Familietur'00Lavvann, regn og stor sjøørret... |
| # Kommentarer | Bilder | Forsiden | Site Map | |
Som vanlig, på tampen av sesongen, går turen til vår "hemmelige" elv i nord. En elv som alltid har hatt sjøørret å gi, uansett hvor elendige forholdene er. Dette var fjerde året vi var her, og det er kanskje det nærmeste jeg kommer til å faktisk kjenne ei elv og kanskje også kalle den "min"..
Jeg gledet meg som en unge til å komme opp igjen. Kanskje ville det bli en ny 1997, hvor gode forhold og nybegynnerflaks brente elveleiet inn i hjernebarken min for evig tid? Det er kanskje den turen jeg husker aller best, av en eller annen merkelig grunn, for jeg fikk jo både fler og større fisk året etter.. Benevnningen på fiskeminner er nok ikke hverken antall eller kilo, men sikkert er det iallefall at disse minnene gjør den avsindig lange bilturen litt kortere...
Det er selvfølgelig sjøørret som gjelder her oppe. Klart, det finnes også laks her, men den er nok i mindretall, iallefall i de vektklassene som er realistisk å sikte etter. Fra fire kilo og oppover er nok laksen overrepresentert, men heldigvis er det nok av rugger i sjøørretdrakt her også.
Fisken blir ikke særlig større enn 7-8 kilo her, og man trenger nok en sinnsvak overdose av griseflaks for å få et slikt beist på kroken. Med litt mer moderate mengder griseflaks slumper man innom en fisk eller to over fire kilo, men de mest realistiske stiller forhåpningene sine på 1-3 kilo, med drøyt halvannen som gjennomsnittsvekt.
Det er egentlig et intervall som passer meg perfekt. Det betyr relativt lett enhåndsutstyr, klasse 6 & 7 som hovedvåpen. Noe særlig over klasse 7, så er vi etter min mening over i industrifiskeland, hvor det estetiske elementet byttes ut mot kraft og mekanikk. Uansett hvor kort man kaster da, så blir det for langt mellom flua og hendene som styrer den, og hjernen som styrer hendene igjen. I denne tungvektsklassen prater man ikke om at stanga er en naturlig forlengelse av kroppen, her prates det om karbonfiberteknologi, linehastighet, stangaksjon og spenst. Den ultimate fluefiskeren i denne klassen ville nok være en krysning mellom Jostein Flo og tysk industriutgave av Robocop. Nei, takk.
Elva har også riktig størrelse. Den er ikke så stor at man føler seg liten, men samtidig er den ikke så liten at man får følelsen av å være en klønete elefant på feil sted. Dette er en elv som man går i ett med, en elv som man trygt kan vade uten å forstyrre elevens rytme. Om man ikke klarer å kaste over elva med enhåndsstang, så kommer man lett til de antatt beste standplassene for fisk, og det er ingen gromplasser utenfor rekkevidde som ligger i bakhodet og gnager..
Elva har karakter. Akkurat som fisken i elva, er selve elva også rasende og vill i fosser og stryk. Men mest fremtredende er nok de rolige partiene, hvor vannet siger dovent men uavbrutt ned mot fjorden.
This is my kind of river.
Vannstanden
Uansett hvordan man snur og vender på det, så er og blir vannstanden helt essensielt for fiskelykken. I 1999 var vannstanden så lav, at vi etter nesten ti regnløse dager slukøret dro hjemover, med bare en fisk på samvittigheten. Og det var ren flaks.
Vannstanden var altfor i år også. Bare 15 cm over fjorårets katastrofe.
(1) 1997-sesongen, (2) 1998-sesongen, (3) 1999-sesongen og (4) 2000-sesongen. Henholdsvis lav, optimal, katastrofal og lav igjen. |
Vi trengte regn. Fisket hadde vært ganske magert den siste tiden. Noen av de virkelige old-timerne, de som har kommet hit 20 år på rad, fikk lurt en og annen småfisk opp av elva, men for at vi ferskinger kunne bli med på moroa, trengte dalen en liten energiinnsprøytning i form av edle dråper fra oven..
