Bahamas 2007, en måned med bonefish.. bones bones bones... |
| Bilder | Forsiden | Site Map | |
Og Havana er en spennende by, riktignok er den ganske skakkjørt og nedslitt etter litt for mange år under Fidels håpløse vanstyre, men det en by med stolt og rik historie og masse severdigheter. En gang var det jo Havana i praksis det økonomiske kraftsenteret i hele Karibia, med handel, kultur og visstnok også en god del fyll og fanteri. Visst har det sin sjarm med naturparadis som Bahamas, Hawaii og diverse antiller, hvor krittvite strender strekker seg milevis og dyre- og fiskelivet kan være helt fantastisk, men det er og blir et noe innholdsløst glansbilde i lengden.
Dessuten var jo Cuba ekstra spennende fordi det er i åpen kamp med USA og dermed litt "forbudt" og fri fra amerikansk turistindustri klamme hånd, som etterstreber å forandle enhver original bosetning til en sjarmløst turistmaskin som Las Vegas og Cancun. Ikke noe galt i det, det er jo komfortabelt, sivilisert og trygt. Men også kjedelig, og det kan ikke sies om Cuba. Cuba er også et av de få gjenværende kommunistiske land, innesluttet av en hel region som for lengst har forkastet det meste av ideologiske vyer til fordel for kapitalisme, kanskje med unntak av en viss oppmerksomhetskåt kranglefant i Venezuela. Cuba var defintivt annerledes enn det meste jeg har vært borti, både på godt og vondt.
Det var ikke bare fotografikunnskapene var rustne, også selve kameraet hadde avgått med saltvannsdøden. Så da ble det ingen bilder fra Cuba.
Det mest irriterende med Havana var den endeløse rekken av jinteros, altså banditter som skal slå av en prat og som til slutt tigger om en drink eller pesos. På en måte kan jeg godt forstå basisen for denne desperasjonen etter penger, den offisielle lønnen som Fidel deler ut er i beste fall en dårlig spøk og langt fra tilstrekkelig for selv et sparsommelig liv i storbyen. Men det var usedvanlig dårlig stilt med både kreativitet og nytteverdi på plagsomheten, og bare et fåtall var i nærheten av å beherske et minimum av engelsk. Jeg har egentlig ingenting mot å dele av min relative rikdom med et passelig tips eller en drink eller to etter en interessant samtale, gode råd eller litt guiding. Men det var ikke slik det fungerte der. Derimot viste det seg at nær sagt alle hadde en slektning som jobbet på sigarfabrikken og de mente å kunne tilby, som eneste levende person i Havana, de fineste sigarer til en hyggelig pris. For en vanlig pakke med store kvalitetssigarer var f.eks. en grei pris rundt $20-25. Men tilbudene på gateplan startet som regel på $100, som utlending ble jeg automatisk kategorisert som en jubelidiot av dimensjoner, klart jeg ville kaste meg over muligheten til å gjøre handler til firedobbelt pris med en innpåsliten lømmel på gata. Jada. Hadde bare en eneste av disse irriterende tåpene prøvd å selge sigarene til en redelig pris, og på annet vis tett seg som et normalt menneske, da hadde jeg gjerne kjøpt i ren sympati. Men det skjedde aldri.
Etter at de motstrebende innså at jeg ikke var så usannsynlig lettlurt, jo da spurte de gjerne om drikkepenger som belønning for svindelforsøket, det var jo rimelig mente de. Dette er forsåvidt ikke så uvanlig i fattige land, spesielt i Latin-Amerika, men Cuba overgikk alle fornuftige milepæler på denne fronten. Hele tiden var det noen som skulle svindle, og hjelpe meg så innihelvetes uintelligente forsøkene var. Det de manglet på kreativitet og kløkt tok de heller igjen på standhaftighet og antall. Så fort jeg beveget meg utenfor de dyre turisthotellenes trygge favn, var det en urovekkende mengde tilsynelatende normale cubanere som anså det som verdens naturligste ting å spørre meg om penger eller dikte opp et latterlig forsøk på svindel. Satt jeg f.eks. på en vanlig kafe eller bar litt utenfor turistsonen, så kunne jeg regne med å bli spurt 3-4 ganger per time om jeg kunne tenke meg å betale maten eller drikken for noen som jeg ikke hadde pratet et ord med. Etter at jeg sier nei, så betalte de selv, penger hadde de jo. Det var noe riv ruskende galt med mentaliteten her. Var cubanerne et stolt folk, som reklamen sier? Neppe. Jovisst hadde vi ganske ulike beløp på bankkontoene, men hvis jeg hadde møtt Bill Gates på gata, ville jeg ta kaste meg over ham og tigge penger? Et par-tre millioner er jo ingenting for ham. Ikke faen.
