Bahamas 2007, en måned med bonefish All by myself..

| Bilder | Forsiden | Site Map |

Mandag, dag 8

Mandagen bød på strålende vær, og igjen tok jeg 6-er stanga.

Drar til Purka rundt klokka 10, eller var det 10.30... Enda en strålende dag, så godt som skyfritt og minimalt med vind. Tar 6-er stanga igjen, den er digg. Ikke bare er landskapet innbydende rent visuelt, men luktene er også usedvanlig sterke i dag. Normalt lukter det omtrent ingenting på flatsen eller på land, men i dag er det ingen rensende vind og alle luftpartiklenene henger uforstyrret over mangrovebuskene. I det jeg strever meg fremover i gjørma for å komme til flatsen, slår det meg at den snodige eimen fra mudderet hovedsaklig lukter som kloakk, men ikke uten en liten dose potetgull med ost og løk. Mmmm... Potetgull... Det går det opp for meg hvordan enkelte ting kan lukte både godt og vondt på en gang, jeg husker en klassekamerat fra ungdomsskolen som sjelden tok seg bryet med å dusje i unøde, og jeg husker at den spesielle lukta faktisk minnet meg om sterk svettelukt (selvfølgelig) med en liten dæsj av søt vaniliesaus. Det neste spørsmålet som falt meg inn i det jeg mente var et usannsynlig øyeblikk av klarhet, men som forsåvidt kan ha vært mental morgentåke, var om lukten alltid sammenfalt med smaken. Det skulle man jo tro, iallefall kunne jeg ikke i farten komme på noen eksempler på det motsatte. Da var hypotesen forsåvidt klar, men min nyfunne forskerentusiasme svinnet raskt hen da det gikk opp for meg hva slags praktisk felteksperiment som måtte til for av- eller bekrefte mine teorier.

Jeg må bare erkjenne at det finnes mange lignende paradokser og underfundige bemerkeligheter som jeg aldri har rukket å fundere over, men her mutters alene i en mangrovebesatt brakkvannsflatt på Bahamas, jo her det anledning til å tenke over både det ene og andre, bare la tankene vandre målløst blant vesentlige og uvesentlige ting, dog kanskje med vekt på det siste. Før uken var omme var det slett ikke umulig at jeg med rå tankekraft og skarp observasjonsevne kunne makte å behandle enda større mysterier enn dette forvridde og tvetydige luktbilde som hadde lagt beslag på oppmerksomheten min denne morgenkvisten. Nuhvel, først skulle jeg ha en fisk da.

6-er stanga fikk brynt seg på en bonefish etter bare 20 minutter Høyvann i inner-pool da jeg kommer, men ser forsåvidt ingen fisk... Sprader over med høyrebukta, og jeg ser faktisk to fisk helt på slutten før jeg kommer til mangrovene. Spooker dem selvsagt, men det tyder på at det er fisk i innerpoolen, og det området langs høyrelandet ut mot kanalen kanskje ikke er helt fiskedødt likevel... Halvveis oppe til kanalen ser jeg også en liten hai som virrer rundt, da betyr det nesten helt sikkert at det er bra med fisk her ute..Vurderer om jeg skal drite i stoløya og det store havet og isteden bare koke kål i innerpoolen, men jeg går likevel utover.

Rett ved kanalens begynnelse ser jeg tre fisk som tailer... Siden det er dagens første fisk, lar jeg kamera ligge og kaster heller. Det er fantastisk å stå med 6-er stanga, snøret lander silkelett og flua daler straks dovent ned ikke helt ulikt en parachute tørrflue. Det er ikke så stor forskjell mellom en klasse 7 og 8, som jo utgjør hovedbeholdningen av kasteredskap jeg har med, men fra 8 til 6 er forskjellen markant. Holder på i ca. 10 minutter, men så blir de litt spooka og setter utover og fortsetter å vase rundt ved innløpsdammen. Jeg vader litt nærmere og fyrer av noen kjempekast (til 6-er stanga å være), og jeg får en av fiskene til å trekke etter... hehe, da får jeg noen nye kast med den innen rekkevide, og så tar den. Total tid tok ca. 15 minutter før den satt på kroken, en feit og fin fisk, 5-6 pounds vil jeg tro. Avkroker og setter den fri, da oppfører den seg merkelig hopper rundt og setter hodet over vannet, tror det kanskje kom en småhai som beit den i halen eller noe... snodige greier,.

En frekkas av et fjærkre våget seg inn på min flats. Utover mot stoløya ser jeg ingen verdens ting. Vannstanden er riktignok litt høy, aber doch! De kan jo ikke alle ha gått inn i mangrovesystemene allerede... eller? Stoløya er min venn, og dagens første Kalik smaker himmelsk. Jeg bestemmer meg for å vade ned mot Bay Area, der hadde jo Frank sett endel fisk, og vannstanden er såpass lav og sola fin slik at det går lett å spotte. Men det er ingen verdens ting å se. Kursen setter dermed til Permitbukta, men ingen fisk viser seg. Jeg får øye på en svartnebbet storkekråke, som er ganske uvanlig for denne tiden av året på Abaco, og som middelmådige idiotfotografer flest, klarer jeg ikke å unngå fristelsen til å ta noen bilder.

Jeg jobber meg opp mot odden, og jeg får øye på en enslig bone som trolig blir spooka av meg og som deretter virrer rundt utenfor kastehold. Den begivenheten blir som vanlig markert med en øl-pause. For en nydelig dag, det er nesten helt vindstille, også helt her ute. Jeg ser for en gang skyld ingen hai. Ser en stim med lilleputtbones komme innover, men de er også pre-spooka og stikker av gårde, uten at jeg felte noen tårer av den grunn. Venter ca. 10 minutter uten å se snurten av en fisk. Dette var snodig. Forholdene er så gode for spotting at få fisk skal slippe unna mitt falkeblikk her ute, det kan vel bare bety at fisken av en eller annen grunn ikke går inn på flatsen i dag? Og hvorfor det, om jeg tør spørre? Snodig ja. Jeg begynner å jobbe meg mot stoløya. Ser fint ned mot stoløya. Klokka er bare 14, og sola er nå gått så langt vest at jeg faktisk kan gå utover.
Fantastiske forhold ute på odden Vannstanden er nå omtrent dead-even, går hverken ut eller inn. Jeg setter kursen mot the stick, og til alle stokkinteresserte lesere kan jeg melde at den ligger på samme plassen fortsatt. Ser en fin bone på veien ut, kan nemlig spotte mot øst, men så oppdager 4 fine bones bare 20 meter unna. De svømmer fort, flua går ut i en fei, men de vil ikke ha, kommer kanskje litt for nærme meg, og setter kursen rett utover, den store fisken som var bak (100m) er borte vekk når oppstyret er over.

Tilbake fra stokken ser jeg 4 nye bones av fin størrelse komme mot meg, men de kom fra vest så med sola både lavt og rett i fleisen ser jeg dem ikke før det er altfor sent..Forresten er ikke sola så god lenger, den står veldig lavt, spesielt når jeg tar i betraktning at vi stilte alt en time tilbake natt til søndag. Skulle nok vært her ute noen timer tidligere. På Stoløya inntas dagens siste pils, klokka er ca. 15.30, nå er jeg både sliten og tørst. Vann har jeg ikke med.

