Mexico'01   Sol, sommer og bonefish - midt på vintern.

| # Kommentarer | Bilder | Forsiden | Site Map |

NYTT: Se video fra fiskingen!
Jeg kjører en liten bonefish(8 meg)
Julern lar en bonefish kjøre ham!(10 meg)
Filene er i et Microsoft video format, tror jeg, og du trenger en windows-pc med en fersk utgave av Microsoft Media Player. Det finner du sikkert her: www.microsoft.com.

I følge Lonely Planets ferskeste guidebok om Yucatan-kysten i Mexico, hadde det hardnet skikkelig til i Playa del Carmen. Playa anno 2001 var vold, fyll, ran, mord og tom. ukentlige voldtekter av navie blondinner.. En slik mulighet kunne vi ikke la gå fra oss, dette skulle vi faen meg være med på! Dessuten var det vinter i Gnore igjen, dvs. kaldt, mørkt og massevis av denne ubrukelige snøen som norske molboer lar seg fascinere av år etter år. Det var dags for Mexico-ekspedisjon II.

Vi hadde vært i Mexico før, i 1999, og det gikk som det måtte gå; mye fyll og faen, 2.grads forbrenning under sola, èn ynkelig liten bonefish på deling og masse dollars blåst. En tur vi naturligvis ser tilbake på med stolthet, men dette med fisken er faktisk hele poenget med turen, så hvorfor ville vi tilbake til Mexico? Svaret er at vi nå visste hva vi gikk til, og selv om både Cuba, Bahamas, Belize og Venezuela så bedre og mer spennende ut på papiret, så var faktisk Mexico litt tryggere. Vi fikset greit avtaler med fiske og hotell, og i midten av februar dro vi avsted.. (ikke fordi fisket er så bra på denne tiden, for det er det ikke, men fordi det er så deilig å slippe Norge på den tiden).

Missing luggage, sir? Please fill out this form..
Etter en lang og begivenhetsløs flytur, ankommer vi endelig Cancun. Den klamme varmluften slår mot oss idet vi småløper av flyet for å slippe unna den store køen ved passkontrollen. Julerns 300liters kjempesekk kommer med en gang, men min sekk kommer aldri.. Og heller ikke stangrøret med alle fiskestengene. Etterhvert dukker det opp ei ugle med den grelle Martinair-uniformen, og jeg får til slutt en kvittering og beskjed om å ringe et nummer i morgen. "Maybe we have tomorrow, maybe not". Flott.

Vi er sistemann utfra flyplassen, og da begynner maset med å få en taxi. Dette er totalt gjennomregulert i Cancun, og det er kun fagforeningstaxier som har lov å ta med folk fra flyplassen. Prisene er også fastsatt, og det vil koste oss 500 kroner til Playa, og da må vi vente på neste flight slik at taxien kan fylles opp. Den har allerede landet, men det blir nok minst et kvarters venting. Vi bestemmer oss for å dra til downtown Cancun istedenfor, hvor det går billige busser til Playa. Det er ca. 5-10 minutters kjøring, og koster oss $20 US. Men taxi-faen nekter selvsagt å kjøre før flere kommer, og det ender opp med at vi må lasse av noen amerikanere i Hotel Zone før vi kommer til busstasjonen 45 minutter etterpå. Hotel Zone i Cancun var omtrent som Las Vegas, dvs. overkommersielt og totalt uten sjarm. Vi kjøper bussbilletter til noen skarve pesos, og flaksen slår til igjen, bussen er helt full, og våre ekslusive førsteklassebilletter ga oss rett til å stå i midtgangen på timesturen til Playa. Heldigvis hadde jeg lite bagasje.. I Mexico kan man ikke anta at ting ordner seg selv, selv på førsteklassebilletter, her må man spørre nøyaktig når avgang er, hvor lang tid det vil ta, og ikke minst, om det er sitteplasser ledig. For sikkerhets skyld bør man også forsikre seg om at bussen har egen motor, og det ikke forventes at man skal gå bak og dytte.. Jaja, første dagen i Mexico er alt sånt bare sjarmerende likevel. :-)

Playa del Carmen
Fremme i Playa ser alt litt bedre ut. Quinta Avenida er gode gamle, haugevis av gateselgere og små suspekte sjapper som selger t-skjorter og hengekøyer, og ikke minst tettpakket med solbrente turister som rusler bekymringsløst rundt i shorts, sandaler og nevnte t-sjorter. Julern og jeg drar i gang turens første småkrangel; jeg vil sitte ned og drikke øl, mens Julern på død og liv vil til hotellet med bagasjen først. Hvilken bagasje?, gliser jeg, men Julern er urokkelig, stapeisen som han er, og jeg stopper utenfor en øl-kneipe og vurderer å gi faen i hele fyren, kjempesekken med to bein som utvitende trasker nedover gata. Han vet ikke hvor hotellet ligger, han vet faktisk ikke hva det heter engang, den eneste han er opptatt av er at jeg ikke skal få en kald øl.. jaja, jeg gir meg og rusler etter, vel vitende om at han kanskje har et poeng med at vi hadde blitt sittende til vi ramla i bakken...

Siden det tydeligvis er endel som slumper innom sidene her for tips om mexico istedenfor fluefiske, så følger nå en liten update som kan være til nytte:
Corto Maltes
Hotellet vi skulle bo på var Corto Maltes, og det kan absolutt anbefales. "The last of old Playa" kaller de seg, med henvisning til den gangen Playa faktisk var en koselig liten fiskerlandsby med noen få turister. De har 11 små cabañas (bambushytter), som ligger ved stranda, og det var helt knall. Men vertene var det beste, det drives av to amerikanere, Ron & Patricia, som var skikkelig hyggelige. Noen steder får man følelsen av å være en gjest, andre steder får man følelsen av å være velkommen, og Corto Maltes hører utvilsomt til sistnevnte. Servicen var upåklagelig, og vi trivdes virkelig her, og det ble mang en fuktig stund med Ron i baren hvor vi diskuterte whisky, Playa del Carmen, meningen med livet og fremfor alt hvor sinnsykt mye fisk vi skulle få de neste dagene.. Eneste minus er mangel av aircondition, men noen meter fra stranda tar kveldsbrisen seg av klimaet for nattesøvnen, iallefall i vintermånedene. US $50 betalte vi pr. natt, og tror jeg er noe av det billigste man finner langs stranda..