Vi skulle være her en ukes tid, så det var ingen umiddelbar hast med regn. Nylig ankommet ser man alltid mulighetene, iallefall gjør jeg det. Her renner godelva forlokkende nedover dalen, bare et halvlangt fluekast fra verandaen på hytta. Mobilen har ikke dekning, og alt er egentlig bare helt kult. Pliktskyldig hiver jeg bagasjen inn på hytta, før jeg rigger opp stengene. Har som vanlig med bare akkurat det jeg trenger... og en hel masse andre ting.. just in case. man er ikke fluefisker for ingenting.. :-)
utstyr og første fiskekveld
Det er tradisjonen tro min #6/7 Hardy-stang som er arbeidsjernet i samlingen. Har også forhåpninger om å kjenne sjøørret på #5'ern denne gangen, så den må jo rigges klar. #8'er-stanga må jo selv også klargjøres, dette beistet av en 10' påle, som jeg aldri i verden vil finne på å bruke edru. Men kjekt å ha selvsagt. Det gir meg også enda en stang å la blikket gli nøysommelig over, hver gang jeg skal ut i elva (hvor jeg alltid tar med #7'ern uansett.. hehe).
Sola var allerede på vei ned, og jeg dro ganske snart ut elva, like ved hytta. All fisk som vi har tatt på dette strekket de siste årene, hugger i nærheten av skjæret like utenfor hytta. Men, det er kanskje ikke så veldig rart, siden det er nesten bare her vi fisker. Og ingen av oss er i stand til å forsere dette partiet uten å ta et lite ekstrakast eller to .. eller tre.. Men jeg tok meg sammen denne gangen, og gikk pliktskyldig hele strekket noen hundre meter ovenfra. Hvis det ikke også står pen fisk her, så skal jeg klippe opp vaderne mine, kjøpe en liten jallabjelle og campingstol fra Ikea, og melde meg inn i Norsk Meiteunion. (at den ikke vil bite, anses ikke som bevis for noe som helst)
Kveldens fiske ble ikke avbrutt av bitevillig sjøørret. Det samme kan ikke sies for de hoppevillige kollegaene som viste seg frem med pomp og prakt, uten å vise særlig interesse for fluene jeg hadde med. Men det var deilig å være i gang. Ingenting i verden slår å stå med vann til livet, i en rolig rennende elv langt nord, med favorittstanga i armen og vesten full av fluer man har klokketro på, og vite at dette er første kveld av mange -- mens dagens siste lysstråler forsvinner bak snøkledde fjelltopper.
Ertende vak..
Det går ikke mange minuttene mellom hver gang vannflaten brytes i kulpen utenfor hytta. Der elva mister all struktur og glir dovent utover sandbanken for å forme en liten dam, med dovent skum i kantene, her er det fisk.. masse fisk. Fisken hviler her, etter å ha forsert fossen på nedsiden. Det må stå en haug av fisk her på dypet, trolig hundrevis av dem.
Men her blir den stående også, på bunnen altså, pinlig uberørt av fristelser fra oven i form av fluer, sluk og mark. Det er ikke få ganger man har prøvd lykken ut her, men jeg har hverken sett eller hørt om noen som har fått noen som helst. Så egentlig er det ganske uklokt å bruke fisketiden her. Men egentlig er det heller ikke det vi gjør.. Som regel spiser kulpen av hviletiden og ikke av fisketiden. Det høres kanskje ikke ut som verdens mest kompliserte oppgave å sitte på verandaen og la elv være elv, mens man titter uinteressert i en avis, hører NRK's avsindige sommerprogram på radio i bakgrunnen og drikker en øl eller to.. MEN ... så vaker det. Og igjen. Og så en virkelig stor en.. ... og før man vet ordet av det, så ligger avisa, radioen og pilsen igjen på verandaen, mens du står og blindkaster ut mot neste vak..
Det tar normalt noen dager før man klarer å nyte vakene uten å ta det som en invitasjon til ytterligere aktivitet.
En gang når jeg blir gammel, skal jeg sitte en hel kveld og se på vakene, uten å fiske. og jeg skal kose meg.. (kanskje).
Fluer..
Som vanlig ofres mye tid og tanker på fluevalget. Første gangen her oppe, var det en hjemmemekka flue som reddet æren, mens jeg i neste sesong dro pen fisk på Silver Zulu, både her og i Surna.