Toppen av latskap? I forrige uke hadde svaret vært da jeg og Frank satt ute en kveld og diskuterte i lang tid om det var full måne eller ei. Joda, det var stjerneklart, men ingen av oss klarte å mobilisere energien til å reise oss og rusle ti meter rundt hjørnet for å beskue planetens fasong med egne øyne. Men nå var denne episoden henvist til en mager andreplass, jeg hadde funnet en ny definisjon på latskap. Nemlig det å sitte i stolen og føle at man må mige, og så i fullt alvor vurdere om det er vits å reise seg opp... Busker eller bukser, det er vel samme hva man pisser i? Etter en uforholdsmessig lang betenkingstid hvor saken mange sider ble veid opp mot hverandre, kan jeg med hånden på hjertet avsløre at det til slutt ble busken som avgikk med seieren i denne litt spesielle konkuransen om noen ikke fullt så edle dråper.

Jeg har sett en tailende fisk omtrent midt mellom stoløya og land mens jeg sitter i halvkoma på stolen, og da jeg går ut for å rekke ettermiddagstailing i innerpool, ser jeg en tailer på andre siden, langt langt unna. Fornøyd med spottingen, det var ikke noe flash, ser bare finnene... Jeg setter derfor kursen litt oppover, og da jeg kommer nesten til land ser jeg tre fisk som oksetailer... Nå er det lenge siden jeg har kjent fisk, så jeg driter i kameraet og kaster. Får til noen gode kast, synes ikke Winston stanga er like kanon på aggressive langkast, og rar lyd i fremslengen...
Solnedgang betyr tailing. Som regel. Fisken er helt uinteressert, det var jo jævlig rart, så oppdager jeg at flua er borte vekk, wtf!, ikke rart det var lite respons fra fisken, selv om på sine mest samarbeidsvillige dager hører det sjeldenhetene til at den faktisk den lager en løkka på fortommen og hekter seg selv fast. Etter flueskifte er fisken langt unna, men jeg finner den igjen, men den holder seg hele tiden utenfor kastehold. Trolig semi-spooka. Noen småhai i nærheten, men tror ikke de er store nok til å true bonefishene. Vannstanden er nå veldig lav, og vannet har begynt å stige igjen. Jeg ser faktisk bra med tailere i kanalen, vel i det minste bra med fisk, vadespooker 3-4 stykker som holdt seg unner overflaten. Her ute det jo litt mer vann enn inne i innerpool, kanskje det er bonanzatailing her ute også noen dager??

Inne i innerpoolen er vannstanden veldig lav. Jeg dropper mangrovebukta og går mot blåtauet. Vader fort og brutalt, tenkte å få meg et kvarter eller så i stabilt sideleie på land før jeg jakter videre. Så ser jeg en hale som stikker opp, halleluja! Nå tar jeg frem kameraet og knipser noen bilder, kaster til slutt et halvhjertet kast etter den, men den smyger avgårde. Fortsatt er det fart i yngelstimen, og jeg så en god del andre tailere også... Så også en på 200 meters hold mens jeg gikk på land, det er skikkelig action her igjen, selv om de er litt paranoide... Det er ett fett, de kan taile så mye de orker og gidder, jeg er altfor sliten og tørst til å bry meg. I morgen skal jeg faen meg ha med en flaske vann. Og hvis ikke denne erkjennelsen er en ynkelig måte å avslutte dagen på, så vet ikke jeg. Grei dag egentlig da, men det burde ha blitt flere fisk med slikt strålende vær.

Tirsdag, dag 9

Relativt stille dag jah Stikker til Purka som vanlig, det er høyvann da jeg ankommer ved 10-tiden. Vannstanden er dead-even inne i inner-poolen, mens i kanalen var det klart utgående vann. Ser noen småhaier inne ved Purka og skremmer igjen bonefish like ved landgang ved mangrovebukta.
Albinokråka var på plass På høyvann er det så godt som umulig å spotte fisk her inne uansett, det er ikke lys nok bunn. Så kunne neppe fått til noe bedre resultat med mer forsiktig vading uansett. Vurderer igjen om jeg skal kåle rundt innerpoolen, men rusler utover kanalen, etter å ha tømt vadeskoa to ganger på 30 minutter. Hadde fått en slags spiss kvist i skoa som borret seg inn i foten, mange vadesko er såpass smart designet at de holder det meste av dritten utenfor, men med disse ynkelige pailabbene er det den åpne dørs politikk som gjelder. En jævla lausbikkje har gnaget hull på vrista, og den er ikke tett rundt ankelen så det skulle ikke forundre meg det minste om flatsene blir merkbart dypere ettersom dagene går, iallefall virker det som om jeg har med halve bunnen hjem da skoene tømmes på hotellet... Men de er bedre enn klovneskoene til Orvis iallefall. Kanalen er livat da jeg kommer forbi øy #2. Kunne nok tatt en tur i mini-lagunen, men orker ikke å synke ned til ballene i mudderbunnen. Dessuten er det høyvann og relativt slitsomt å gå. Ser en gruppe bones komme ut fra mangrovene på høyresiden, kaster ut en lang storkroket pink puff, får tilslag men den sitter ikke. For stor krok kombinert med for raskt tilslag?? Fisken stikker selvsagt av.

Faen at jeg mista godflua i går, den uvektete rekeimitasjonen, den var god som gull. Den holdt jo nesten en hel uke, så det var forsåvidt greit, men nå sto jeg altså her rådvill i fluevalget og med boksen full av Peterson... Og disse nevnte Pink Puff, som egentlig var helt greie men bare litt for stor krok og mothake... Får en sjanse til på to litt større, men de er tydeligvis pre-spooka av hai, som det forøvrig er ganske mye av. Mister trua på pink puff, iallefall denne varianten, jeg har bare en Pink Puff med riktig krokstørrelse, men den skal jeg spare til Dumpa. Nå er det tilbake til Peterson.

Stein i skoa? Ja takk!
Speilblankt i lagunen Like etter båtkanalen (bak siste øya) ser jeg en single og serverer Peterson med et nydelig kast, og fisken styrter mot flua og jafser den i seg... Ahh, world order restored, spawning shrimp er igjen kongen på flatsen. Herregud, det var deilig. Fisken så liten ut, men var fin og feit ca. 6 lbs, og den dro som et uvær gjennom mangrovebuskene. Fortommen holder, og noen haier kommer nærmere men av en eller annen grunn går de ikke inn for «the kill», og fisken landes. Herlig start på dagen, nå kan jeg bare vimse rundt bekymringsløst, dagen er reddet. Jeg ser en ny single i tullebukta ytterst, men sola forsvinner bak noen sjeldne skyer og jeg mister den av syne... Så hvor skal jeg gå? Ikke snakk om langtur nå, altfor høy vannstand. Jeg stikker isteden ned til «bay area» og møtes av speilblank overflate. Nå har vannet fått fart på seg, klokka er ca 12, og allerede er det medium vannstand, dvs. for lite vann her nede. En fisk romsterer inne i mangrovene, og en annen tailer innimellom ute. Jeg gidder ikke jage noen av dem og peller meg heller på land. Jeg identifiserer en mangrovebusk som kan tjene som ryggstøtte, men etter utallige forsøk på å lirke meg inn i en komfortabel stilling uten å oppnå annet enn å kjøre en skarp kvist inn i ryggsøylen et titalls ganger, legger jeg meg i stabilt sideleie og tar meg en slurk isvann. Fyttikatta det var godt, smart å ta med litt vann. Øl er jo enda bedre, men når man er virkelig tørst er det ingenting i verden som slår isvann. Så går turen i bedagelig tempo opp til stoløya hvor ettermiddagens strategi skal klekkes ut.

