikt å dryle et mislykket kast over ei flott lakseelv, det er nok best å la flua fiske seg ferdig, men hvor fristende er det ikke å trekke inn lina og servere et skikkelig kast? Et estetisk tiltalende kast hvor flueline og fortom strekkes poetisk over den innbydende vannoverflaten, slik at man kan koste på seg et selvtilfreds smil der man står og betrakter fluas smukke vandring over standplassen. Om fisken skulle slumpe til å bite på vådekastet, så er det dømt til å bli en trøstepremie, eller i beste fall en toppgevinst med en evigvarende asteriks ved sin side. Det er likevel surt å innse at man enten ikke var i stand til å utføre et skikkelig kast eller at man rett og slett ikke holdt hodet kaldt nok til å velge ut den korrekte kasteretning og -lengde. Det skal jo liksom være en viss eleganse og raffinement over det hele, ellers har det vel ingen hensikt å tusle rundt med ei fluestang fremfor en levende krabbe på en slukstang? Og da høver det seg særlig dårlig å knote det til som en annen ulært yngling. Nå var jo ikke dette kastet så galt egentlig, jeg visste jo ikke helt hvor fisken sto, men typisk var det uansett, et altfor langt kast etter et litt for kort et, og dermed pigger fisken av. Uansett hvordan jeg snudde og vendte på saken var det nok slik at jeg hadde muligens et tålmodighetsproblem, selv om bortforklaringene viste stor grad av kreativitet.

Etter noen bom fikk jeg endelig has på en fin fisk i gråværet. Jeg går langs yttersiden av kanalen, ser to bones komme virrende ved den lille bekken. Serverer flua meget bra, de går etter men vil faen ikke ta... Er det fortommen som er for grov? Har på en Peterson med runde øyne. Så tror jeg at jeg ser ny fisk som kommer, den går ikke over de lyse flekkene, men jeg skimter såvidt den mørke skyggen som glir over det mørke gresset. Også denne spotting må jeg si meg meget fornøyd med, disse skulle man være godt over snittet for å se. Jeg kaster ut og stripper langsomt, BOM shakalaka, den sitter. Fyker ut som en tulling.. Lander uten dramatikk, ingen haier viser seg. Oh yeah, Der Kaiser ist zuruckgekommen, Acthung arme Bonefische! Noen ganger er det latterlig lett å spotte og å få bonefishen til å ta flua, men her var det fryktelig vanskelig. Men jeg klarte det, to skremte jeg bort, men den siste satt. Litt høy på pæra må man kunne tillate seg å bli i slike stunder.

Skylaget sprakk, solen tittet frem og ølen ble borte. Høyvann nå omtrent, men ikke like høyt som i går. Skydekket begynner å sprekke, sola titter frem. Når frem til stoløya. Nå er skyene borte, jeg tar en pils, klokka er rundt 12. Vannet ikke så høyt, kan lett gå til permitbukta, det er forsåvidt tidlig nok til at det skal gå i forhold til vinkelen på sola. Vinden er ganske sterk, men ikke sterk nok til å forkludre fisket i særlig grad. Men ølen er god, jeg har med iPoden pga av fryktet skydekke, og jeg sitter og drikker, synger og danser som en annen tulling med mer øl enn forstand. Tankene vandrer tilbake min ungdomstid da vi føk rundt med slukstenger på ukritisk jakt etter ørret, abbor og gjedde. Uansett hvor og når vi dro på tur, så endte det alltid uten unntak med at vi satt rundt bålet og spiste i den magiske skumringstimen da solen senker seg, vinden stilner og fisken våkner til liv og viser seg på overflaten. Og her sitter jeg igjen, endelig har sola tittet frem og det er nå mulig å spotte fisk med øynene fremfor en magisk sjette sans.

Denne pausen har ingenting med latskap eller uvitenhet å gjøre. Jeg vet godt at dette er den beste tiden på dagen. Sola står høyt, fisken og tidevannet er begge i bevegelse, snart blir vannstanden for høy, og skyene kan godt komme tilbake. Pilsen er kald og god, men heller ikke det er hovedgrunnen til at jeg blir sittende. Jeg gir nå virkelig blaffen i fisket, det er plutselig ikke viktig lenger. Hepp hepp, har masse tid, ingen rush. Kan ta bukta og odden mañana, eller en annen dag, når jeg enn måtte føle for det. Det er rett og slett herlig. Men jeg begynner også å bli lei av fisket. Det er ikke samme glød og spenning om morgenen, selv ikke når man står foran en dag med bonefish i strålende sol. Og det begynner å bli litt rutinemessig preg over fiskingen, jeg går ofte de samme rutene hver dag, noen ganger inspirert av spottet fisk, men like ofte som en zoombie uten mål og mening.