Det aller beste med Corto Maltes er kanskje at hele opplegget faktisk ligger rett på stranda. Noe av første jeg gjorde etter at vi hadde sjekket inn på hotellet, var å ta av skoene og plante føttene i den svale sanden. Da skjønte jeg at vi var i Playa..

Playa del Carmen Vi hadde satt av noen dager i Playa før vi skulle fiske, sånn i tilfelle kluss med mage eller bagasje, eller egentlig bare for å bli vant til klimaet.. eller egentlig bare fordi Playa er et ypperlig sted å være, både dag og natt. Playa har vokst betraktelig siden vi var her i 1999, og fortsatt bygges det nye hoteller i hytt og pine. Jeg synes kanskje PLaya har blitt litt for stort nå, det er nå en fullblods turistmaskin med diskotekter og klubber, fremfor den enkle gjestfrie landsbyen som reklamemateriellet forsatt instisterer på.

Jeg tipper 85% av alle turister i Playa er amerikanere. Det er litt kjipt, for da blir også Playa deretter. Det er både McDonald's og Domino's i hovedgata, og arbeidsspråket er engelsk. Ikke det at jeg har så mye i mot yankees, men det er liksom ikke det man er ute etter når man reiser til Mexico. I sommermånedene skal det visstnok være større trykk fra Europa, da spesielt italienere, en gjeng som egentlig ingen har særlige positive omtaler om, kanskje mest fordi mye av lønnen til mexicanere i service-næringen er basert på tips, og det er sjelden at det bryter ut slåsskamper blant italienere om hvem som skal få lov til å tipse.. Jeg vet ikke om jeg ville vært så helfrelst over å bruke hele feriebudsjettet på en tur til Playa del Carmen, hvis ikke det var for fiskingen da.. (hvorfor heller ikke dra til Cuba, før de åpner slusene for amerikanske pakketurister der også?) Men for all del, Playa er en bortgjemt erke-Mexicansk perle sammenlignet med Hotel Zone i Cancun.

Det karibiske hav er fortsatt blågrønt og lekkert, strendene er hvite og sola steiker hver dag. Jeg har ennå tilgode å se noen gråte åpenlyst over hvor jævlig man har det i Playa del Carmen.. Prisnivået er veldig varierende, og jo lenger unna 5th man kommer, jo billigere (og bedre?) blir det. Standardprisen for øl ligger på 20-30 pesos (samme i NOK) på stranda, men da får man til gjengjeld to stykker. Normalt går det en drøy hundrings pr pers for mat & drikke til middag, men det er ingen problemer å få det hverken billigere eller dyrere. Julern og jeg jaktet selvfølgelig på vårt gamle stamsted, El Umbo, men det var visst lagt ned og overtatt av noen andre, og det heter nå Gyro-ettellerannet.. Ligger et kvartal opp fra 5th på enten calle 6 eller 8, et lite sted med masse drager som dekorasjon. De hadde helt fantastisk gode småretter til 30-40 pesos, og vi jobbet oss gjennom hele menyen i løpet av oppholdet vårt (blekksprut, fersk fisketacos, osv..) Absolutt et sted å sjekke ut, og det finnes sikkert titalls andre slike juveler bare man leter litt.

Kriminalitet
Denne voldtektsreklamen vi hadde latt oss forføre av, var tydeligvis bare vrøvl. Playa er etter alt å dømme et veldig trygt sted, med svært lite kriminalitet, og iallefall minimalt med voldskriminalitet. Noen mente at dette var fabrikerte rykter fra kommersielle interesser i Cancun, som tydeligvis sliter med litt kundeflukt til Playa. I Playa er det egentlig stort sett bare festglade unge mennesker som er ute etter sol og festing. Ron fra Corto Maltes mente iallefall det var lite å frykte ved å ta seg en spasertur/nattsvøm på stranda om natta: if there's a rape, just yell and we'll be there in a minute, just make sure you hold her down so she won't get away!
heeeeeehehe..

En kort oppsummering av vårt lille opphold i Playa del Carmen:
Utesteder: Blue Parrot og Capitan Tutix holder fortsatt koken som det hotteste stedene langs stranda.
Spisesteder: Gyro-something har glimrende lunsj/middag. Da Gabi har god pizza (men ikke bestill noe annet der)
Overnatting: Corto Maltes anbefales varmt. Da Gabi var også billig og bra. Her er det ekstremt mye å velge på, og spørsmålet er hvor mye man vil betale for å bo på stranda..

Så tilbake til "fisketuren"....

Cozumel
Noen kilometer utenfor Playa ligger det en øy som heter Cozumel. Cozumel regnes som et verdens desidert beste steder for dykking. Kanskje også bonefish, noen ting tydet iallefall på det, og dermed tok vi oss en tur over for å sjekke ut forholdene. Litt research hadde vi gjort, og alt tydet på evt. fiskeaktiviteter måtte skje på nordsiden av øya i noen laguner. Så fort vi kom av båten, ble vi i kjent stil angrepet av representanter fra de 150 (!) dykker-resortene på øya. De fleste ristet på hodet da vi spurte om bonefish, men noen napp fikk vi faktisk. Alle hadde selvfølgelig øyas beste guide, og vi begynte å krangle om priser osv., og vi fikk det ned mot $175 pr. dag. Men vår plan var egentlig å fiske på egenhånd, guidebudsjettet var allerede sprengt og dedikert til Punta Allen.