På stoløya merker jeg at jeg er sulten. Som vanlig har jeg ikke pakket lunsj, og siden jeg vader rundt på flatsen dagen lang må jo dette være reneste helsefarmen. Kanskje jeg skulle kjøre løpet fullt ut og slutte og røyke, bytte ut pilsen med vann og begynne med orientering når jeg kommer hjem? Nei, for faen, et sted må grensa gå, det starter med slike uskyldige småting, og så plutselig en dag så sitter man i et polstret rom knaskende på organiske gullrøtter mens man synger kombaja og stemmer SV. Dessuten vil jeg etter hudfargen å dømme stryke med av hudkreft lenge før tobakkskaderådet triumferende kan dra en «told you so». Jeg slipper en lang fjert, åpner en kald Kalik, tenner en Marlboro, forbanner den rødgrønne regjeringen på generelt grunnlag og stønner i ren nytelse. Ahh... Life, once again, is indeed good.

Det er helt usannsynlig vindstille. Jeg kan nå høre fisker som spreller rundt. Vet ikke om det er tailing akkurat, men uten vind og ingen andre forstyrrende lydelementer, kan jeg bare sitte helt rolig og nyte naturens brutale kamp for tilværelsen rundt meg. Ikke minst får jeg en påminnelse om hvor fantastisk avansert ørene er, det er nesten skremmende hvordan man kan bestemme nesten ned til meteren hvor en lyd kommer fra, selv om det er skrått bakfra.

Vindstille også på odden og dessverre like lite fisk her som ellers. I følge mine kalkuleringer skal vannet nå sitt laveste cirka klokka 15. I går var det dead-even klokka 14, og da må jo da være det laveste punktet for dagen. Etter det stiger jo vannet bare. Det skulle bety at høyvann var klokken 08 i går, og så følgelig klokka 09 i dag. Det kan stemme bra det, siden det var nesten dead-even i inner-poolen klokka 10, og klart utgående ved 11-tiden i kanalen. Faen meg ganske smart jeg, alt tatt i betraktning, skjønner ikke at jeg tidligere har vært så forvirret over tidevannstrømmene på dette flatssystemet. Bevæpnet med denne nyervervete kunnskapen legger jeg en plan for dagen, vel plan var ganske drøyt, som vanlig vasser jeg utover mot den magiske odden, men samtidig bestemmer jeg meg for å komme tilbake til stoløya ved 15-tiden, da har jeg 2.5 time å vasse rundt på, og forhåpentligvis tailer fiskene like spinnvillt som i går, hvor jeg nok kom litt for sent for den store festen.

Odden er ikke magisk i det hele tatt i dag, det er ingenting å se under den speilblanke overflaten, ikke en gang en ussel hai eller to. Jeg føler meg litt doven og vurderer seriøst å ta en liten lur. Men latskapen måtte vike for frykten av å sovne og våkne opp i bekkmørket langt faen i vold ute på flatsen, det er sikkert ikke morsomt. Jeg tar meg en pause på land for å nyte stillheten, og der blir jeg angrepet av knott i tusentall. Fraværet av vind kommer ikke helt uten bivirkinger, jeg må bare ta med den halvfulle ølen og komme meg utover. Jeg setter kurs mot the stick igjen, det går sånn halvveis i forhold til sola. Til tross for lite vind og lys bunn er det vanskelig forhold for spotting. Sola står relativt lavt på himmelen selv om klokka bare er litt over 14, og den svake vinden lager myke bølger som reflekterer lyset. Det hadde faktisk vært bedre med mer vind, slik at vannet ville forme små krusninger som er lettere å se gjennom. Det er nok klart at jeg er litt sent ute, det er på tide å stå opp litt før og få noen ekstra timer med høy sol. Jeg ser ingen bonefish, men de kunne under disse forholdende utmerket godt ha sneket seg forbi uten at jeg ville merke noe som helst. To haier ser jeg, men det er jo ikke så rart siden de er jo 2-3 ganger større enn bonefishen, de reflekterer ikke lyset og dessuten svømmer de nysgjerrig helt opp til deg før de stikker av. Jeg slår ut med armene og utbryter et lite «faen da» da en av haiene svømmer forbi, og jeg ser den riste på hodet som om å si «ikke se på meg, jeg aner heller ikke hvor all bonefishen har gjort av seg».

Bonefishen skuffet ikke og tailet som vanlig på ettermiddagen. Her fire tailende fisk, to i midten, en nervous water til høyre og en vakring oppe til venstre. Vel, jeg har en mistanke, de er nok samlet i kanalen og inner-poolen for en tailefest. Jeg legger bak meg den lange ferden til stoløya, den lave vannstanden gjør vadingen lettere. Dagens siste pils går ned mens jeg stirrer intenst utover for å se om tailerne kommer trekkende nedover som i går. Jeg begynner å vade meg forsiktig innover med forhåpningene skrudd i taket. Det ender opp med at jeg spooker masse fisk på veien innover, de viser seg ikke på overflaten og med den lave sola er det praktisk talt umulig å se dem før de vettskremt fyker avgårde så vannspruten står. Igjen er det helt enormt mye krabber langs land, hvert skritt skremmer 4-5 stykker ut fra skjulestedene sine og utover. Faens dustekryp, hvis ikke de finner et nytt skjulested så blir de stående med krokene utover som om det skulle avskrekke meg fra angrep, vet de ikke at jeg er flatsens konge og at jeg morer meg med å plukke deres fiender på løpende bånd? Tidevannet går fortsatt feil vei, altså utover. Dette er jo helt ubegripelig, nå er klokka straks 16, og nå har jo vannet gått utover i over seks timer, her er det ugler i mosen. Kanskje det ikke stiger og synker helt linært? Helt på slutten av kanalen spooker jeg enda en bonefish som sto muse stille på grunna, jeg snur meg og ser vannsøylen gli bortover, og rett foran høyrefoten står nå enda en jævla idiotkrabbe og prøver å stirre meg i senk med klørne ute... Faen i helvete da, tror du virkelig jeg bryr meg om deg, ditt lille udugelige krapyl?? Jeg gir den et skikkelig spark, iallefall var det planen, resultat ble selvfølgelig at jeg dusjer meg selv i saltvann så både briller og kameralinse skitnes til.
Bonefishen skuffet ikke og leverte en nydelig taileforestilling på ettermiddagen. Krabbefaen traff jeg ikke, den står sikkert fortsatt og knegger av latter nede i et gjørmehull av denne oppvisningen som gjorde den selvutnevnte «kongen» til klovn. Krabbekrypet har sikkert steinkoll på tidevannet også, faens pakk..