Utover ettermiddagen fant jeg ny sulten fisk Etter å ha konstatert at all Kaliken har forsvunnet, godt foran skjemaet forresten, setter jeg kursen utover igjen. Jobber meg halveis nedover, tenker å ta samme rute som i går. Ser to store fisk komme mot meg.. Det viser seg at det er cuda etter endel del kast og høy puls. Faens kukfisk.

Ser masse hai, kaster til 2-3 stykker med haiflua, men ingen er interessert. Går langs mangrovene, ser noen fisk som kuker rundt, akkurat som i går. Legger ut flua rimelig bra, dog ikke uten betydelige kasteproblemer som følge av ekkel vind. Fisken tar ingen notis av mine forsøk, men til slutt skifter de retning slik at jeg får medvind, og da får jeg endelig lagt ut flua akkurat der jeg vil ha den. Fiskene går etter flua da jeg vifter den liv, men de virker meget skeptiske, og så stikker de bare av, uten at jeg begrep noe som helst. Kan det være fortommen?

Ser en annen fin fisk kommer innover, men det viser seg igjen å være cuda.. Står på kanaløya da jeg blir opptatt med å studere et fly høyt der oppe. Da jeg snur meg mot kanalen, er to fisk på vei bort. Fuck, de kåla jeg bort. Kommer meg over ved første øya som vanlig. Er to fine fisk som koker ved innløpet, de virrer rundt som sultne bonefish gjerne gjør, og selv om flua lander med voldsomt plask, styrter de mot den som to fulle sjømenn. Den drar meget pent med fire gode utras før den kan avkrokes.

bye bye Jeg jobber meg mot laguneinnløpet, ikke helt uten forhåpninger om reprise av gårsdagens elleville tailefest utenfor lagunen. Men alt jeg ser forskremte plask og en haifinne som stikker opp. Lover ikke bra. Det er nok endel fisk er, men istedenfor å komme tailende på rekke og rad som i går, går de i to stimer som er spooka som faen. De svømmer panikkslagent rundt uten mål og mening så vannet spruter. Vurderer om jeg skal jage, en av stimene snur, men jeg rekker ikke kaste skikkelig, uten at jeg tror det ville gjort særlig stor forskjell i den tilstanden fisken var.

Jeg kommer meg innover til inner-poolen, hvor jeg går tvers over hele poolen uten å se noe som helst. Nedover langs land skimter jeg dog et haleblink, jobber meg i posisjon,legger ut flua ganske fint, men den spookes... Det var da voldsomt. I dag har jeg vel levert gode kast til 5 fisk og akseptable til 3 andre, men foruten to stykker hadde resten bare fått helt panikk, tilsynelatende uten god grunn. Jeg burde ha fått 4-5 fisk utfra dette. Var de bare spooky i dag? Jeg vet av erfaring at man ikke alltid kan se om bonefishen er spooka, dvs. den kan oppføre seg ganske normalt, selv om det bare er den minste mistenkelig ting som får begeret til å flyte over og den den raser utover. Eller var det noe galt med min presentasjon, flue eller utstyr? Dette er kanskje det som frustrerer mest med bonefish, det er ikke alltid like åpenbart å forklare hvorfor ting går som de går... Og forklaring må jo til, selv om jeg tvinger meg til å akseptere det logiske faktum at tilfeldigheter totalt dominerer det meste som skjer, ligger det i min natur å insistere på finne et par to-tall jeg kan legge sammen og triumferende få fire med to streker under, uansett hvor mange variabler som måtte være inne i bildet. Prinsipielt sett plager det meg noe helt grenseløst ikke å ha en god fasit eller i det minste oppleve en viss fremgang i kunne avsløre hvordan det hele henger sammen. Det er unektelig en tung bør å bære det å rusle tilbake ettermiddag etter ettermiddag og ikke kunne gjøre annet enn å konkludere med at man i realiteten ikke hadde den fjerneste anelse om hvorfor ting gikk som det gikk.