Vi leide oss et par mopeder, fast bestemt på å sjekke ut områdene før vi evt. leier en guide. Hvis det var mulig å fiske fra land, så kunne guideopplegget gå å suge seg selv. Vi spør hvordan vi kommer oss til laguene nordpå, og får til svar det er umulig, og at vi ikke får lov å ta mopedene der. No allowed. You rent moped elsewhere if you go there!
yeah right, motherfucker.. Vi kjører nordover, og det var rart å sitte på en moped igjen.. Det var dritgøy, og hvis man la seg flat over rattet klarte man å presse disse latterlige små maskinene opp i 80km/t. Yihaaa..

Vi kommer til end of the road, og fortsetter bortover på småstier til vi kommer til sjøen. Vi kjører en kilometer inn på en sandvei før vi ga opp. Det var altfor dypt og altfor myk bunn. FAEN! Vi kjører tilbake til hovedveien og fortsetter litt innover på øya, i håp om å finne en ny stikkvei ut mot sjøen.. Og det finner vi faktisk, en lovende dirt-road, som går rett ut mot havet. Er det her det skal skje..? Vi gir bånn pine, men vi blir skuffet da vi kommer frem. Man må ha båt, og det var fantes faktisk også, men neppe til selvbetjeneing. Vi fant den eneste personen på øya som ikke pratet engelsk, en gammel krok. Vi fyrer videre med mopedene langs stranda, så lenge man hadde fart gikk det greit, man skal da faen ikke gå i ulage heller, dette er jo ferie. Det var barnslig moro å kjøre moped i vannet.. Enda morsommere ble det da Julern skulle vise hvor langt ut man kunne kjøre, også stoppa hele mopeden hans langt faen i vold.. hehe, dette hadde vært en interessant sak å forkare utleiekameratene, hvis vi hadde vræka pæden med saltvann i motorern, langt ute i bushen, på en del av øya vi hadde lovet ikke å dra til.. Men den starter igjen, og vi drar tilbake.. Vi bruker resten av dagen på å kjøre rundt sørkysten av øya, offisielt for å se på Cozumel og også for å spane etter bonefish-steder, men for min del egentlig bare fordi det var kongekult å kjøre moped.. easily amused, er det noe som heter...

(1) den spennende veien som gikk rett ut mot lagunen... (2) men som egentlig ikke gikk dit likevel, men bare til et sted hvor båt var nødvendig.. (3) så da brukte vi heller tiden på kjøre moped i vannet.. hihi

Forøvrig likte vi ikke Cozumel særlig godt. Det var altfor amerikanisert og shiny, spisestedene var helt karakterløse og med AC alle sammen. Selv menyene var kun på engelsk mange steder, og jeg fikk faktisk sure blikk da jeg prøvde meg på en "gracias". Det var visst "thank you" som korrekt måte å uttrykke takknemmelighet på denne lille utposten av Mexico.

Neste dag vurderer vi nøye om vi skulle teste en dag med bonefishing på Cozumel. Mulighetene var jo absolutt til stede, og det kan jo være greit å vite alternativene når vi står i Punta ALlen og dollarne brenner i lomma. Problemstillingen løser seg selv, siden Julern får skikkelig mageproblemer og blir sittende på dassen hele dagen. Jeg rusler rundt på stranda og drikker meg halvfull på øl. Livet er godt.

Jakten på Clancy
Dette er kvelden hvor alt skal skje. Vi skal møte guiden/verten Clancy for Punta Allen. Klokka 20 ved et bilutleiefirma på 5th. Bagasjen skal komme klokka 21, og i morgen tidlig skal vi dra.. Klokka 20 sharp er vi på plass. Det er et lite firma, og det den eneste som prater engelsk er ute et lite øyeblikk. Vi venter og venter, og smiler imøtekommende til alle stikker innom. Kanskje det er ham? Eller ham? .... Endelig kommer språkfantomet, og vi får vite at pga. av en mixup hadde de ikke noen bil til Clancy likevel, så han hadde gått til et annet firma lenger ned i gata, for en time siden.. Hva faen?!? Vi stikker etter, og får vite at han har fått en bil og dratt videre.. Hva faen?!? Nå skjønner vi ingenting. Julern holder vakt utenfor det opprinnelige møtestedet, klokka er jo bare 20.30. Han dukker nok opp. Jeg løper til nærmeste internett-cafe og sjekker mail. Ingen nye meldinger. Tilbake til Julern, som selvfølgelig sitter alene.. Vi deler oss og går skytteltrafikk mellom hotellet og bilutleiestedene, men vi finner ikke Clancy.. Bagasjen har forresten helelr ikke kommet.
Vi drar tilbake til begge utleiefirmaene, og forlanger en beskrivelse av Clancy.. Vi vet ikke hvordan han ser ut. Snart får vi vite han har på en "colorful shirt" og at han har bart.. Jaha, det gjør jo alt lettere. Vi tilbringer de neste timene med å spørre alle som har antydning til skeggvekst og/eller fargerik skjorte på, om de tilfeldigvis ikke er Clancy.. Man føler seg ganske dust etterhvert, og jeg går over til halvrope "Clancy" i cirka retning av mistenkte forbipasserende, akkurat høyt nok til at den ekte Clancy ville reagere, men også akkurat lavt og lite retningsbestemt nok til at de ikke kunne være sikre på at jeg pratet til dem.. Så slapp jeg å forklare hele opplegget til hver eneste potensielle Clancy.