Og godt over halvparten av alle taxisjåfører lyste alltid opp da de så meg i relativ nærhet.. TAXI? TAXI? TAXI? ropte de. Ja, for når du står på en taxiholdeplass merket med et stort skilt, bilen er malt i taxi-farger og har påskriften TAXI på siden, og selvfølgelig også taxi-skilt på taket, da skjønner jeg nemlig ingenting. Er det en potet? Er det en sofa? Er det et fly? Og så er jeg så sjenert at jeg ikke tør spørre, der jeg står i desperat søken etter drosje. Og ingen jintero med respekt for seg selv ville fremføre sitt patetiske forslag mindre enn tre ganger, mens snittet lå på rundt fem ganger (ja, jeg holdt regnskap). One drink for me? One drink for me? One drink for me? One drink for me? One drink for me? One drink for me? Og på en god del av utestedene ble det diktet opp kreative regninger og ekstragebyr når man var utlending. Det var nesten ikke grenser for frekkheten, noen ganger bestilte jeg tom. samme drink som en cubaner som sto ved siden av meg, han betalte cirka $0.50, mens for meg var plutselig prisen $4. Og på småsteder ble det plutselig innført covercharge, og som regel etter at man tatt en øl og bedt om regningen. Det var liksom ikke måte på infantil lurdendreieri, og selv om pengesummene selvfølgelig var ganske utbetydelige, var det slitsomt. ARGH!!!
Den russiske ambasaden i Havana. Et mildt sagt unikt byggverk oppført under den kalde krigen, en tid hvor stormannsgalskapen herjet. Foto: William Hersh, M.D.
Jeg ble voldsomt lei det standhaftige maset om sigarer og horer på gateplan, men det verste var det totale fraværet av kreativitet til å overkomme språk- og kommunikasjonsproblemer. For de første er spansken på Cuba ganske spesiell i seg selv, stort sett ble det ansett som sløseri å uttale mer enn halvparten av ett ord. For det andre var engelskkunnskapene veldig beskjedne, selv om alle i prinsippet skal lære det på skolen. Men det største problemet var at de fleste var særslite oppfinnsomme når kommunikasjonen gikk i stå. Litt spansk klarer jeg å lire av meg, og jeg har klart meg brukbart i en rekke andre land i Latin-Amerika, men her møtte jeg veggen. Det var en total mangel på kreativitet. F.eks. må man gjøre et lite forsøk på å forstå nøyaktig hva den andre ikke skjønner, og så bruker man synonymer eller andre ord, og som regel løser det seg, både norsk, tysk og engelsk har i likhet med spansk mange felles ordstammer fra latin, så det skal nesten godt gjøres etterhvert ikke å treffe et ord jeg kan forstå eller i det minste gjette meg til. På spansk er det også en stor fordel om man uttaler de personlige pronomene fremfor å sette sin lit til alt forstås utfra verbets endelse og form. Men dette var lite av på Cuba, og som regel mente de fleste at beste fremgangsmåte var å gjenta nøyaktig setning gang etter gang, totalt uten evne til å gjøre sin del av brobyggingen over språkproblemene. Det tok flere dager før jeg var del i en samtale som var i nærheten av å kunne betraktes som halvintelligent.
Så slik gikk det for seg på min store Cuba-ekspedisjon. Jeg betraktet cubarne flest som uintelligente svindlere og jeg ble sett på som en lyslugget vandrende minibank. Og det var omtrent samme historien fra de fleste andre turister jeg pratet med. Problemet var egentlig ikke at det var så mye banditter, kjernen lå i at det var tildels svært vanskelig å komme i kontakt med noen andre mer normale cubanere, slik at de irriterende jinterosene dominerte samkvemet med cubanere totalt sett, iallefall for meg. Jeg var virkelig utenfor. Etterhvert klarte jeg faktisk å komme i kontakt med noen normale cubanere, og om jeg ante at det var tåpelig å skjære alle cubanere over en kam som uærlige banditter, så fikk jeg det heldigvis bekreftet. Det var utrolig artig å dra på hjemmefest hos de lokale, jeg hadde som uberskeptisk nordboer selvsagt tatt alt som er skrevet og fortalt om cubansk danseglede med en stor klype salt. Hvis jeg engang får jobb i CIA og får til oppdrag om å torturere en cubaner, så har jeg nå en enkel oppskrift for suksess. Sett på litt salsa- eller reaggeton-musikk, og nekt cubaneren å danse. Verre er det ikke, det må være genetisk programmert i dem, så fort noen spiller opp til musikk så er det opp å danse. Og ikke var de særlig blyge i dansetrinnene heller, selv med mor, far, onkel og bror i stua, tør jeg påstå at paven nok ville fått det nye testamentet i halsen og kronisk hakeslepp av å bevitne den eggende vrikkingen cubanerne fremførte med den største selvfølgelighet. Selv høstet jeg endel beundring for min evne til å drikke store mengder rom.