Skyene kom tilbake og tailing uteble Nå hadde jeg fisket bonefish i 14 dager sammenhengende, og dette på min åttende tur til Abaco, og som vanlig varierte fiskemengden og bitevilligheten uten noe åpenbart mønster. Noen mønstre var det å se selvfølgelig, fisken gikk nå på andre steder enn der vi hadde funnet dem tidligere, og det så ut til å holde seg sånn cirka konsistent over hele denne turen. Men mye av det andre var som vanlig uforklarlig, hvorfor all fisken gikk et sted en dag, og så noe helt annet dagen etter, for eksempel. Andre dager sto den i kø for å bite, mens den andre dager kunne være svært så vanskelig å ha med å gjøre. Det manglet jo ikke på teorier, både fra lek- og fagfolk. Hvis bonefishen uteble, var de nok gått til dypere vann, sikkert på grunn av gårsdagens, dagens eller morgendagens vær. Hvis bonefishen var spooky, jo da var det sikkert mye hai eller cuda som hadde skremt dem. Jeg hadde en sterk mistanke at om at alt dette var det reneste sludder og vås, det var altfor mye uforklarlige observasjoner her til at enkle tommelfingerregler ville passe. Spesielt når forklaringene alltid kom i ettertid, mens de samme reglene aldri kunne brukes til å forutse noe som helst om fremtiden, ikke så rart egentlig hvis det hele i bunn og grunn faktisk skyldtes uvøren flaksing av sommerfugl i Kina, som jeg nok regnet som minst like sannsynlig.

Sånn sto det iallefall til helt prinsipielt. I praksis var jeg egentlig likeglad med hvordan det gikk med tailingen på slutten av dagen, jeg hadde vært tom for øl i timesvis, og på akkurat det punktet hadde jeg viss anelse om hvorfor det hadde skjedd og ikke minst hvordan situasjonen kunne utbedres.

Tirsdag, dag 16

Tidevannet var svært lavt

Jeg ser tre fisk ved stoløya, de kuker i kanalen der. Men akkurat som i går var de veldig spooky, og det skulle ikke store snørebevegelsen til før de pilte utover. Tar pause på stoløya, skydekket glipper, det blir sol. Men det er også hard vind. Uansett er det nærmest perfekt for langtur. Dette har jeg gledet meg til helt siden jeg kom, lavvann og opphold, med sola høyt på himmelen. Da er det perfekt å sette kursen rett utover, og hvis historikken er til å stole på, skal det komme fisk etter fisk innover. Jeg setter kursen utover, og det tar litt tid før jeg ser første fisk, og den kommer fra venstre, som det er den verste retningen i forhold til sola, så blir litt nærme før jeg ser den. Den er fin som faen, jeg fyrer av et par gode kast, men den er allerede spooka og snur bare ræva til og svømmer utover..

Et eller annet sted i dette bildet er det en fisk.. Ikke spør meg hvor Jeg kommer meg ut til odden, hvor jeg får kastet på 3-4 blokker av fisk, men de er superspooky... Noen går etter flua, men de nekter å ta, alle som en. Sykt. Jeg skifter fra 20lbs tippet til 1x, og også flua byttes ut etter hver refusjon, uten at det gjør den minste forskjell. Hvorfor i all verden er de så spooky i dette været? De er jo hard vind for fanken, og da har jeg sjelden opplevd annet enn bitevillig og sulten fisk. Prikken over i-en er at jeg mister kameraet i vannet. Jeg følger den anbefalte fremgangsmåten, ut med batteriene umiddelbart og så dynker jeg kameraet i ferskvann. Tidligere uhell med dynket elektronikk har lært meg at hvis ikke saltvannet skylles ut, kan kameraet gjerne våkne til liv noen dager etter drukningen men en dag eller to senere ruster det inni og da det er slutt. Det er en viss sjanse for det kan overleve hvis det ikke allerede har kortslutta og svidd av ømfintlige kretser, så lenge man blir kvitt saltet, som jo er lettere sagt enn gjort midt ute på flatsen.

Ser bra med fisk på odden, men de er latterlig spooky alle sammen. Mangt et godt kast ble levert, til en fin fisk som sto inne ved land og også til en liten stim som kom fra vest. Men det var ikke sjanse i havet, bokstavelig talt. Så begynner været og snu, den harde vinden blåste med seg skikkelig ruskevær, og ikke lenge etter fylles himmelen av et mørke skyer. Så kommer det en usannsynlig sterk regnstorm, hvor det høljer ned så hardt at selv bergensere ville løpt i skjul. Jeg legger meg inntil en mangrovebusk med det fungerende kameraet under regnjakka, mens jeg venter på at stormen skal passere. Frem med iPod og Kalik, men etter en halvtime med Norah Jones innser jeg at drittværet har kommet for å bli. Nå kan jeg ikke engang se over til andre siden av flatsen, sikten er bare noen hundre meter. Jeg er søkkvåt og mistenker at det andre kameraet ikke kan være langt unna å stryke med i denne fuktigheten. Hva faen gjør jeg egentlig her ute? Dette gidder jeg faen ikke mer, tenkte jeg, og ruslet resignert hjemover i høyvannet.
En kraftig regnstorm mørkela hele flatsen. Det var slutt på moroa.