Sjekker mail igjen, men intet nytt.. Vi går ned til hotellet. Ingen bagasje. Nå er alt i ferd med å gå strake vegen åt helvete. Vi har ingen guide, vi har ingen transport til Punta Allen, og jeg har faen ikke fiskestengene mine engang.. Og vi skal dra i morgen tidlig, og nå er klokka 22. For første gang kommer følelsen snikende om at dette kan gå helt galt, at vi ikke får fisket i det hele tatt..

Det er bare en ting å gjøre: drikke. Vi setter oss i baren på Corto Maltes og begynner på vår medbrakte whisky (god whisky/konjakk/gin er knalldyrt i Mexico, så man bør hamstre sine favoritter på tax-free'en før man drar. Tequilla trenger man ikke å ta med). Og som vanlig så avtar alvorligheten i problemene proporsjonalt med promillen. Det er faktisk ikke verre enn at vi leier en bil i morgen og drar på egenhånd. Jeg hadde jo vett nok til å pakke sneller og fluer i håndbagasjen, og Julern har stang å låne bort fra røret han på mystisk vis fikk lurt med seg på flyet..

Blanke ark og fargestifter..

Da jeg våkner, står bagasjen min står ved døra på cabana'en. Jeg klyper meg i armen, men den kom klokka halv fire i natt. Things are looking good. Julern setter seg til rette på dassen for formiddagsøkta, mens jeg fikser en leiebil. Budsjettet er stramt, og det blir en sliten 15 år gamle boble med minimalt av forsikring. Akkurat som alle fraråder på det sterkeste. Julern sliter virkelig med magen nå, og han får noen tabletter av Patricia. Bare de begynner å virke er vi klare til avgang. Men så kommer pinadø Clancy & Libby løpende inn på hotellet. De har lest våre desperate mail fra i går, og de rakk oss akkurat. Julern er i form igjen, og alt ruler max. Problemet er bare at vi har en bil for mye. Vi stikker opp til utleiefirmaet, som selvfølgelig har siesta til klokka 16. Kjipt. Men Libby vet råd, og stikker innom naborestauranten for å ringe dem, og samtalen foregikk omtrent om dette (på spansk da):

Libby:A guy stopped by you today and rented a car. A Norwegian.. Do you remember?
Utleier: si si..
Libby:There was a misunderstanding, there are four of us going in the same car, another car that we already have. The Norwegian is not that good in Spanish, so some mistake must have happened, maybe he was confused.. Can you take the car back? Right now?
Utleier: no no.. Not possible. We are closed until 16 o'clock. We are eating dinner now. You come back later! If they make deal for one week, they have the car for one week.. Sorry, no can take back. They have car and pay!
Libby: but we are going to Punta Allen, and we need to go in one car.
Uteleier: Sorry I cannot help.. Come back at 4 o'clock.
Libby: But the road down there is so poor.. It's not going to work.. I'm so afraid we will wreck your car..
Uteleier: stay put, I'll be there in 15 minutes!

Og etter fem minutter kommer han og tar bilen tilbake mot en halv dags leie.. hehehe

Welcome to Punta Allen...
Så ble det mye sosing rundt i playa del carmen, fordi Clancy & co måtte bytte inn sin bil mot en ny, og det skulle handles osv.. Men sent på kvelden ankommer vi Punta Allen. Vi skal bo i gjesteværelse i huset til Clancy. Vi laster inn alt utstyret da vi hører et skrik og et skvæsj fra badet. Så kommer Clancy ut med en most skorpion.. Wonder how these bastards get in here?!?, klager han, før han ser ansiktsuttrykket til Julern. Da blir det mer forsikring om dette skjer meget sjeldent og at de ikke er farlige osv.. Julern gikk ikke barbeint i Punta Allen etter dette..

The fishing....
Vi skal ut og fiske klokka 8. Vi er oppe halv sju for å gjøre klart ustyret. Jeg bestemmer meg for å kjøre mitt favorittutstyr, nemlig min eldgamle hardy 6/7 stang, og min trofaste Daiwa-snelle til den nette verdi av 298 riksdaler. Planen var egentlig å bruke en annen stang, og iallefall en bedre snelle, men da bagasjen ble borte, gikk det opp for meg dette var i grunn det eneste jeg ville savne.. Den stanga er meg. Både stang og snelle feirer tiårs jubileum denne sesongen. En liten sperrestang er brekt inni snellehuset, så jeg må montere den skjeivhendt for at den skal virke. Det vil si ingen brems overhodet, og et helvetes leven når man sveier inn. Når man blar opp x antall tusenlapper for reise og guiding på et av verdens beste steder, så er det ut fra ansiktsuttrykket til guidene å dømme, foreløpig bare jeg som har prestert å stille opp med slikt utstyr. Fuck them, dette er den stanga jeg liker best av alle. Jeg har fått ørret, harr, sik, sjøørret, laks, torsk, makrell, sei og sild på denne komboen. Dette er godstanga. Nå vil jeg ha bonefish!

Guidene blir forklart, som sant er, at det er sentimentale grunner til utstyrsvalget, men de rister likevel oppgitt på hodet når enkel testing gir backclash på innsveiv og utras.. Julern stiller med splitter nytt moderne utstyr, med storspolet snelle bekledt med kilometer av backing, hvor hver jævla knute er blitt testet og dobbeltestet.. for en fegis.

First contact..
Det er herlig å være i gang. Båten skjærer gjennom det blågrønne vannet mens sola steiker fra den skyfrie himmelen. Vi begynner å fiske fra båt. Willy står foran og speider, mens Benito staker oss forsiktig innover.. (yep, klart vi har en guide hver.. hehe). Av en eller annen uforståelig grunn, er det Julern som skal begynne å fiske. Willy ser en bonefish, det er ikke vanskelig her, siden den svømmer like ved land, hvor det er en knapp decimeter dypt. V-bølgen står etter den. Benito vrir båten, så vinden kommer fra venstre. Perfekt for Julern, som begynner kastinga. Dette er drømmeposisjon! Planen er å legge ut flua i posisjon, og så dra den innover når fisken passerer. Julern kaster dårlig og første kastet går helt feil. Nå må han snabba på om han skal rekke det. Så drar han likegodt til, og planter flua solid inne i mangrovetrærne på land. Midt mellom båten og land, lander fluelina omtrent oppå fisken, som ikke akkurat trenger å være direkte nedstammet fra Sherlock Holmes for å ane ugler i mosen, og den piler avgårde.. Jeg benytter anledningen til å strø litt salt i såret med noen velvalgte kommentarer..

