| | Tilbake til Bokhylla | Kommentarer | Forsiden | Site Map | |
"The Salmon & Sea Trout Fisher's Handbook", av Hugh Falkus og Malcolm Greenhalgh, 1997 |
|
|
 |
|
Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg skal synes om denne boka. I korte trekk så stiller jeg meg noe skeptisk til et par av tipsene som legges frem her, og jeg blir rett og slett irritert over at de praktisk talt aldri har noen referanser, kilder eller i de minste en troverdig begrunnelse for "faktaene" som presenteres. På den andre siden er boka godt strukturert, kortfattet og konsis, slik at den kan benyttes som et oppslagsverk ved elvebredden, akkurat som forfatterne hadde tenkt seg. Jeg er heller ikke i nærheten av å kunne bekrefte eller avkrefte påstandene i boka basert på egen erfaring. Mitt hovedinntrykk er litt negativt i forhold til hva jeg hadde forventet, men samtidig innser jeg at jeg ikke akkurat er noen autoritet på feltet..
Boka er som nevnt delt strukturert og konsis, og jeg lurer på om ikke "Salmon and Sea Trout fishing for Dummies!" hadde vært en mer beskrivende tittel, iallefall for det amerikanske markedet. Boka er tredelt; laksefiske, sjøørretfiske og fiske med Falkus. High Falkus er gått bort, og siste delen handler om livet hans, og store øyeblikk forfatterne har opplevd (sammen). Boka går systematisk gjennom fisken, utstyr og teknikk, slik at man lett får overblikk. Boka omhandler flue, spinn, mark og rekefiske(!). Her skal man tydligvis få fisk for enhver pris...
Hugh Falkus (og kanskje også Greenhalgh til en viss grad) er berømt for sitt fiske og skriverier gjennom et langt liv. Det er sikkert vel og bra, men jeg mistenker at dette også har sine bieffekter. Jeg tviler meget sterkt på at noen anerkjent skribent innen sportsfiske ville tørre å slakte noe fra Falkus' penn, selv om det var regelrett søppel. Ikke det at dette er søppel (langt i fra), men Falkus ville nok hypotetisk sett slippe unna med høyere bullshit-faktor enn andre forfattere..
Jeg får vel redegjøre for hva jeg er skeptisk til i denne boken. Jeg har bare lest raskt gjennom delen om sjøørretfiske i elver, og der begynner Falkus med å fastslå at sjøørret bare i helt ekstreme tilfeller vil finne på å spise på gytevandringen. Ingen referanser, ikke en gang vage anekdotiske "bevis". Greenhalgh følger deretter opp med å hevde at det nettopp er tilfelle ved enkelte anledninger, og Greenhalgh antyder at Falkus baserer sine påstander på utelukkende èn sjøørretstamme i èn elv. Hvorvidt sjøørreten spiser under gytevandring er et ganske uavklart kapittel, så vidt jeg vet. Jeg har lest om dette hos fra en god del kilder, og Falkus' sin omhandling havner nok blant de mest ufullstendige, dårligst begrunnete men mest påståelige. Det finnes mange troverdige rapporter om at sjøørreten har tatt til seg føde akkurat som en brunørret, og også virkelig fråtset i insektsklekkinger, men i hovedsak forekommer det svært sjelden. Hva som foranlediger denne adferden er også usikkert. Uansett gir Falkus et unyansert bilde med sin ubegrunnete og bastante holdning. Det virker som om Falkus har mer enn nok med at triumferende fastslå at sjøørreten er mer lik laksen enn brunørreten, og at den slett ikke bør fiskes om dagen, men om natten. Dette er liksom ikke århundrets scoop for meg, som er altfor ung til å ha levd i den tiden hvor man trodde annet. Boka er gitt ut i 1997, ikke 1927, så dette er ikke helt bra, synes jeg..
Videre går man over til utstyrsanbefalinger for sjøørretfiske i elv. Forfatterne anbefaler to basissnører: DT flyt og DT fast sink. Ærlig talt, hvem f... bruker DT-snører lenger? Og fast sink til sjøørret? I tillegg anbefales det å ha maggot i fiskevesten, omtalt som "secret weapon". hmmm. Når det gjelder anbefalte fluevalg, så ble jeg også noe overrasket. De anbefaler å bruke store(!) fluer, enten av balsatre eller bare en vinkork surret fast til kroken. Med en treblekrok på slep selvsagt (og den fester de vel maggot på, tenker jeg). Det ble nevnt i en bisetning at nå hadde det også kommet en ny greie som fløt bra: hjortehår, bundet på bomber-vis.. Nytt og nytt, fru Blom.. Det er også andre mer "normale" fluer, og de slår fast at "Anyone fishing them properly should seldom experience a blank night". Det er store ord, som jeg har litt vanskelig for å godta, ettersom troverdigheten til forfatterne ikke kom helt uskadet gjennom enklere stoff..
Nei, jeg vet ikke helt. De er veldig konkrete, og gir en del lure tips som høres fornuftig ut. Og de har sikkert fått fisk i bøtter og spann. Men skrivestilen og en tilsynelatende litt lettvindt omgang med fakta og spekulasjoner, gjør at jeg tviler... Jeg får teste ut teoriene deres etterhvert, men inntil videre gir jeg boka en middels dårlig score.
Vurdering: 6/10
September, 1999. Christian Figenschou