Tilbake på hotellet prater jeg med to andre fiskere som har kommet. En gang ved 16-tiden på ettermiddagen stakk de til den andre flatsen for å prøve lykken, da været hadde lettet noe. Der fant de haugevis med bitevillig og tailende fisk. Igjen blir jeg irritert, ikke fordi jeg ikke tok turen ut selv, for jeg må innrømme at jeg så smått begynte å bli smålei bonefish nå, men snarere fordi jeg ikke kunne se noen logikk i at fisken var i bonanza modus på en flat, mens de noen kilometer unna var hysterisk paranoide. Hva i helvete er dette for noe tull?

På kvelden gikk også strømmen. Skylaget hadde midlertidig sprukket og en helt fantastisk klar stjernehimmel viste seg. Det var en helt fantastisk opplevelse å sitte med en klunk rom i stummende mørke og få se universet så klart og tydelig som aldri før. Diskusjonen gikk straks over i astronomiens verden. Verdensrommets størrelse er jo ganske enkelt ubegripelig, iallefall for min stakkars peanøtthjerne. Bare konseptet med et lysår er hinsides alle forestillinger om avstand, og når det attpåtil er nesten 14 milliarder lysår til enden av universet, jo da begynner hjernen å verke i forsøk på å begripe det hele. Som amerikanerne sa, det er jo enda større enn hele Texas! 100 milliarder galakser, og hver med 100 milliarder solsystemer. Joda, bonefishens idiotiske og tildels ubegripelige oppførsel var i det store bildet en så uvesentlig sak å beskjeftige seg meg at jeg ble nesten flau der jeg satt. På en annen side, hvis jeg vant i Lotto hadde det vært kostelig moro å sende ut i verdensrommet en sonde med mine klager og dokumentasjon på virrete og uforståelig bonefish-oppførsel. De avanserte og høyintelligente romvesenene som finner sonden ville nok klø seg i hodet og kanskje tenke som så at bonefishen nok må være en allegorisk metafor for dypereliggende funderinger. Helt til, selvfølgelig, de finner min avsluttende hilsen på den astronomiske klagesangen: "Earth is best, fuck the rest!" i store røde bokstaver. Det ville ikke være annet å gjøre enn å kaste nervøse blikk mot himmelen og håpe dypt og inderlig at romvesenene der ute også hadde en viss sans for humor.

Så kom strømmen tilbake og stjernene forsvant i hotellets skarpe lys. Out of sight, out of mind som det heter. Jeg gikk på rommet for å se på TV, kanskje det var noe nytt om foreldretvisten til Britney Spears på CNN?

Onsdag, dag 17

De to amerikanerne trosset ruskeværet og vadet innbitt rundt på Purka. Lavvannet er veldig lavt i dag, og jeg skimter John og David ute ved korallodden, de jobber seg vestover mot den andre odden. Høyvann siver inn nå, jeg timet bra, men det hjelper ikke stort så lenge sola nekter å titte frem. Det kommer en liten regnskur også. Jeg sitter på stoløya og koser meg en øl som vanlig, mens jeg betrakter de to stapeisene som sliter seg over flatsen. Så ser jeg at David får en fisk, WTF!! i drøy vind, vann til lårene og tillegg ikke i nærheten av sol. I all verdens navn rike, dette er jo bare tull, riktignok var han fiskeguide på heltid, men jeg konkluderer med at den som får fisk i slikt vær nok også må være en slags trollmann. I ettertid ble det klart at han var ganske heldig, han hadde sett oppvirvlet mudder i vannet rett foran seg, og kastet ut på lykke og fromme, og jaggu var det ikke en stim med småbones som åt, hvorav en tok jafset i seg flua.

Jeg jobber meg ut mot odden nedenfra, uten å se antydning til fisk. Forholdene var jo nokså håpløse, men mot den lyse bunnen hadde jeg nok sett en skremt bonefish pile avgårde. Jeg møter David på odden, John har allerede satt kursen hjemover, trolig demoralisert av det elendige været og Davids maktdemonstrasjon av fisketeft. Jeg garanterer hovent fisk på odden for David, og selvfølgelig var det for første gang i løpet av mine utallige ekspedisjoner ut her absolutt 100% fisketomt. Bare noen ymse haier som soser rundt. David har bestilt taxi til klokka 15.30, slik at han får med seg ettermiddagstailingen på Dumpa. Mens han rusler hjemover, nyter jeg flatsens fred og ro med en Kalik. Jeg kan se blå himmel lenger vest, men hos oss er det fortsatt bare sorgen.