(1) Julerns første forsøk på bonefish (bølgen i vannet til høyre).. (2) Julern ombestemmer seg og satser heller på en busk litt oppe på land..
Uansett bringer det sikkert ulykke å ta første fisken man ser..

Second strike..
Vi holder på litt til fra båten, før vi drar til et nytt sted. Benito speider og får øye på ny fisk.. Hverken Julern eller jeg er i nærheten av å se noe som helst.. Og vi vet hva vi skal se etter, vi har de råeste polariserte brillene, og vi rager høyt over punto-guidene, men det hjelper ikke. Benito smyger seg ut av båten og gir signal om at jeg skal følge etter. Jeg står i baugen og tripper.. klar som et egg nå!, og jeg rekker akkurat å "swunge meg" skikkelig over ripa, da jeg midtveis i lufta skjønner at heller ikke jeg bærer nært slektskap med mr. Holmes.. Plasket av landingen var imponerende, og følelsen av å ha gjort noe skikkelig noldus slår over meg, mens Benito veiver med armene og hveser "no-no-no!!!".. "huh huh.. did I scare them off? huh-huh", stotret jeg med mitt mest sjarmerende smil.
Fisken er selvfølgelig borte vekk, og jeg og Benito går på jakt etter nye. Nok en gang blir jeg imponert over hvor utrolig flinke disse gutta er til å se fisk. Jeg mistenker at Benito, akkurat som jungelgutten Mogli, ble forlatt av sine foreldre og vokste opp blant bonefish, for dette er sykt. Vannet er ganske dypt, 40 cm omtrent, og Benito ser etter fargen på vannet. Mistenkelige fargefelt kan være mudder som er hvirvlet opp av bonefish! Etter at jeg ble innlemmet i denne hemmeligheten, slutter jeg iallefall å speide etter selve fisken, men jeg er ikke i nærheten av å tyde muddersystemet til Benito..

Gang på gang ser Benito fisk, mens jeg står måpende og myser bak. Faen heller, kødder han med meg??!? Jeg lurer seriøst.. Jeg kaster etter instruksjonene: "60 feet. coming at us. 11 o'clock".. "There?", svarer jeg, "no no, more right!!!", "there?" igjen, "no. fish gone. don't you see?".. En gang til, så skal jeg faen meg dunke hue hans under vann en halvtimes tid, så skal vi se hvem som er sjefen her, tenker jeg med meg selv. Innimellom sjekket Benito flua, og da følte jeg meg ganske konge. Det kunne jo bare tyde på at flua ble riktig presentert, men at fisken ikke ville ha.. Det mest sinnsyke er kanskje at guidene ikke bare så fisken der ute, men at de også så den nærme seg flue og også når den tar.. Men til slutt er det motstand på et strip, og en stakkars jævel sitter på.. Og herrejemini, som det går. Man trenger ikke bekymre seg over å få den på snella, løslina går ut av seg selv, enten det er 5 eller 25 meter du har i hånda. Åhhh. hvilken herlig følelse!!! Ikke bare er det fantastisk å kjenne bonefishen dra, men en stor forløsning av det også å kjenne fast fisk. Benito gliser også.. Åpenbart fornøyd med å ha klart å fikse fast fisk til denne halvblinde tomsingen fra Nordpolen med utrangert utstyr.

Turens første bonefish.. Fantastisk.. legg også merke til hvordan min innebygde "fighting belly" gir perfekt støtte for kjøring av fisk. Kunstige hjelpemidler som "fighting butt" kommer til kort her.

Vi tar lunsj, med smørbrød og øl. Julern har ennå ikke fått noe, og jeg tror han føler presset nå. Litt for mye dejàvu fra 1999 dette her. Ops! Best å sjekke leggene.. A-ok, sunscreen detected. Jeg gliser som en full molbo og bøtter innpå øl. Jeg lurer på om det er mulig å ha det bedre, og jeg sender noen tanker tilbake til Norge, der apekattene sikkert står midt på svarte natta ut i fjorden med neglesprett og lange underbukser, i håpet om en halvdau sjøørret skal stikke hue opp av isen.. hjaha.. SUCKERS!!!!

Hvordan kroke en bonefish?
Vi sleit ganske bra med få bonefishen til å sitte.. Teorien er imidlertid grei nok, man skal IKKE heve stanga når den tar, men fortsett strippingen med hånda for å feste flua.. Det høres latterlig lett ut, og jeg trodde også jeg utførte det tålelig bra.. Helt til jeg fikk se videoen Julern hadde tatt opp da vi kom hjem, hvor jeg veia med stanga som en brisen flaggbærer i 17.mai toget.