I 1999 med lavvann ble det til slutt en lakserognimitasjon som lurte fisken, etter cirka 8930 resultatløse kast. Hva var riktig medisin denne gangen?
Jeg konsulterte lakse- og sjøørretboka til Hugh Falkus og Greenhalgh, en bok jeg egentlig ikke hadde så voldsomt mye tro på. For elver med lav vannstand og/eller i kveldens lyse timer, ble det anbefalt små fluer, og jeg bet meg spesielt merke i en: Medicine. En liten flue med litt glitter, og ellers sort og blå. På lett enkelkrok.
Strategien var klar, mens det ennå var lys, var Medicine et godt valg, mens Silver Zulu var hovedvåpenet i nattens bekkmørke.
Normalt holder jeg fast til mine forhåndsstrategier i opptil flere minutter når jeg først står i elva, men denne gangen forble jeg faktisk trofast, mye på grunn av det som skjedde andre natten her oppe..
Andre dagen.. fast fisk!
Det hadde regnet for noen dager siden, og elva hadde steget og gått ned de siste to dagene. Det var ingenting som tydet på regn i nærmeste fremtid, så dette var en gylden mulighet. Fisket er etter min erfaring best når vannstanden svinger, enten det er opp eller ned. Dette var helt på slutten av nedgangen etter regnet.
Det er strålende solskinn og jeg bruker dagen til å gå litt oppover, for å slenge ut en flue eller to i en fossekulp kanskje, men egentlig mest for å se.. Det er fint her oppe. Der kjerrevegen gir seg, har man to valg; enten kan man følge stien i flatt men kjedelig terreng parallelt med elva, eller så kan man balansere og jamre seg bortover fjellskrenten ved elva. Jeg velger selvfølgelig det siste. Jeg fikk se iallefall sett laks i en liten kulp. Umulig å fiske på, men det er ikke viktig. Det var likevel litt greit å få bekreftet at alt var som normalt her oppe.
Så blir det ettermiddag. Normalt pleier jeg å vente til 9/10-tiden med å dra ut på nattfisket, men jeg sniker meg ut en liten økt før middag i dag. Klokka er vel cirka 18, og jeg setter kursen for Melhølen.
Melhølen ser fantastisk innbydende ut når det er middels til høy vannstand, men akkurat nå så det veldig dødt ut.. Jeg starter likevel helt øverst, akkurat i strykene, hvis man kan kalle det stryk i nåværende tilstand. Har på en Medicine, og jeg koser meg med å nesten kaste over til andre siden.. Det lugger plutselig i snøret... Nytt kast! Retter stanga i cirka 60 grader, slik at flua rekker å synke noen centimeter før strømmen får tak i snøret! Da sitter den!
Ikke noen kjempe, men likevel fantastisk deilig å kjenne fisk igjen. Foruten nattfiske i Trysil, var vel dette første ordentlige fisk jeg har hatt på i hele sesongen -- og det var august.. Det sier litt om hvor bra dette året har vært for meg..
Etter noen minutters kamp er det hele over. Jeg drar den blanke smålaksen på land, legger den i gresset og setter meg vedsiden av.. For en vakker fisk. Ingen kjempe, 1,2kg veide den. Perfekt proporsjonert, feit og fin er den, og den har den blåblanke glansen som gjør laksen så vakker.
Stille før stormen..
Etter denne knallåpningen gikk det ganske trått noen dager. Det var skikkelig drittvær; solskinn og vindstille hele tiden. Fattern får en fin smålaks i strykene nedenfor fossen, men selv får jeg ingen verdens ting..
Jeg prøver ut endel nye strekk i elva. Det fine her oppe er at vi har flere mil å fiske på, og man får fort sine favorittplasser som man mer eller mindre ubevisst vender tilbake til. Nå brukte jeg litt tid på å undersøke nye områder, og det finnes haugevis av spennende strekk her. Men det var mest på dagtid at utforskertrangen var der, på kveldene endte jeg som regel opp i Melhølen eller utenfor hytta. Ikke så rart egentlig, for det var jo i Melhølen jeg fikk smålaksen for noen dager siden, og hyttestrekket ligger jo usedvanlig praktisk til for bedagelig anlagte og whisky-tørste fiskere.