Igjen begynner tankene å vandre, i natt hadde jeg våknet opp klokka 0300 drømmende om en rykende fersk espresso. Oh fy faen så godt det hadde vært. Kaffen på hotellet er heller laber, vannet smaker mudder og med 3 år gammel hurtigkaffe kan man jo lett gjette seg til smaksopplevelsen. Maten er heller ikke mye å skryte av, og jeg er langt fra noen vriompeis i den saken, men nå savnet jeg virkelig et bedre måltid. Jeg teller opp antall gjenværende dager, jeg er ikke helt sikker på hvilken dag det er i dag, men jeg kommer frem til at jeg sånn cirka har to uker igjen her. Jeg frykter at det kan bli lange dager. Kanskje jeg skulle ta en pause, bare stikke ned til flyplassen og høre hvor det var ledig plass for en ukes tur? Eller bare hoppe på første og beste fly til Miami og spørre i billettluken hvor jeg kunne dra for $500 eller noe slikt. Tenk hvis jeg kunne finne en billig billett til Argentina eller Brasil, da skulle jeg faen ta meg ete en hel okse, fylle badekaret på 5-stjernes hotellet med glovarmt vann og en sekk kaffebønner og bare hoppe oppi og ta kroppen suge til seg koffeinen, før jeg dro på fotballkamp selvfølgelig. Eller mer konstruktivt, jeg burde få tak i en båt. Da kunne jeg farte rundt og oppdage nye steder hele tiden. Men det prosjektet hadde jeg prøvd mange ganger, og det var så godt som umulig å få leid en båt her oppe i hummerfiskesesongen, og en guide var jeg slett ikke lysten på. Prisen var en ting, men det verste er den patetiske følelsen av å bli kjørt rundt som en viljeløs evneveik sekk med poteter. Jeg vil finne fisk på egen hånd.

På veien hjemover ser jeg faktisk en tailer helt på slutten av kanalen. Men den er bare en kjapp tur oppe med halen og forsvinner i høyvannet. Noen kast på måfå belønnes ikke med noe som helst, og den lange turen til taxien foregår uten antydning til fisk. Klokka er straks 17, det er bare et knapt kvarter med sollys igjen. Taxien skal til Dumpa for å plukka opp David, og jeg blir med og rusler ned med stanga, just in case.

For et fantastisk syn som møtte meg da jeg kom ned til vannet, totalt speilblank overflate, men en fargesterk regnbue som ender opp nøyaktig borte i mangrovene hvor David står. Kamera har jeg selvsagt lagt i bilen, og det lille kompaktkamera ligger fortsatt på rommet og gurgler i saltvann. Jeg sitter meg på en melkekasse litt ute i vannet og røyker det jeg er mann for for å nøytralisere myggen. Så ser jeg tailere... Haha, er det i det hele tatt mulig med slike rake motsetninger, den andre flatsen bare noen kilometer unna var jo steindød. Jeg rigger opp, knoter som faen med det meste som det knotes med kan, klarer til og med å vikle fortommen inni løslina da jeg skal begynne å kaste og får meg en skikkelig fet vase. Det tar tid når Klodrik er på tur. Men fiskene bare står der og tailer som ingenting. Jeg fyrer av et langt kast, litt for langt siden jeg glapp snøret på utkastet, flue lander under en meter unna fiskene. Men jeg har lang fortom, to stanglengder, og de blir ikke spooka. Et lite nafs i flua, så kaster de seg over min Pink Puff, og Bom shakalaka...

Mens jeg kjører fisken, ser jeg tre tailere til som kommer helt inntil meg, bare ti meter unna snur de unna. Fy faen, helt koko, her var jo umulig å spooke dem selv om man prøvde.

David nekter å komme inn, han fisker på noen tailere, mens myggen biter meg ihjel, han får endelig på en fisk, men den slår seg av etterhvert. Helt bonanza, han hadde kroket fire stykker og landet to her, bare på en drøy time. Jeg ropte «Don't worry, the fish will be here tomorrow as well!» hehe, det er nok riktig, men da sitter jo David på flyet hjemover.

Siste kvelden, vi gjør vårt beste for å tømme flaskene med rom. Tullpraten går hele kvelden, og det var jo to bereiste og interessante mennesker, selv om de var amerikanere. Jeg kommer meg i sengs rundt midnatt, god og snydens. Hepp hepp. Hyggelig folk.