I innerpoolen blir det endelig treff. Det regelrett kryr av tailere. Det gjør det nok forsåvidt ganske ofte, men dagens speilblanke overflate og lave vannstand gjør en unormalt stor andel er synlige fra flere hundre meters hold. Ok, hva skal jeg gjøre, ta bilder eller fiske? Ja takk, begge deler. Jeg har jeg ikke kjent fast fisk siden klokka 11, og det er nå seks timer siden, så det er ikke snakk om ikke å gjøre et forsøk med flua. Fisken er dog kjempespooky, den lave vannstanden og fraværet av vind gjorde nok sitt, og det er vanskelig å komme innen kastehold. Fisk etter fisk smyger seg selvsagt såvidt utenfor kasthold da jeg nærmer meg, og forsøk på dobbeldraget ender som regel med at jeg dasker albuen i det forbaska dustekameraet som ikke lar seg be to ganger for å ta en svingom rundt halsen min så stroppen strammes rundt halsen. Ikke bare er det helvetes kameraet i veien når jeg skal kaste, men det er tungt å dra på hele dagen. Og etter å ha tatt diverse bilder av fugl og fisk, lurer jeg oppriktig talt på hvor mange tusenlapper og kilo som egentlig er nødvendig for å få noen skikkelig skarpe bilder. Joda, fotografen er ikke uvesentlig, men jeg nekter å ta på meg all skyld for de ynkelige bildene. Allerede må noen sårt tiltrengte Kalik avgi sekkeplass til kameramonsteret, og noen skikkelige linser koster jo like mye som en hel Bahamas-tur, og ei heller kan de drikkes opp for å spare vekt til hjemturen heller. Dessuten må sikkert frontglasset på dyre linser, om det er aldri så likt Hubble-teleskopet i størrelse, også holdes noenlunde rent, og da er jeg jo like langt.

Jeg får inn noen gode kast, men fisken er ikke medgjørlig, en prøvende forfølgelse av flua ender som regel med en panikkartet flukt utover, uklart av hvilken grunn. Flua setter seg ofte fast, jeg gidder ikke å skifte til en lettere variant med weed-guard, og prøver heller å knipse noen bilder. Et lite nederlag, jada, men det er ærlig talt ingen dårlig trøstepremie å studere så mange fisk holde taileoppvisning. Ikke er noen av dem i tungvektsklassen heller, så foruten en kortvarig humøropptur gjør det absolutt ingenting fra eller til om jeg skulle fange en. Jeg står ute og studerer forestillingen fra bonefishen inntil jeg blir gal av all knotten, da er det slutt for i dag. Another lousy day in paradise.

Onsdag, dag 10

Langhalset hakkespett

Igjen var høyvannet konstant og det var marginalt med tidevannsstrøm, og (dermed?) også lite fisk. Lagunen fikk etterhvert bra vannstand, mer enn nok til bonefish-besøk. I teorien iallefall.

Perfekte spotteforhold på veien ned til Bay Area, men ser likevel ikke antydning til liv. Samme historie i selve lagunen, fullt av vann og tilsynelatende perfekte forhold, men ser absolutt ingenting. Vannstanden er gått endel ned nå, jeg rusler tilbake og går ikke langt fra land i kanalen, og ikke langt unna hvor jeg fikk fisk i går, ser jeg en liten stim (4 stk) som suser inn i mangrovene foran meg. De var tydeligvis spooka av noe, og jeg gjetter at de snart kommer ut igjen. Og det stemmer, rett mot meg kom de, og et enkelt rullekast med en Peterson fører til fast fisk. Ikke stor, ca. 4 lbs, men mye bedre enn ingenting.
Endelig fikk jeg lurt en fisk

Ser også 3 andre fisk litt senere, disse av fin størrelse, men de er nok spooka, for to gode kast langt foran dem resulterer bare i en panikkartet ferd utover. Blir stalka av en medium size (5 fot) hai i mudderet mitt, prøver noen kast med en haiflue men ikke snakk om å vise interesse engang. Mangrovene er stadig fulle av vann, og det er umulig å finne et sted hvor man kan hvile litt. Er tilbake i inner-poolen ved 13.30 tiden. Vaser litt rundt uten å se noe som helst, men det er heller ikke enkelt hvis ikke fisken gir seg til kjenne på overflaten.

Tar pause ved lilleodden, jeg står og titter inn i lillevika mens jeg fastslår at noen dager er det så godt som umulig å få øye på fisken... Akkurat da kommer det to fine bonefish langs kanten. Haha, fikk iallefall tatt noen bilder med kompaktkameraet. Gadd ikke å kaste, regner det som minst 50/50 at jeg kunne fått en av disse to ved å løpe foran på land og legge ut flua i god tid... Oh well.

Jeg revurderer mine planer der jeg sitter, jeg må innrømme at jeg faktisk er litt smålei dette nå. Joda, fisket har gått treigt de siste dagene, og jeg kunne ikke engang skylde på været. Likevel skjer det oftere og oftere at jeg ikke gidder på kaste på fisk jeg ser. Den barnslige gleden ved å traske rundt på flatsen er rett og slett borte. Jeg har vel 16 dager igjen her, kanskje jeg skulle ta en liten pause, kanskje stikke over Cuba eller noe sånt for noen dager, tenk å sitte på en koselig fortauskafe med en sigar, dobbel espresso og en ulest bok, mens folk flest spiller gitar langs gatene og pikene svinger seg i valsen. Pedro kjører forbi i sin 54-model Pontiac og alle smiler og ler. Og gatene er fulle av restauranter, inkludert noen fast food steder hvor man kan få seg en hamburgesa con queso til alle døgnet tider. Veldig fristende... Spesielt espressoen. Eller eventuelt så får jeg kanskje ta en dag eller to med guide/båtfører, kanskje de kan ta meg til noen steder jeg ikke har vært, og det blir litt avveksling og hvile for en sliten kropp.

Jobber meg litt mot lille mangrovevik, legger meg i stabilt sideleie og ser utover med Kaliken i hånda... Klokka 14.30 ser jeg fisk taile langt faen i vold. Men så den ikke igjen. En enslig bone kommer helt inntil kanten innenfra, igjen gidder jeg ikke kaste, tar bare noen bilder, og det var jo egentlig like greit, en krabbe forsøkte å flykte fra fisken og da virkelig eksploderte den etter, det var artig å se på kloss hold. Tenk om bonefish flest kunne reagere på samme vis når de får se flua mi, det hadde vært noe det.

Skylaget tetnet til og belønnet min standhaftighet med en liten regnskur. Dagens første sky kommer og dekker til sola. Jeg går i retning mangrovebukta, nå er det tailingstid. Jeg går helt normalt et godt stykke oppe på land, og jeg ser foran hvordan to bonefish suser utover ca. 30 meter fra meg. Er det mulig at de blir spooka av sånt?? Det er jo bare tullete.