Temperaturen var iallefall behagelig, og det var litt vanskelig å syntes så veldig synd på seg selv når man fra midt i elva får beskue naturens fargespill avslutte nok en fredelig dag.
Men, fisken uteble, og det var vel egentlig bare en ting som sto i hodene våre: REGN!!! VI TRENGER REGN!
Vannstanden synker programmessig en centimeter eller to for hver regnløse dag. Vannet er også altfor varmt, det er oppimot 15 grader. Alt tyder på at fisken nå vil søke mot steder med litt fart i vannet, gjerne stryk hvor elva virvler med seg oksygen.
Et par ettermiddager ser det ut til at regnet endelig skal komme. Det skyer over, og det blir skikkelig lummert.. Også klarner det til igjen!..
Men endelig.. I slutten av uka kom det endelig litt regn:
Endelig kom det noen dråper fra oven!
Siste kvelden
Det regnet ikke mye, men iallefall nok til vannstanden stoppet å synke. Dessuten forsvant ikke skyene uten videre, men de ble hengende over dalen, nesten som om de dovent ventet på se resultatet av de frigjorte vanndråpene fra orkesterplass.
Jeg hadde som vanlig vært i Melhølen på ettermiddagen, og jeg følte ikke noen stor trang til å dra tilbake dit nå på kvelden. På formiddagen hadde jeg fisket meg en halv kilometer nedover fra fossen, vel "fisket" var ganske å ta i litt, men iallefall gått nedover elva med en stang i hånda. Jeg så dette som det beste alternativet nå, iallefall som en innledning på kvelden. Jeg kunne jo alltids ta noen svep over hyttestrekket etterpå.
Det var en perfekt kveld. Ferske vanndråper klynget seg til trær og buskas, og det virket som om hele området hadde våknet til liv etter regnet. Borte var det knusktørre gresset og det avventende dyrelivet -- fuglene kvitret, frosker hoppet og fossen bruste som aldri før.
Jeg var forberedt på en lang natt, og hadde med kaffe, øl og mat, men fremfor alt hadde jeg fått igjen troen.. Troen på fisk, kanskje enda viktigere enn flue, fortom og stang tilsammen.
Som den bedagelige personen jeg er, starter jeg likegodt kvelden med å spise opp matpakka, mens jeg sitter på en stor stein og skuer utover elva. Jeg sparer en banan, i tilfelle hungern kommer krypende senere.. En kopp kaffe gjør godt, men en øl gjør bedre, og der ble jeg sittende en stund. Jeg hadde strategien klar, etter mange timer i elva denne uka, var jeg overbevist om at fisken står helt øverst i hølene, gjerne i stryket hvis så finnes. Jeg hadde så langt fokusert mest på hoveddelen av hølene, men det hadde bare gitt parr på kroken så langt. Nå var det andre boller!
Jeg sniker meg et stykke oppstrøms, hvor elva deler seg og går i grunne stryk nedover. Planen er å fiske et godt stykke ovenfra, og å la flue gradvis seile gjennom strykene ned mot hølen. Men jeg har startet litt feil, og jeg var for utålmodig med å fiske meg nedover. Strømmen gjør det umulig å få presentert flua skikkelig herfra, det tar 2 sekunder, så tar strømmen tak i snøret og drar alt inn på min side. Jeg nafser til snøret for ny baksleng, og da spretter det fisk bare ti meter unna. Der skremte vi den, ja.. Jeg skulle stått lenger opp og omtrent midt i elva.. Prøver noen kast på den, men det gir selvfølgelig ingen resultater..
Nuhvel, det er iallefall en bekreftelse på at strategien er riktig, fisken står øverst i hølen på denne tiden, enn om utførelsen muligens kunne vært bedre..
Jeg går nedover elva, og jeg koser meg. Det kommer litt duskregn, og det er akkurat passe mørkt. Elva blir bredere nå, og jeg går omtrent en fjerdedels uti, slik at jeg egentlig kan også kan kaste nedstrøms inn mot land også. Det kryr at mange store steiner og spesielle vannløp her, og det er ensbetydende med standplasser, tror jeg.. Jeg kaster cirka 50 grader utover, og lar flue seile ertende gjennom nakken på strykene. Så skjer det! Fisk! Den tok forsiktig, men så drar det utover. Denne er pen!