Torsdag, dag 18

Perfekte forhold på torsdagen. Bortsett fra fisken.

Ganske lav vannstand, men ikke superlav, så fiskemessig gikk lite tapt ved mitt tidskrevende morgenstell denne dagen. Jeg ser en stim av hoppende fisk like ved stoløya, det er det snodigste jeg noen har sett noen gang ute på flatsen. Ca. 30-40 fisk, som ser ut som Jacks, hopper en halvmeter ut av vannet bortover, tilsynelatende på vill flukt fra ett eller annet udyr. Bilder rakk jeg ikke ta.

Etter en pause på stoløya, hvor jeg drakk vann og ikke øl, begynner ferden utover. Jeg spooker en bone akkurat da jeg går ut fra stoløya. Sola ikke helt perfekt, men bra nok, vind og sol glimrende... Dette er rett og slett helt perfekt, akkurat dette jeg har fantasert helt siden jeg ankom Abaco. Hvor mange ganger har jeg ikke gått utover her og sett haugevis med fisk vandre målløst omkring? Og når man kommer seg litt uover, er det omtrent nesten alltid stor fisk å se. Jeg husker fortsatt den kjempefisken jeg så ute ved stokken i 2006, den hadde et hode stort som et troll og kropp feit som en blåhval. Sånn cirka iallefall. Men hovmod står for fall. Jeg går helt ut til odden uten å se en eneste fisk!!! WTF!! Dette er komplett og totalt uforståelig. Har det åpnet seg et sort hull i verdensrommet og sugd til seg all bonefishen? Noen bedre forklaring kan jeg ikke komme på. I dag hadde jeg veddet hva som helst på at jeg skulle ta fem fisk før lunsj...

Speilblankt på odden. Bedre blir det ikke. På odden står det mini-cudaer og jaller, mens en hai holder vakt utenfor en nedmuddet korallflekk.. Ser ingen bones, selv om det kan godt ha stått en stim over korallflekkene. Ser også en cuda som kuker rundt inne i bukta. Men ingen bonefish..

Jobber meg litt bortover, og snur for å ta odden igjen, to haier ligger på vakt. De så litt annerledes ut enn normalt, helt sorte. To haier til kommer, ja, så ble de fire som kunne ligge der og vente. Det er bare å snu og vende tilbake ettersom høyvannet kommet. Jeg ser en stim inne i permitbukta, de er spooka ser det ut til, minst 50 fisk, ser dem bakfra på over 100 meters hold. Spruten står. Jeg jobber meg videre innover og venter.. Og venter.. Og venter.. Gidder ikke vente lenger, og vader tilbake til stoløya, kroppen har våknet til liv og Kaliken glir ned på høykant. Ser ingenting interessant i fiskeverdenen, men det er nå også høyvann, faktisk litt høyere enn i går, godt oppe til lårene.

Nesten vindstille slik at solstrålene reflekterte i bølgene. Jobber meg ned gjennom kanalbukta, men lyset er ikke bra lenger. Sola lavt nede, og bølgene er svake lange og seige, for lang bølgelende, så sola reflekteres i vannet og det er nesten umulig å å se gjennom vannet. Det hadde vært bedre med litt mer vind (eller mindre), slik at man kunne få små krusninger istedenfor det blanke solstripebølgene. Men jobber meg til inner-poolen og går over til blåtaubukta, uten å se antydning til fisk. Ser to ok bones som piler utover da jeg gikk nedover på land, skal ikke mye til for å spooke disse. Var det altså slik denne dagen skulle bli? Helt fantastiske forhold, men foruten disse to forskremte idiot-bonsa helt innerst pluss den utover stoløya, hadde jeg altså ikke sett en eneste jeg kunne kaste på. Og dette i løpet av nesten seks timer. Nå var jeg ikke lenger lei av bonefish, jeg var ikke i stand til å nyte den flotte dagen, jeg kjente ingen glede over at alkoholen hadde forlatt kroppen.. Nå var jeg faen meg pottesur. Forrådt av fiskegudene.

På Dumpa lå vannet speilblankt og det blinket bortover høyresiden, oh yeah Det er fortsatt en time igjen av sollyset, så ferden går til Dumpa. Kunne denne flatsen redde æren? Et herlig syn møter meg, speilblankt igjen, og jeg ser det kryr av tailere på høyresiden rett mot sola. Jeg jobber meg sakte bortover, så plutselig eksplodere mangrovene langt borte. Minst 20 fisk spookes i en kanskje 50 kvadratmeter stor bukt. Vannspruten står flere meter opp, en av fiskene må ha blitt spooket noe så innihelvete, og så har nestemann fått panikk av alt ståket, og så ga de seg hen i panikken som fallende dominibrikker, og til slutt plasket de avgårde alle mann. Det så nesten ut som om noen hadde fyrt av et titalls dynamittkubber i den vesle bukta, helt sykt. Kan det ha vært en haifaen som fikk fatt i bone? Eller var det bare en paranoid idiotfisk som hadde startet opptøyene uten god grunn? Hvem vet.