Tre fisk i mangrovebukta, men det gikk som med de andre, latterlig spooky. Så godt som håpløst, til tross for uvektet flue og gode kast på trygg avstand til fisken. Så fort den nærmet seg flua og jeg nappet flua til liv, var det slutt. Det er synd fordi vannstanden er perfekt nå, ikke for høy så de er vanskelig å se, ikke for lav slik at de holder seg unna. Hva i all verden er galt? Det var jo superhøyvann i dag, og da har det sikkert vært en del haier her inne. Kanskje det gjorde dem nervøse? Eller var det bare tilfeldigheter? Mens jeg står og diskuterer disse ikke uvesentlig spørsmål med meg selv, merker jeg at det begynner å regne. Faen. Klokka er bare 16.30, fortsatt en drøy time til taxien kommer, men så ser jeg bilen oppe i skogen... Jeg erklærer dagen for avsluttet...

Ikke så sliten i dag, siden jeg ikke gikk så langt. Men korsryggen blir ikke i godjaget av vadingen på høyvann. I dag var det høyvann cirka klokka 11 eller kanskje litt etter, det betyr at ekspedisjon utover til the stick i sola ikke vil skje før 3-4 dager. Tror jeg prøver Dumpa i morra, den er litt enklere å begripe seg på når det er høyvann... Hvis jeg er tidlig oppe kanskje jeg rekker innkommende tidevann, hvis max vann inntreffer rundt klokka 12, og jeg er der ute klokka 9... Joda, det er håp. Og jeg ble ikke fiskeløs, og dessuten ble noen av bildene brukbare. Ingen grunn til å klage. Egentlig.

Torsdag, dag 11

Etter bebyggelsen å dømme befolkes Abaco av en god del fargeblinde husmenn.

Kommer meg ut, 4 bones går mot meg, gjør et rullekast for å få ut lina før ordentlig kast, men rullekastet spooker en jævla småfisk som setter kurs rett mot bonsen og spooker dem også. Faen da, ser også 4 bones på vei fra meg, legger ut flua ganske bra, ca. 1.5 meter bak dem, men poof, spooky! Sannsynligvis var dette fisk som var i nærheten og spiste, men så ble de nok skeptiske av alt oppstyret med den skremte fisken, og vips så kastet de seg på paranoiakarusellen de også. Hadde ikke den forbanna småfisken stått der, hadde jeg kjørt fisk nå.

De to stimene joiner og blir åtte, jeg jager dem bortover og får til ganske mange bra kast, men de blir bare spooka. De tailer innimellom, og noe så innihelvete også, de borer seg nedover med halv kroppen pekende rett oppover. Men flua vil de ikke ha. Prøver Peterson, Pink Puff, Krabbe og en Gotcha. Ikke tale om mer action enn at en fisk innimellom går litt etter flua, til tross for en god del veldig gode kast, bl.a. et par hvor flua lå flere minutter og ventet på at de skulle nærme seg. No chance. WTF!!!

Prøver meg innover igjen, treffer på to slengere, bra kast til begge. Da de ser flua, POOF! Gone... Faen faen faen.

Ser også noen «sovende» bonefish som står igjen, men spooker alt. Spooker også tre stykk som sto på gressbunn like ved start, utrolig. Finner også en halvtailer i grunt vann helt til venstre. Poof..

Utrolig. Hva kan være galt? Så ikke en eneste hai. Kan det være solkremlukt på flua? For tykk fortom? Bruker 0x Rio fluorkarbon. Kanskje verdt forsøket med 2x. Og #6 stanga (men det var for mye vind i dag)... Er feil flue? Gjør jeg inntrekket feil? Muligens... Er nok veldig utålmodig, kan være lurt å la flua ligge stille etter å ha fått fiskens oppmerksomhet. Og da mener jeg ikke bare si at den ligger stille, men faktisk gjøre det i praksis også. Eller var det bare disse helvetes tilfeldighetene igjen?

Skyene trakk innover på ettermiddagen. Rusler heimat ved 14-tiden. Ser på tv i halvsøvne til ca. 15.30 hvor jeg setter kursen mot Purka. Vannstanden er igjen perfekt som i går, ikke for høy, ikke for lav. Men det er komplett og totalt dødt. Går rundt og speider (på land) ingenting, sitter og venter ved lille mangrovebukta til klokka 17.15... Nada nix. Absolutt ingenting å se, og det var nesten ikke vind, så jeg ville ha sett dem hvis de var ute... Kan det være den sure nordavinden fra i dag tidlig?? Weird weird weird.

Trøster meg med at tailejakten på Dumpa var konge, det er artig å jage etter fisk med puls i 100. Prøver dumpa igjen i morgen, tailerne er sikkert på plass, og kanskje de er litt mer interesserte i mine fluer i morgen. Satser på båt på lørdag, da skal det være lavvann på morgenen, perfekt for sandbanken. Søndag er det perfekt igjen for langmarsj ut det store hav på Purka. Oh yeah.

Fredag, dag 12

Mer dypvannsborring enn tailing

En stim på 8-10 fisk tailet langs mangrovene

Men tidevannet går fort i glemmeboka da jeg ser en stim på 8-10 fisk som kommer mot meg. Jeg får til et ok kast, men de spookes umiddelbart. argh, er det samme umulig opplegg som i går?? Da kan jeg heller ligge på land og drikke øl og høre på iPoden. Jobber meg bortover til høyre, mangrovene er under vann, og får etterhvert øye på en tailer... Eller tailer er forresten ikke et dekkende begrep for hva jeg så, dette var en dypvannsborring. Bunnen er ganske hard her inne, og fisken stiller jeg gjerne 60-70 grader og jobber seg nedover i 6-7 sekunder. Macavi Drilling LTD er ute på tur, no question, selv ingeniørene hos StatoilHydro kunne hatt litt å lære av denne borreteknikken. Det er stor fisk, ser halefinna, den er enorm. Skyene skygger for sola, så jeg prøver noen blindkast i området jeg tror den går, aber no dice. Stor fisk er iallefall positivt, dem har det ikke vært mange av på turen så langt. Jeg ser ikke storfisken lenger, men jeg hører plutselig borrelyder bak meg. Aha!, enda mer fisk.

Men lina holdt og fisken ble landet
Fisken tok flua og gikk rett i mangrovene Forholdene er ikke enkle, det er overskyet og umulig å se fisken under vann. Jeg vet jo ikke helt hvor den er, bare hvor den var. Og viktigst av alt, jeg vet ikke hvor mange fisk som står der inne, hvem vet det kan godt være en stim, og lander flua for nære en fisk, så forsvinner de alle sammen i solidaritetspanikk. Og som om ikke det var nok, blåser vinden fra feil side. Jeg puster langsomt ut. Og inn. Og ut. Rolig nå din idiot! Jeg legger ut et kast baklengs, men det blir ikke så ille. På andre forsøk ser jeg bølgen reise seg over fisken som går etter flua, og endelig blir det fast fisk. En Peterson reke satt på og falt tydeligvis i smak. Fisken drar utover som en uvær og lina hektes opp i to ulike mangrovebusker. Men flua sitter bra, og fortommen holder (til tross for pinglete 2x, etter gårsdagens paranoia.) Livet er slett ikke så ille igjen. Jeg gir meg en klaps på skulderen og en byr meg selv på en kald Kalik, dette var velfortjent etter ørten avslag...