Det er selvsagt smålig å syte så voldsomt over bandittene på Cuba, for cubanere flest er helt sikkert hyggelige og livsglade mennesker, akkurat som alle som kjenner til saken, sier. Og det ble også mitt inntrykk etterhvert. Men som sagt var det ikke enkelt å komme i kontakt med ekte cubanere. Det er nemlig ikke uten videre lov for en cubaner å prate med en utlending, da kan politiet arrestere cubaneren. Og det skjedde faktisk rett som det var. For utlendingene var det jo ikke noe problem, turistdollarene er hellige og sårt tiltrengt på Cuba, men om jeg før hadde betraktet Cuba som et litt artig og annerledes kommunistland, så var dette en klar påminnelse om det er et diktatur hvor folket er undertrykt og frarøvet mange fundamentale rettigheter som vi tar for gitt. Blant annet syntes jeg det var skremmende hvor lite mange viste om verden utenfor Cuba. Forklaringen ligger jo i at de får selvfølgelig ikke lov til å reise ut av landet uten videre, hvis de mot formodning skulle være en av de ytterst få som faktisk ville hatt råd til det. Ei heller var internett særlig utbredt, og all media var jo selvsagt kontrollert av mannen med skjegget. De var jo veldig nysgjerrig på å få andres perspektiv på verden. Så fremt det skjedde innen husets fire vegger hvor man kunne prate fritt. Lavmælt og med nervøse blikk joda, men likevel fritt. Så det var mulig for en halvfull tomsing fra Norge med svært beskjedene spanskkunnskaper å lære det ekte Cuba å kjenne, men det måtte skje i skjulte...
Forøvrig var Cuba ganske annerledes enn et typisk Latin-Amerikansk land, kanskje pga isolasjonen fra resten av verden. Det gjennomsnittlige husværet i Cuba er ganske skrøpelig, selv innlagt vann var ikke vanlig. Men dette så ikke ut til å plage folk flest til å leve et lykkelig liv. Var gode sosialdemokratiske nordmenn med lomma full av oljepenger mer lykkelig enn den gjennomsnittlige cubaner? Det var forsåvidt ingenting som tydet på det. Det matrielle minimumsnivået på Cuba ligger selvfølgelig langt etter norsk standard, men sammenlignet med Latin-Amerika og Karibia, har Cuba noen klare fortrinn. De har bra helsevesen, garantert minimum til mat og også lite kriminalitet. Ingen sulter ihjel og få blir offer for voldelig kriminalitet, og det er ikke mange land i Latin-Amerika som kan skilte med lignende forhold, så det skal Fidel ha.
Som sagt var økonomien snodig. Hotellene i Havana og på nærliggende strandområder var dyre. Dyre til et Latin-Amerikansk land å være, selvfølgelig ikke etter norske forhold. Prisene på det cubanerne anså som 4- og 5-stjerners hoteller (trekk fra minst en stjerne for internasjonal sammenligning) lå på $130-$250 per dag. Normalt skal ikke dette koste mye over $100 i denne regionen, spesielt ikke med så begrenset turistpotensiale siden amerkanere ikke får lov å reise hit. Litt juks i sammenligningen blir det mot strandhotellene, for de var som regel helpensjon. Det finnes sikkert billigere priser gjennom pakketurer, spørsmålet blir da kanskje om det ikke er like greit å dra til Kanariøyene. Dog med litt innsatsvilje, basis spanskkunnskaper og fiskeutstyr i sekken, kunne nok en billig pakketur være svært så interessant alternativ.
Billig og god overnatting i Havana får man gjennom såkalta Casa Particular, de er vanlige leiligheter og hus hvor verten leier ut et rom eller to. Det kostet cirka $25-30 per natt, og noen av dem var av veldig bra standard, mens andre var ganske ræva. Mat kan man også få laget, men det var nok klart en fordel å kunne litt spansk.
Den russiske ambasaden er definitivt verdt et besøk, gjerne i skumringstimen ute på ettermiddagen. Fy faen for et sinnsvakt bygg. En sterk påminnelse om hvor langt galskapen gikk under den kalde krigen. Til sammenligning er Putin for en kastert kattepus å regne.
Ellers så foregikk jo turen ikke helt uten en viss belastning på leveren. Prisen for klunk rom var svært hyggelig etter norske forhold, og jeg sparte en hel masse penger på drikke meg fra sans og samling. Havana var slett ikke ille til et slikt formål, spesielt ikke etter at jeg slumpet til å finne en bar hvor bartenderne hadde en viss sans for humor, hvor de hadde spilte god gammeldags 80-talls musikk og alle drinkene kostet $1.
Har jeg lyst til å dra tilbake til Cuba? Nei. (vel, kanskje for fiske en gang...)