Jeg konsentrerer meg likevel på "mine" fisk, som går rett foran meg og tailer ufortrødent hen. Jeg tar noen bilder, og halefinnene stråler som lyskastere i den perfekte sola. Jeg er klar til å kaste, så kommer den spooka stimen fra bukta og plukker opp tailerene mine.. Haha, håpløst! Jeg burde fulgt litt med, istedenfor å myse gjennom solbrillene inn i det idiotiske kameraet. Jeg var jo allerede innenfor kastehold, og kunne enkelt ha servert flua. Men jeg bestemte meg for å gå ekstra nærme siden langkast ikke er så lett med kamerafaen rundt halsen, og dermed forsvant all fisken sammen med panikkameratene før jeg rakk å gjøre noe som helst. Mine stotrete prosteter ble ignorert av fisken som suste bortover. For pokker, nå må jeg bestemme meg for om jeg skal ta bilder eller fiske, begge deler er ikke alltid problemfritt. Hele høyresiden av bukta er helt fisketom og forlatt nå. Den spookinga tømte rett og slett hele området, uten denne hadde jeg etter alt å dømme kunne stått rolig og plukket tailer eller tailer som kom mot meg.

Bonefishing for svaksynte Jeg går tilbake på land, tar en Kalik og ser om stimen har roet seg. Det har den, de kommer tailende fra venstresiden nå. Jeg går ut, denne gangen med kameret trygt i sekken, og jeg serverer flua ti meter foran ledefisken. Da den er en meter unna, gir jeg flua et lite napp, og vips så kaster den seg over min Pink Puff og raser utover. Deilig endelig med fisk etter fiaskoeskursjonen på Purka, denne forløsningen var også velfortjent. Fin fisk var det også, grenseland for to-hånds.

Skyggejegeren slår til Jeg spooka to andre som jeg egentlig bare halvhjertet fisket etter, dvs. istedenfor å legge flua litt foran fisken, serverte jeg likegodt flua noen desimeter unna. Ville den ta, så værsågod, hvis ikke, samme for meg, én fisk får være nok. Og én fisk rager langt over null fisk, mens to fisk er omtrent det samme som én. Jeg rusler tilbake og jeg innser at jeg ikke lenger er sur. Fet avslutning på en skuffende dag, og formiddagens nedtur er allerede glemt. Og hvis ikke det var for kjempespooken i mangrovene kunne jeg nok plukket mange til, eller iallefall sett meg ut en ganske stor fisk, alt selvfølgelig mens jeg tok en haug med bilder. Joda, best å gjøre begge deler, det å kombinere kamera og stang var da ingen sak, jeg er jo ikke helt amatør heller, hah!

Fredag, dag 19

Bukta på Dumpa

Hai var det også nok av Venstresiden er spennende, store korallklipper (3 meter) langs land, hvor det er enkelt å se fisk. Jeg ser en god del små og medium cudas stå og gjøre ingenting, akkurat som de pleier. I tillegg var det haier som svømte rundt, det så ut til at de patruljerte området med klare revir. Det var jo litt artig å se hvordan de sirklet rundt sitt eget området, på rekke og rad utover.

I tillegg fikk jeg se en stor rokke som ble skremt opp fra skjulestedet sitt av en hai (som ble minst like skremt), og som deretter gravde seg ned rett foran Kalikplassen. Det var altså der jeg satt. Jeg så altså omtrent alle slags typer fisk her, unntatt bonefish. Det er en spennende bukt med litt mangrover lenger innover, men jeg gidder rett og slett ikke å gå videre. Igjen så merker jeg at jeg mer eller mindre sitter og kjeder meg. Jeg skulle ønske jeg hadde en liten slukstang med, en liten teleskopvariant jeg kunne trekke opp av sekken. Haiene er så godt som umulig å få flue, med mindre man chummer og da skal man helst ha båt. Og det er også endel storvokste barracudaer som svømmer rundt, og det er jo et lite paradoks at man på død og liv skal gå etter den lettskremte bonefishen når det nærmest kryr av glupsk rovfisk mange ganger større her.