Så fulgte noen forrykende timer med non-stop action. Jeg går første utover mot koralllklippene, ser bare en kjempecuda (som så ut som en bone rett forfra, og pulsen steg). En god del småhai er også ute vimser rundt. Jeg går innover da vannstanden har blitt lavere. Jeg ser en stim komme mot meg, det er fine fisk, de går 6 i bredden, dårlig formasjon. Jeg knipser bilder, kaster ikke, ganske avslappet og rolig nå etter endelig å ha landet fisk. Ofte kan det være like morsomt å snike seg innpå fisken og ta bilder som å fiske. Iallefall helt til man kommer hjem på slutten av dagen og ser at 3 av 131 bilder er i fokus. Tre minutter etter at stimen har passert kommer det hai også, bra at den går utover slik at tailerne kan få litt arbeidsro.

Ser noen drillere på midten, tar noen bilder, dette er skikkelig fett. Ser en av fiskene gå mot meg (ser sorte ryggen), serverer et absolutt perfekt kast med flua 2 meter foran, napper til liv, boom, den tar! Gir skikkelig tilslag, så ryker fortommen. Fisken suser utover med Peterson i kjeften, og tar for sikkerhets skyld med seg to andre fisk... Oh well, sånn kan det gå. Spesielt kjipt at den tok flua med, jeg hadde etterhvert begynt å mistenke at ikke alle fluene var helt like, selv om de kunne se slik ut...

På Purka var det meste som forutsett. Vannstanden var fortsatt mer enn høy nok for tailling, og fisken var selvfølgelig på plass også. Mangrovebukta bader i rødskjæret fra den lave sola, og to tailere soser tentativt rundt. Jeg sniker meg ut med forsiktige myke skritt. Jeg venter til de kommer mot meg, og jeg tar noen bilder. Men jeg er lysten på fiske litt også. Ny lang 2x fortomspiss og uvektet flue er på. Kastet til førstmann blir bra, jeg timer sånn halvveis slik at flua lander akkurat da den står med hodet nede i bunnen og plasker med halefinnen. En drøy meter unna fisken synker flua mot bunnen, og fisken svømmer rett mot den. Jeg gir den vesle flua et forsiktig stripp for å skape litt bevegelse, akkurat som tatt ut av læreboke i bonefishing (tror jeg da, som det tydelig fremgår av disse sidene er jeg en varm forkjemper av prøving og feiling, med ekstra vekt på siste). Hvor var jeg? Jo, fisken går mot flua, og så... POOF! Så ble den spooka. Innihelvetes satans umulige toillfisk, roper jeg på nord-trøndersk! (det gjorde jeg selvfølgelig ikke, en viss kotyme er forventet også på flatsen, selv om uttrykket var en svært presis beskrivelse av situasjonen.)

Solen gikk nedover
og nedover... Jeg utfører lignende eksperiment med to andre fisker, med samme utfall. Den siste klarte jeg faktisk å spooke da fluelina landet 5 meter unna, det er jo et sikkert tegn på samarbeidsvillig fisk, jada! hepp hepp! Det var ikke enkelt å få den jævla fisken på kroken. Andre dager står de i kø for å bite på, uansett hvilken flue og hvordan presentasjonen er, og andre dager er det det stikk motsatte. I dag var det stikk motsatt. Men alt sett under ett, var det ikke så galt likevel. Datoen var 9. November, istedenfor å hakke tenner i kebabkø, står jeg altså ute på flatsen på Bahamas og irriterer meg over lettskremt fisk. Og det etter å ha sovet halve formiddagen, jaget tailende storfisk på Dumpa og attpåtil fått landet og kroket flere bonefish. Det er greit å sette tingene litt i perspektiv. Og dessuten var det en nydelig ettermiddag. Fargene strålte i det lave lyset, og det er blitt nærmest vindstille. Jeg lå på stranden og nyt solnedgangen med en Kalik og hadde det egentlig ganske bra.

Lørdag, dag 13

En stim kommer mot meg men svinger av utover

Det er allerede høy vannstand (men ikke helt høyvann) da jeg tar en kaffe etter frokosten. Faen for et latterlig tidevannssystem de har her. Jeg ville egentlig ut på sandbanken på lavvann, men stakenissen vil dra til sitt spesialsted, en liten bukt på helt nedsiden av en av øyene. Her har han aldri opplevd at man ikke får fisk, ljuger han. Jeg vader meg forsiktig oppover, og jeg ser en fisk etter 30 minutters forsiktig gange, får til bra kast, men den vil ikke ha. Så ser jeg en skikkelig brande på vei inn fra utsiden, får til et 10 meters rullekast, men den reagerer ikke, omtrent som om det var en cuda, men jeg var 100% på at det var en bone. Det var en voksen fisk, over 10 lbs uten tvil. Nå er jeg i godt humør, etter bare 30 minutter har jeg fått kastet på en stor bonefish. Dette blir nok bra!

Så kjører vi ut til sandbanken, full av needlefish og hai. En stor cuda. Går ikke ut av båten. Det er høyvann og ikke helt ideelt for vading, vi skulle nok ha dratt hit først, men jeg prøver å innbille meg at stakenissen sikkert vet best. Gjøken poler oss forbi en en liten øy der ute, bra sted, jeg var her med Julern i vinter men da så vi ikke noe særlig (men vi kjørte også med motoren på), ser en stim, men sola mitt i trynet og de spookes av båten. Gjøken staker båten litt for nært land etter min mening i forhold til vinkelen på sola. Går nok ok å vade. Verdt besøk når man er i nærheten, noterer jeg meg.

En av fiskene skjærer av og går etter flua Så går ferden videre tilbake til øyene inne ved land, vi drar til en ganske fet strand som ligger helt i le for vinden. Her ser jeg masse fisk i det krystallklare vannet, bonefish, hai, små cudaer, månefisk og annet fjas. De svømmer merkelig nok sammen, er det kanskje en slags hippiekoloni som har kastet alle rovinstinkter overbord og bestemt seg for å leve et liv i harmoni? Sånt er da ikke mulig uten god tilgang på narkotika??

Jeg får til endel bra kast på en stim av bonefish, det er en snodig stim, men noen småfisk og noen av ganske fin størrelse. Jeg soser litt med å ta bilder mens jeg fisker, vannet var så klart og fisken kom så nærme at det var umulig å la være. Jeg kan se stimen på ganske langt hold, og jeg legger ut flua i god tid og venter fisken inn. Til slutt får jeg fanget interessen til stimen, men som så ofte før svømmer de store fiskene forbi mens en lilleputt bak i stimen stormer etter flua. Oh well, fisk er fisk, og backingen freser av snella. Life is good.

så suste flua utover i kjeften på en bone Så går ferden utover til noen andre øyer, jeg går nedover langs en øy i det gjøken påstår er en typisk bonefish-rute. Og det tar ikke så lang tid før jeg ser fisk, fire fisk kommer svømmende langs land, og jeg legger ut flua ganske elegant. En fisk stormer etter, og jeg gir tilslag og kjører fisken i 4-5 sekunder før den slipper. Fiskene er litt forvirra nå, men ikke panikkslagne... Et nytt kast, og en annen fisk går etter, igjen setter jeg kroken, men igjen ramler den av etter bare noen sekunder. Hva faen er dette for noe tull?