Etter lunsj går jeg sammen med Willy, mens Julern og Benito forsvinner i andre retningen. Willy var litt mer laid-back og det passet meg ypperlig. Mens Benito oppførte seg som en jævla sersjant i krigen - her var det alvor -, gikk jeg og Willy og koste oss og småpratet hele tiden. Jeg er som regel den nest første til å se fisken.. like etter at Willy har pekt på den i 30 sekunder.. Nå begynner jeg å få draget på dette. Kastinga går bra, og jeg ser faktisk fisken innimellom. Jeg får to bonefish i løpet av ganske kort tid, her står vi midt i smørøyet og alt er bare knall! Men så begynner faenskapen. To tailing (man ser hale- og ryggfinna over vannet når de spiser på bunnen) fisk nærmer seg, og jeg får til et brukbart kast. En av fiskene tar, men slipper etter bare 5 sekunder. Den var ganske pen! Den sleit fortommen. Ny flue på, og vi ser en enslig bonefish av den velvoksne typen nærme seg.. Nytt kast. Og på nytt sitter den, og dette er en bamse! Så slipper den også...!! Også denne sleit hele fortommen.. Men i helvete da! Mulig jeg kjører fisken bittelitt hardt, men faen heller, det er digg å kjenne stanga bøye seg under korken.. Akkurat da er det ganske deilig å ha guide. Jeg bare gir stanga til Willy og sier "You fix!", tenner meg en røyk, peller meg litt i nesa og betrakter fuglelivet med avmålt interesse.. Har man guide, så har man guide. :-)

Willy prøver seg på en forbipasserende bone.. Uten hell. Greit å se at også eksperter bommer innimellom...

Jeg insisterer på at Willy skal fiske litt, mens jeg tar bilder. Han rister oppgitt på hue av den råtne snella, og kommentarene hagler frem og tilbake om dette makkverket, men han setter i gang. En enslig bone kommer svømmende mot oss, bare 20 meter unna. Willy knoter litt med kastinga, men får likevel til noen bra presentasjoner. Men fisken ville ikke ta og fortsetter videre. Godt å se at også eksperter kan mislykkes!... Neste gang går det bedre. En ganske pen bonefish får makkverket til å spinne opp i hundre, og noen minutter senere kan Willy lande fisken, overrasket over at snella ikke har sprengt i tusen biter.. Tiden går fort når man har det gøy, og plutselig kommer Benito og Julern rundt hjørnet med båten. Julern har endelig fått hull på byllen og har klart å kjekse fem bones på denne tiden. Frekke faen feier med å ta den siste ølen, men det får gå for denne gangen..

Men så blir det fast fisk på Willy også..

Kanskje høres det rart ut å bli så hekta på småfisk.. For det er ikke kjempefisk vi får her nede. De fleste ligger mellom 750gram og 1,2kg, og det er ærlig talt småtteri på en 7-er stang. Men bonefish er bonefish, og de er i en helt annen klasse enn vanlig atlantisk laksefisk. En ørret i sitt livs form kommer, i nedoverbakke og medvind, opp i ca. 5mph. En velvoksen bonefish drar uanstrengt opp i 25mph, det er målt oppmot 30mph!! og det på 20 centimeters dyp. En ørret på kiloen ville kanskje rust ut noen titalls meter før melkesyra tar den, mens en bonefish holder hele veien til Kuala Lumpur.. Vel å merke hvis man lar den, for det er jo begrensa hvor sterk en kilosfisk kan være..

I tillegg er den utrolig vakker..

Punta Allen
Punta Allen er en liten fiskerlandsby som ligger sør på Yucatan-halvøya, helt nord i naturreservatet Sian Ka'an, noen timers kjøring fra Playa & Cancun. Det ser kanskje ikke så langt ut på kartet, og det er det heller ikke, men oppmerksomme lesere vil straks legge merke til at veien tid er markert med en striplete linje, det som det kongelige norske kartvesen kaller sti eller kjerreveg. Veien er ganske dårlig, men den var vesentlig bedre nå enn i 1999. Har man litt uflaks, kommer man på slutten av regntiden, og da tror jeg det betyr trøbbel med vanlige biler her.
Det bor ca. 200 mennesker i Punta Allen, og det er et herlig laidback sted. Enkelte eventyrlystne turister streifer innom, men det er langt fra noe turiststed. Det er en 3-4 spisesteder her, og like mange steder å overnatte, vel sikkert mer enn det egentlig. Det herlige med Punta Allen er at ting liksom ikke er så planlagt her, det er ingen velsmurt turistmaskin, og man hilser på alle man møter. Et smil og "buenos noches" er litt annerledes enn gjentatte angrep fra sleske gateselgere, som vel egentlig er den delen av Mexico man lærer å kjenne i Playa og Cancun. Klart, reiser man til Mexico i ens ærend for å sikre seg noen billige t-skjorter med "Sex instructor - first lesson free!", så er det jo flott, men jeg vil anbefale alle som er i området å stikke innom Punta Allen. Foruten fiske, finnes det nok av eco-tourer og safari-opplegg å fylle tiden med, hvis det blir for kjipt å sitte på ræva og drikke øl.. (bloody likely!).

Som bortgjemte småsteder flest, uten dominerende urbane tilsnitt, er det også noen spesielle kjennetegn med Punta Allen. Det virker som om småjentene her såvidt rekker å bli kjønnsmodne før de klekker ut en liten punto, så hvis du ser en tenåringsjente uten mage eller unge, så er hun nok tilreisende.. (eller muligens en verpesjuk innfødt - ACHTUNG! :-) Faktisk er det skikkelig vanskelig å bestemme alderen på mexikanske jenter, og før du vet ordet av det, står du og ser drømmende etter ei 14-åring.. ;P.. Men en grei huskeregel er hvis de er over 23, så vralter de rundt som en førtiåring med noen unger på slep, og hvis de ikke har med seg unger, så er de for unge til at du burde se på dem uansett!! :-))
Men Punta Allen har sin sjarm, det skal være sikkert. Mens naboene våre i Playa hadde Domino's Pizza som speed-dial på mobilen, hadde naboen til Clancy & co både haner, høner og griser. Det er ganske lett for meg å være naiv og bonderomatisk, spesielt siden jeg sover som en stein, men jeg tror Julern begynte å få nok av den jævla hanen som visstnok galte hver morgen.. (siste dagen vår her, slakta naboen en av grisene, men jeg sov uberørt gjennom det hele, selv om Julern mente at uttrykket "hyle som en stukken gris" hadde fått ny mening for ham -- visstnok like under "snorke som en Figen" på irritasjonsskalaen..)
Uansett, Punta Allen er et litt kult sted.