Jeg lar den få løslina jeg har i hånden, og da jeg begynner å sveie oppdager jeg at bare har en drøy meter før backingen, og det er ikke store motstanden på innsveivingen. Ble nok litt lurt av 25 meter snørebukt i strømmen, og noen minutter senere har jeg en trekvartkilos sjøørret på land. En flott fisk!
Jeg henger fra meg fisken, og går videre ut i elva. Om mulig så er nå natten enda mer perfekt. Jeg har funnet løsningen, ved å fokusere på snikfiske i strømnakkene, fremfor det litt monotone "45graders_kast-to-skritt-gjenta"-fisket. Jeg er i en ny spennende del av elva (å rusle dovent langs land i solsteiken på dagtid gjør en ikke kjent med elva.. det er kun nattfiske i bekkmørket hvor man lærer en elv å kjenne). Temperaturen er perfekt, og det regner fortsatt bittelitt. Og ikke minst, jeg er alene. og jeg har troen på stor fisk.. Det er dette jeg elsker ved sjøørretfiske..
Det har blitt skikkelig mørkt, og som vanlig begynner jeg å vurdere et fluebytte. Kanskje en litt større og tyngre Silver Zulu hadde vært tingen? ... Nah, jeg fortsetter med Medicine, men bytter til en utgave med litt kraftigere vinge..
Jeg sniker meg nedover akkompagnert av elvas utrettelige brusing og lyden av mine egne hjerteslag. En svær hyllestein deler elva i to, jeg sniker meg oppå steinen, og vurderer for meg selv hvilket av de to løpene jeg skal begynne med... Jeg står oppreist bare 15 meter fra der jeg skal fiske, men det er nå helt bekkmørkt så det har ingenting å si..
Jeg velger høyreløpet først. Hiver ut et kort kast i det miderste av de tre småløpene. Fisken tar!!!!
Veldig forsiktig. Jeg tar den ikke på snella, men drar rolig men bestemt inn snøre med hjelpearmen.. Så hopper den. Jeg ser ingenting, men jeg hører! Å fy faen - dette er ikke småfisk! Fisken og snella deler broderlig på løslina, og så blir det status quo.. Hvordan i huleste skal jeg få landet denne??? Får vel prøve å dra den opp.. Jeg får den nærmere steinen, men så brånekter den, og spreller som en tulling i det grunne vannet. jeg gir den litt line, og den fyker avgårde, og gjør to nye hopp, bare noen meter fra meg.. OJ...!!! STOR!!
Jeg prater med meg selv, denne må jeg få på land.. Hvor stor er denne egentlig??!?!? Så begynner fisken å gå oppstrøms, og jeg ser den tydelig forsere de grunne kanalene hvor halve fisken er over vannet (iallefall tror jeg at jeg så det)... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Om fisken er forvirret og frustrert, så er jeg det samme -- dobbelt opp!
Jeg sverger høytidelig på alltid å sjekke hvordan og hvor fisk kan landes før jeg begynner fisket! Elementær lærdom som står i alle sportsfiskebøker, og nå begynner det å demre for meg hvorfor... Mens jeg er i gang med svergingen, slenger jeg også på et løfte om aldri å gå under 0,28mm på nattfiske, her jeg står med 0,25mm med knuter i hytt og pine..
Jeg drar den inn i den lille vika med steinen igjen. Fisken er roligere nå, men så står også #7-stanga spent som en katapult, jeg kjenner den bøyer seg mer når jeg endrer grep på korken. hehe. Fisken må opp en 10cm bratt skrent, så er den på steinen. Jeg tenker med meg selv at nå får det bære eller briste, og drar til så hodet kommer over kanten. Jeg strekker ut venstrehånda med stanga, og kaster meg fremover og skyver den opp med høyrehånda. Den er kjørt nå, tror jeg.. Så begynner den å sprelle villt, og jeg griper den instinktivt rundt nakken alt jeg kan. Dette er ikke noe barmhjertig C&R-grep, dette er grepet til en desperat mann som vil kaste seg på elva om denne fisken forsvinner nå.. Oj, den er stor! ..