Neste stopp er øya med tidevannskanalen inn til lagunesystemet. Denne hadde jeg allerede forklart guiden at jeg ikke er særlig interessert i, visst er den fin og veldig fiskbar, men jeg har aldri sett stor fisk her. Men det ga han visst faen i. Jeg fisker meg utenfor først, og jeg jager en stim på 4-5 fisk rundt område en god stund før jeg kommer innenfor kastehold. Flua legges ut, fisken tar, og jeg kjører den... I fem sekunder, så slipper den. Men i helvete da?! Det må være noe galt med flua, jeg bruker Peterson-reka, men det er en gammel varient med runde øyne. Jeg skifter til en større Peterson med tunge øyne, denne vet jeg kommer fra Orvis og ikke fra Flyfishing Bob's Discount Flies. Jeg ser så en flott fisk gå inne ved land, og jeg fyrer av et nytt kast. Fisken kaster seg over flua som om den ikke spist på flere år. Den drar som faen, tipper den rundt 8 lbs, så rundt en mangrovebusk, og fortommen ryker selvsagt. Og akkurat etter at jeg funnet en fungerende flue... Men det var moro, spottinga og kastingen var bra, det er slike øyeblikk hvor alt klaffer man drømmer om hele vinteren. Ja, unntatt kjøringa da.

long distance release Jeg har en ekte Peterson til, og jeg står og venter ved tidevannskanalen. Etter noen få minutter kommer det fire fisk utover, grei størrelse også 5-6 lbs. De er så lette å se her at det er nesten juks. Dessuten har de sikkert vært inne i lagunen og spist i noen timer, så fisken er nesten alltid i godtroende foringsmodus når de kommer ut. En gruppe på 2-4 fisk er også perfekt, da blir det konkurranse om maten. Jeg legger ut flua og venter. Når fisken er 3 meter unna, gir jeg flua et lite stripp, og fiskene stormer etter. Jeg setter kroken, og fisken raser utover. Men igjen står lykken fisken bi, og den klarer på et for meg helt uforklarlig vis å hekte flua fast i et korallkloss på ca. fem kilo. Sannsynligvis må fortommen eller snøre ha festet seg i korallbiten og bare nappet flua ut av kjeften på fisken. Det var da pokker til problematisk å lande fisk i dag. Men det er jo forsåvidt ikke så viktig uansett. Spotte og tilslag er det kuleste, kjøring er nesten mundan rutine nå. Prøver jeg å innbille meg. Gjøken sitter i båten og venter utenfor, og han spør "See any?"... Hallo skarpøye, nå har jeg akkurat kjørt tre fisk 30 meter unna deg..

Solen har begynt sin ferd nedover, og lyset blir skarpere og lavere. Klokka er ca. 15, og vi prøver en av de lange øyene like ved land. Det er vanskelig forhold med sola, og det eneste jeg ser er en halvstor hai som frenetisk prøver å svømme over en altfor grunn sandbanke. Innenfor sandbanken er det en liten bukt, hvor jeg plutselig ser en kjempehale stikke opp av vannet. Jeg ser den langt unna, kommer meg nærme nok, og ser igjen fisken i den lave sola, og fyrer av et bra kast. Venter på at fisken skal komme nærmere, den går etter flue, jeg er 100% på at den skal ta, men den bare følger etter og så stikker den!! Faen!!! Den var en flott fisk, rundt 10lbs. Jeg burde kanskje ha skiftet til en lettere flue, jeg gikk fortsatt med den overvekta Peterson-varianten.
En stor bonefish tailet på slutten av dagen

Vel vel, guiden viste meg noen et par nye steder og jeg fikk kastet på fisk på hvert område han tok meg til. Inkludert to store. Alt i alt kastet jeg på cirka 12, kroket 6... (og landet én, but who gives a fuck, som det heter på utenlandsk).

Men generelt var jeg ikke særlig fornøyd. Jeg hadde gjort det klart ca. 15 ganger i løpet av dagen at det eneste jeg var interessert i nå, var større fisk. Jeg har null interesse av å fjase rundt etter småfisk, det klarer jeg utmerket på egenhånd. Så da vi hadde en liten samtale på slutten av dagen om stor fisk, da kom røverhistoriene, joda så klart visste han om mange steder hvor det var skikkelig grov fisk, neste gang skulle han ta meg med dit. Så spurte jeg direkte hvorfor i helvete vi ikke dro dit i dag istedenfor å sose rundt på de andre stedene som jeg allerede hadde fisket på egenhånd? Et rørete svar fulgte. Prisen hadde også gått opp, i forhold til alle tidligere samtaler hadde han plutselig beregnet seg en klekkelig prisøkning. Selv om flatsbåten ikke var tilgjengelig og vi måtte ut i en gammel lørje med svært tvilsom motor, joda her måtte jo prisen opp. Han skylder på bensisprisen har økt så mye og klager på hvor mye han må ut med for en dag i båten. Kanskje lurt ikke å fylle tanken mens jeg ser på og videre la meg bære tanken ut av båten hvis du skal dikte opp eventyr om hvor mye bensinen koster og hvor mange liter det går på en dag... Prisen var forsåvidt ikke vesentlig, men jeg har ganske lav toleranse for det jeg mener er i grenseland av redelighet. Jeg orker ikke krangle med ham, og jeg sier at dette var en strålende dag, og jeg gjerne vil prøve igjen litt senere. Don't call me, I'll call you. Like etter at Dovre faller.

Søndag, dag 14

Søndagen begynte dårlig med tett skylag og regnbyger.

Ser noen fine fisk på venstresiden av kanalen, ikke så langt unna laguneinngangen. 4 fisk, en er stor (10 lbs). Legger ut flua meget bra, kaster med høyrehånd over venstre skulder i vinden. Fisken kommer, jeg holder ikke hodet kaldt, flua ligger rett i banen til den store fisken, men jeg begynner å strippe da første fisk kommer. Den er fin den også, den tar flua, gjør tilslag, og BOM SHAKALAKA... For noen sekunder, så slipper den... Faen... Det er discountflies Peterson som sitter på, igjen mister jeg fisk, akkurat som i går. Jeg kan ikke se noen vesentlig forskjell på kroken i forhold til den ekte Orvis-varianten, men det er tydelig at noe er galt. En sertifisert Orivs-flua bindes på. Høyvannet stiger inn fort som faen nå, ser en stor fisk ute i kanalen, langt hold, ca. 50 meter, ser den sorte ryggen. Må være hai, tror jeg. Så vrir den seg til siden, og blir borte! Aha, ikke hai! Kjempebone... (kan jo være cuda)... Dette blir bra.