Flatluspelikanen Tore gjestet flatsen med sitt tomme blikk Jeg vader meg tilbake og krysser uten å se noe særlig. På høyresiden vaser masse fisk rundt inne blant mangrovene, jeg ser iallefall to fine bones som er to-hånds og trolig 10lbs. Men de er semi-spooka, ikke interessert i noe flue eller å spise, bare svømmer frem og tilbake. Jager dem litt og får inn en 3-4 gode kast, men de er ikke i nærheten av å gå etter. De vet nok utmerket godt at her er det ugler i mosen og bare glir unna. Så beslutter jeg at det er bedre at de går innover slik at de kan taile i fred om en times tid, imens kan jo jeg f.eks. gå på land og vente på at ettermiddagen skal senke seg over flatsen. Schål!

Jeg sitter og tenker på hvorledes en fisk kan vite hvor stor den selv er. Den har jo ikke noe speil akkurat, ei heller armer eller muligheten til å vri på hodet og ta seg en titt. Kan de føle på seg sin egen størrelse mon tro? Det kan de vel muligens til en viss grad, men jeg tviler på at denne fremgangsmåten kan være særlig nøyaktig. Mange ganger har jeg jo sett små stimer av fisk, gjerne en 3-4 stykker, hvor noen av fiskene er dobbelt så store som andre. Kanskje det bare er barnslig fisk som trives best i selskap med småfisk? Det virker ikke særlig overbevisende. Og en gang i Mexico opplevde vi en stim på ca. 50 fisk som soset rundt i en mangrovebukt, flesteparten var rundt to kilo. Men så kasta Dariusz ut flua si, og vips så fikk han faen ta meg på en gigantisk 10-pounder ut fra samme stim. Hva i all verden hadde den fisken der å bestille? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv mang en sen natt hvor jeg gråter meg selv i søvn over denne redselsfulle dagen i Punta Allen.

Mørke skyer ødela tailefesten Ser bra med fisk da jeg jobbet meg innover på høyresiden. Tar noen bilder av en teit fugl som sitter ute på flatsen og tror han er sjef. Mens jeg knipser løs som en annen idiot, ser jeg en fin fisk som driller innenfor kastehold. Jeg skremmer bort fuglen som tar hevn ved en lav fly-by rett over den tailende fisken, som selvfølgelig stikker av fort som svint.

Ser tre forsiktige tailere helt innerst, men de går mot mangrovene, jeg er øltørst og vil ikke spooke dem, de kommer nok tilbake. Solgangsbrisen slår til, speilblankt vann, og alt ligger til rette for nok en solid taileaften. Mens dagens siste øl slurpes ned i en tørst gane, kommer noen stygge skyer innover. Ikke lenge etter blir alt mørkt, og jeg skynder meg ut for å finne tailerne. En liten bonefish fikk jeg lurt før det plutselig ble heldødt. Alle fiskene stakk visst utover alle som en.. Jaja.. Who cares? Nå er jeg egentlig mektig lei av dette fisket. Det er faktisk merkbart kaldere nå, deilig! Det må være helt nede i 18-19 grader vil jeg tro. På hotellet har folket kledd på seg jakker og de hutrer rundt og klager over kaldfronten. Yes, very cold, istemmer jeg sympatisk, før jeg trekker meg tilbake på rommet og koser meg med air condition på fullt.

Lørdag, dag 20

Lunsj inntas ved en strandkafe, og jeg jafser i meg en saftig cheeseburger mens jeg får play-by-play på mobilen hvordan fedrelandets stolte landslag er i ferd med å banke Tyrkia. Jeg får tilbud om en million kroner hvis jeg klarer å gjette hvem og hvordan Norges mål ble satt inn, men Panzer-Hagen på brassespark sto ganske lavt ned på lista mi så lommeboka forble slunken.

Jeg søker gjennom ulike flyselskapers eventuelle tilbud for en kjapp espressoutflukt uten å finne noe som frister. Det vil si jeg fant mye som fristet, til og Miami fremstå som siviliasjonens høyborg nå, men fra Bahamas og til en rimelig pris, ble det vanskelig. Så ringer jeg Bahamas Air, ut fra tidligere observasjoner på flyplassen har jeg nemlig det bestemte inntrykket at ting foregår litt mer tilfeldig og at prisene er tilpasset impulsive utflukter, iallefall ser ut som om de fleste bare møter opp på flyplassene her slenger seg på hvis det er plass. Joda, de klarte å finne en ledig plass til meg på morgenflyet til Cuba neste dag. JA JA JA!!!! Jeg kjører hjemover trallende på Rom and Coca cola... la la la lala..

The week in review