Sist gang bodde vi på Cuzan Guesthouse, som er kanskje det mest kjente stedet i Punta Allen. Det har tapt seg skikkelig, og eieren har overlatt stedet til et par lokale raringer, som ikke akkurat lar det gå personlig ære i at gjestene skal trives.
Vi møtte iallefall noen kule folk her, deriblant Peter som nå bodde halvveis i Punta Allen, og jobbet som fluebinder/guide for den berømte Casablanca lodgen lenger inn i naturreservatet. Vi bonda umiddelbart, siden vi begge hadde bonefishslim på shortsen. Han ga oss noen fluer og var en kul type. Hadde vært gøy å fiske sammen med ham engang, men det gikk ikke på denne turen.

Selv var vi meget fornøyde med å bo hos the bonefishbum Clancy&co. Hyggelige folk tvers igjennom, og absolutt ingenting å klage på. Jeg følte det omtrent som om jeg var på besøk hos noen slektninger jeg ikke hadde sett på lenge, og fiskemessig var det også ypperlig. Guidene vi hadde nå, var noe helt annet enn den raringen vi fikk tildelt i 1999. Så dette kan absolutt anbefales!

Dag to
En ny dag gryr i Punta Allen, hvor hanen vekker Julern, og Julern vekker meg. Det er tøft å komme seg opp, men morgentrøttheten avløses fort av forventning. Faen heller, vi skal ut på bøljan blå i dag også..
Willy er byttet ut med Manuel, mens Benito fortsatt er øverstkommanderende. Tror de er i slekt alle sammen. Sant å si, likte jeg kanskje Willy et hakk bedre enn Manuel, men fiskemessige var de på samme nivå hele gjengen, dvs. ganske langt over meg og Julern.
Dagen begynner skikkelig bra for min del. Vi sa klart fra til Benito at vi ville vade, og ikke sitte i den jævla båten og glo hele dagen. Jeg går sammen med Manuel på en sandflat som er helt utrolig fin. Det er helt jevn sandbunn hele veien, og det er 20-50 cm. dypt hele veien. Det betyr at vi vanlige dødlige også har sjanse til å se fisken.
Vi ser fire tailing fisk på et lite område, jeg begynner kastingen. Forsiktig forsiktig. Får til et bra kast, tar meg god tid nå, og en av fiskene går etter flua.. Men snur akkurat.. FAEN! Jeg drar inn litt snøre og begynner nytt kast... Altfor tidlig. Piskingen av flua når jeg løftet snøret for bakkastet, ble for hard, og fisken blir skremt.. ARGH!!! Det har jeg gjort før.. Faen heller.
Skifter flue nå, til en Crazy Charlie tan variant. Vi sniker oss rundt en odde, og kommer mitt inn i paradis. Her er det tailing fisk nesten overalt. Men ganske langt unna, og Manuel vil gå nærmere. Jeg stopper ham og erklærer dette for enkel kasting.. Og kastinga går bra. Faktisk kasta jeg for langt, og fisken blir litt nervøs når hele ræklet lander like ved dem. Vi venter.. Så begynner jeg å strippe.. Drar en noen meter.. Og en fisk kommer etter... Og den tar!! Yes! Gir hard tilslag og kjenner at den sitter..
Så begynner plutselig Manuel og hoie og ordne med snøret.. Jeg har nemlig klart å surre løslina rundt håndleddet mitt, og nå er det likefør fingrene mine er på vei gjennom stangringene.. Manuel tar tak i lina øverst ved stangringen og holder igjen fisken, mens vi begge rister og tafser i snøret som ligger rundt hendene mine. Dsv. jeg rister på hånda som om den den sto i lys lue, og akkurat da er det slutt på løslina, og jeg kjenner stanga flate ut av presset fra bonefishen. Da får vi endelig hekta meg av lina, og fisken kan få rase fra snella.. Manuel ser ganske svett ut, mens jeg står og flirer.. Kan vel neppe ha vært så veldig farlig, innbilller jeg meg, men jeg hadde nok blitt sittende før fortommen på 0,28mm hadde røket tvert av, og jeg hadde nok merket det. Jeg testa senere med å ryke en slik fortom med fluelina rundt håndleddet som motvekt, og det endte med at jeg sendte noen varme tanker til Manuel og hans inngripen...

Det var en ganske pen fisk også, og jeg måtte slite hardt for å lande den. Det var et lite dypt sund med litt mangrovetrær og mange bunnplanter bare 30 meter unna, og 30 meter er ikke mye for en bonefish. Når den nærmet seg dette området var det ingen kjære mor, og jeg måtte legge helt knallhardt press på den for styre den gjennom alle disse hindrene. Kommer lina rundt en av disse, er det game over. Da først skjønte jeg hvor sterk en bonefish egentlig er -- normalt er det litt moro å la den rase ut, men jeg trodde jo alltid jeg kunne holde den igjen hvis jeg ville.. Og det kunne jeg også, men det var så vidt gitt. Så for meg at stanga skulle splintres i tusen biter et lite øyeblikk, i den man kjenner at buttdelen bøyer seg under korken.. Noen ganger lurte jeg på om jeg noensinne ville gidde å fiske etter ørret etter dette.. Det rare er også når man endelig lander fisken, så er det ikke en kjempehval som kommer trekkende heller, men en pluttliten småfisk på rundt kiloen.. Hadde det ikke vært så sterk sol, skulle jeg tatt av meg hatten for denne fantastiske skapningen av en fisk!