Etter mange fluebytter ble det igjen fast fisk.. Ser en fin bone helt ved land rundt svingen ved stoløya, kaster bra, men den blir spooka av flua da jeg stripper. Weird. Vader ut til stoløya, planlegger en tur til permitbukta og kanskje odden, selv om vannstanden er høy. Tar en Kalik og slapper av godt... Det kommer en båt med et par fiskere innover, de kjører full pine forbi inn i kanalen. Jeg bestemmer meg for å jobbe meg nedover mot Bay Area, begynner mot Permitbukta, men sola er ikke helt bra og vinden har tatt seg opp. Ser to haier kommer sakte i lillebukta, dette er jeg forberedt på, jeg går med en haiflue med en løkkefortom av stål i lomma, bare å hekte rundt kroken på bonefish-flua. Enkelt og genialt, haien er i trøbbel nå. Jeg knoter med haiflua, den sitter fast i skjorta og mothaken gjennom stoffet, og dette langt nede i den vesle lomma, hehe proff ja. Så ser jeg to store fine bones komme utover... Vinden er litt kukat, men kasting ok. Kaster for kort, så neste kast for langt, iallefall skremte det fisken. Faen, de kom to halvvimsende bortover letende etter mat, helt perfekt rett mot meg. Med altså litt for spooky. Kunne lett ha kastet kortere og ventet, faen noen ganger er jeg så jævla tett i knollen at jeg blir helt matt... Jeg ser 4 fisk snu. To er store (8+ lbs), går etter dem... Ser en lurefisk som sniker seg inn i mangrovene, kanskje spooka av hai, jeg nistirrer innover, men sliter med å se. Så ser jeg den... Vel, iallefall kom det fisk utfra der jeg stirret, en av dem er stor, men veldig nære, får til et nytt kast over venstre skulder og en fisk tar... Ok fisk, men ikke den største. Ekte Peterson er saker! Den drar som faen, men ikke utover, men innover langs mangrovene. Lina viklses rundt en mangrovesprout, men fisken er på... Så kjempeplask i mangrovene, og lina er slakk. Enda en Peterson ofret til mangrovegudene... Faen! Heldigvis har jeg noen ekstra fluer.

Kanalen har virkelig våknet til liv nå, det er bra med bonefish og også en god del haier, samt en voksen cuba som lusker rundt. Jobber meg innover igjen, ser en enslig slenger som kommer. Fyrer av et kast, den sluker flua... Så drar den noe sinnsykt innover... Er det cudaen som jager?? Jeg får den inn igjen... Den har en tangdott liggende ved flua, så mulig panikk av det også. Fisken er bare ti meter fra meg, så ser jeg haiene, de jager den villt nå, jeg er ikke kald nok til å holde den igjen, og bonefishen raser utover i vill panikk. Begge haiene etter, fy faen de er råe når de angriper, siden kjeften sitter under på haiane må de nesten over vann og bykse over den sjanseløse bonefishen. Etter noen kraftige plask er det slutt for bonefishen, men jeg kjenner fortsatt liv i lina... psyko! Nå kjører jeg en 5 fot hai, jeg holder på i 5 minutter, ikke mye sjanse til å dra inn når den rykker på hodet er det ingen bønn, den er vel ca. 5 fot og rundt 40 kilo kanskje, en helt annet klasse enn småvokst bonefish... Til slutt ser jeg hva som skjer, jeg har fortsatt på hodet og forkroppen til bonefishen, mens haien jager etter og har den i kjeften halvparten av tiden... Så er det slutt, haien slipper bonefishen og angriper igjen fra siden, og da ryker fortommen tvert. Another Peterson gone... Wow, det var interessant... Nå skal jeg ikke ut i kanalen på en stund, haiene sirkler fortsatt som grådige beistene de er... Og uansett hvilken nivå av haifobi man ligger på, går det garantert noen hakk oppover etter å ha sett dem angripe.

Tar en pils og koser meg. Klokka er straks 15, ser nye bones gå i kanalen, denne gangen innover mot tidevannsstrømmen... Det er virkelig bra med fisk her i dag, jeg jakter etter fiskene med kameraet, de er ikke lette å se fra gal vinkel, men plutselig kommer noen solstråler gjennom skylaget og lyser opp fiskene.

Vannstanden er lav og fin nå, ikke superlavt, men såpass lavt at haiene har dratt avgårde og det er relativt greit å se bonefish. Og fisk har jeg vel egentlig sett hele dagen lang, så det burde jo komme en ettermiddagsbølge av sulten fisk... Og det gjør det, hele innerste delen av kanal er sprengfull med fisk som tailer seg utover, de har nok vært inne i innerpoolen og i lagunen, og nå med vannet på vei ned drar de utover igjen. Det er nesten latterlig mye fisk, og endel av dem ser ut til å være ganske fine også.

Jeg tar noen bilder av de to første troppene med fisk, de er ikke spooky og de går rett mot meg, så jeg setter meg på huk og knipser løs på vidvinkel. Det er faktisk bedre enn å fiske på noen måter, når man fisker blir det alltid noe bevegelse på kropp og stang, og fisken blir i praksis spooka hvis den kommer nærmere enn 10 meter. Men når man sitter helt stille, da kommer de helt inntil, og istedenfor intens konsentasjon om å fiske, er det bare å studere fiskene i ro og mak, der de kommer svømmende.

Jeg kunne jo ikke la all fisken gå forbi..
Thank you, come again. Joda, det er moro å leke Discovery Channels utsendte Bahamas-korrespondent, men jeg hadde jo tross alt med fiskestang også. Den neste og tilsynelatende siste bolken av bonefish er på vei mot meg, og denne gangen legger jeg ut flua på trygg avstand. Når man ser fisken komme på lang avstand, og når den i tillegg går og halvtailer og spiser hele veien, jo da vet man at det skal mye til om ikke det blir fast fisk. Og etter et lite stripp av flua, blir den slukt umiddelbart av en sulten bonefish. Bom-shakalaka. For en gangs skyld kom hverken hai eller mangrover i veien, og jeg kunne straks lande fisken uten særlig dramatikk, det var på høy tid at jeg fikk beholde flua etter kjøring.

Ettermiddagstailingen i inner-poolen var marginal. Jeg så bare noen forskremte fisk helt inne ved land, og de raste avgårde da langt før jeg var innen kastehold. Jeg tar meg dog en runde rundt for sikkerhetsskyld, men uten at det gir håndfaste resultater i fiskeprotokollen. Det blir litt muddy å gå tilbake, aber doch... Ikke sliten i det hele tatt, enten er det bedre form som slår inn, eller så er det mindre gange og/eller gårsdagens hviledag... Eller så er det kanskje bare det enkle faktum at jeg har hatt lite dødtid i dag, nesten hele tiden har det vært fisk å kaste på, og da ser det ut til at man nærmest glemmer å bli sliten. Dagen i dag var forøvrig helt annerledes enn de andre dagene så langt. Det var plutselig kommet stor fisk inn på Purka og også haiene var på hugget. De foregående dagene hadde det vært mest mindre fisk, og selv om haien møtte opp, var den ikke spesielt aggressiv. I dag var sitasjonen noe helt annet.

The week in review