Det er ulike følelser som overvelder meg når jeg får fisk. Som regel er det trist å slå ihjel en pen fisk, hvorfor ikke la den leve og gyte..? Men ikke denne gangen, dette har vært en rå kamp, og det er ikke et uskyldig prakteksemplar av ørret som ligger foran, det er fienden.. Det er ikke snakk om annet enn å ta denne.
Den spreller igjen, jeg forsøker å slå i den hodet med neven, men det nytter ikke. Jeg trenger en stein. .. stein, stein... jeg trenger en stein. Jeg snur meg og ser en svær 40-kilos kampestein stikke opp av elva. Tenker ikke særlig klart nå. Faen jeg står på en stor stein.. kanskje litt stor siden den er på 5m².. hehe, det går jo ikke, tenker jeg. okay, jeg slipper fisken og hopper bort til den andre steinen, men den rikker seg ikke (så klart!)... Må ha vært litt av et syn: en sprellende ørret liggende på en stein i elva, mens en rabiat fisker står og sliter i kampestein stor nok til å drepe en elefant..
Fisken spreller og holder på å gli uti. Flua er løsna nå. Jeg fyker opp og bøyer meg over den. Flueboksen ramler ut av brystlomma.. AHA! Etter cirka 38 dunk i hodet med flueboksen gir jeg meg. PHEW!. Det er over.
Etter-fisk-ritualet
Fy faen! - må ha en røyk! Tenner en røyk. Prater fortsatt høyt med meg selv.. Et lite jubelskrik koster jeg også på meg nå. .. Må ha en røyk.. jeg tar en cigarillo.. Som lå i lomma sammen med bananen jeg hadde spart, og den hadde blitt most til bananasplit under kjøringa av fisken.. Heheh.. Jeg fisker opp en cigarillo, og hiver bananen i elva. hehe. smaker banan av røyken! haha! Jeg ser på fisken! FY FAEN! HAHE HEHE MUHHAAA HIIIIHHA. Tenner enda en røyk.. PHEW! Bananen kommer flytende inn i bakevja, akkurat der hvor jeg landet fisken! hehe. Jeg løper og henter den og tar en bit.. hehe, hva faen er det jeg driver med? Hiver den ut igjen..
Herregud som jeg vimser. Jeg aner ikke hva jeg driver med. Det eneste jeg vet er at mitt livs største sjøørret ligger foran meg. Ingen vits å prøve å beskrive hvordan det føles...
Jeg har bare fisket et løp. Det står sikkert fisk i det andre løpet også.. BAH! Who cares? Jeg vil ikke ha mer fisk, og ikke faen om jeg er moden for større fisk!!! Jeg er nok en one-fish-guy. Det optimale er å få èn fisk som du husker, en fisk som gir turen en closure. Det er et mentalt konsept som jeg ikke helt skjønner, men jeg vet at jeg lider av det i høyeste grad..
Hva er egentlig riktig? Tja. Feil spørsmål egentlig. Jeg vet ikke om jeg kan si at andre er grådige om det fortsetter fisket etter å ha fått en slik rugg, det er liksom helt personlig. Jeg trenger prikken over I'en, rosinen i pølsa, the icing on the cake, whatever.. Tror ikke jeg hadde gjort så bra i skiskyting akkurat. Treffer èn blink, så går jeg hjem liksom. Hadet bra, og det var det. Kjipt med stafetten gutter, men jeg skal hjem og skrive om følelsene mine på websiden min.. :-)
Jeg begynner på hjemturen. Det er nå totalt bekkmørkt. Jeg har ikke noe pose til fisken, det ville jo være som å be om ikke å få fisk. Så det var en ganske strevsom tur hjem gjennom skogen, med et stk. fluestang, en termos, ølflasker og to sjøørreter i hendene. En liten maglite med dårlig batteri i munnen. Jeg gikk på trynet en del, for å si det sånn.
En halvtime senere ankom jeg hytta, svett som en bavian, men glad.. Å få veid fisken var ikke så enkelt, siden jeg bar den i gjellene som røyk akkurat når jeg kom hjem. Ikke har jeg så veldig tro på mine små jallavekter heller, som viste alt mellom tre og fire kilo (som var maks). Nede ved frysern var det imidlertid en ordentlig laksevekt, og den veide nøyaktig tre kilo, uten hode og innmat. Så sånn cirka 3,5kg er ikke å ta i.. Akkurat som om det betyr noe..