Alle gode ting er tre
I løpet av den første timen, hadde jeg fått tre fine fisk, hvorav en iallefall var godt over halvannen. Etter den første glippen med hvor jeg skremte fisken, gjorde jeg alt riktig etterpå. Jeg så fisken også, og dette var skikkelig bra. Manuel og jeg går videre ut på flatsen, og høyrevinden begynner å bli litt skummel. Vi ser en ny fisk, en skikkelig feit jævel, men den er sky. Når vi nærmer oss, smyger den noen meter unna. Hele veien. Da er det bare en ting å gjøre, nemlig å lade opp godstanga og fyre avgårde et 35meters kast som det skal gå sagn om i Sian Kaan i årtier fremover.. So far, so good, men det hele ender jo med at jeg mister farten i lina, og deretter kommer et skikkelig vindkast -- og jeg klarer faktisk å sette flua i nesa.. Ingen liten prestasjon, og jeg vil tro at både Newton og Einstein ville heve øyenbrynene over hvordan jeg tilsidesatte de fysiske lovene med dette kastet. Manuel står og gliser, han har nok vært ute en vinternatt før, på trygg avstand på min venstre side..

Vi møter Julern og Benito og drar videre til et nytt sted. Manuel hopper uti og gir tegn til at jeg skal følge etter. Bunnen ser litt ekkel ut, men jeg følger etter uten sko -- kan han gå barbeint, kan jeg.. Big mistake.
Sola ble fort borte, og bunnen var helt jævlig. Den var full av skjell og steiner, og det var for dypt til at man kunne se noe som helst. Mens Manuel går foran og speider, kommer jeg ynkende noen skritt etter, "Au!", "ouch!", "men faen da", "aii caramba", "au!", "argh!" "ai!".... Tydeligvis ikke så hardhudet på føttene som guiden, nei.. Men det verste er at jeg knapt ser en jævla fisk. Manuel ser flere, men jeg får bare ikke øye på dem, uansett hvor mye Manuel peker og viser. Som regel endte det opp med at jeg ga opp å se, men bare spurte om jeg skulle kaste eller ikke. Og da ble det x antall blindkast i vinden, mens jeg og Manuel forsøkte å bli enige om det var for langt, for kort, for langt til høyre eller for langt til venstre (som regel klarte jeg alle sammen). At jeg ikke var i nærheten av fisken forsto jeg etterhvert, men det var alltid en viss overraskelseseffekt i få vite hvor den egentlig hadde vært. Etterhvert skjønner jeg at Manuel har et litt begrenset grep om avstander, og "40 feet" er tydeligvis alt fra 10 meter til Guatemala. En gang ser jeg et mudderfelt som kan inneholde fisk, men det var det nærmeste jeg kom. i følge Manuel hadde det vært fisk etter flua, men det hjelper ikke, for dette var skikkelig nedtur. Sjelden har jeg følt meg så hjelpesløs på fisketur.. Dessuten ble jeg spist levende av sea-lice, som er ganske harmløse, men vanvittig irriterende.
Manuel viser vei inn på et skikkelig sumpområdet, hvor det iallefall ikke er hard steinbunn. Problemet er bare at den vesle kødden bare synker 10 centimeter nedi, mens jeg, med min eh.. generøse kroppsprofil, står i kvikksand til langt opp på lårene. schllump.. schllump.. schllump..

I mellomtiden har Julern gjort det ganske bra sammen med Benito, etter en dårlig start på dagen. Vi tar lunsj, og Julern passer på å fortelle hvor lett dette egentlig er, tom. å se fisken er ikke noe problem nå.. Vi har ikke helt samme synspunkt her, for å si det mildt.. Etter lunsj bestemmer vi oss for å prøve etter Jacks, en fisketype som faktisk kan spises. Den lever på litt dypere vann, det betyr blindfiske fra båt, og etter en drøy halvtime går vi lei.. Det var likevel litt deilig bare å mæle ut snøre og flue så langt man klarte, uten å bry seg om å få øye det alle andre ser. Vi drar videre til neste flat, men også her blir jeg og Manuel gående uten særlig hell. Nå ser ikke Manuel heller fisk, mens Julern og Benito plukker nye bones jevnt og trutt, bare noen hundre meter unna.. Til slutt setter jeg meg i båten og drikker øl, mens jeg tar bilder av Julern og Benito.. Faktisk ganske digg det også..

Julern og Benito koser seg...

Vi gjør et siste forsøk på bonefish, på en flat på veien hjem. Det var en litt rar flat, for den lå som en arm ut fra land, in the middle of nowhere. Her så jeg faktisk en fisk før Benito, men jeg skremte den med et dårlig kast.. Og dermed var vel egentlig dag nummer to ferdig.. Litt kjip slutt på dagen, men Julern og jeg gliste om kapp på veien tilbake. Dette er ikke noe dårlig liv..

It's the power of beer
Egentlig var det helsprøtt hvor godt vi klarte oss i varmen her ute. Solen steker hele tiden, og vannet blir som et speil for solstrålene. Jeg blir også lett dehydrert, men her nede var jeg kongen på haugen. Og foruten kaffe til frokost, drakk jeg bare øl. Julern gikk rundt og helte i seg både vann, brus og det som verre er, men jeg rørte ikke sånt, foruten til å vaske solbrillene med da. Klart, den mexikanske ølen er mye tynnere og sikkert mer vannbasert enn den norske, men det var helt suverent. Ingenting i verden slår å rusle rundt halvdøsig på øl, i shorts på en varm flat, med bonefish tailende på alle kanter, midt i februar. Dette er noen av de beste dagene jeg har opplevd på vinterstid..

Dag tre
Hanen galer igjen, og Julern våkner og setter seg til rette på dassen. En ny dag i Punta Allen. Vi har bestemt oss for å fiske sammen i dag. Det blir litt teit å gå hver for oss, med hver vår guide. Dessuten er vi hyppe på å filme litt video i dag, og vi blir enige om at bare en fisker om gangen, mens den andre skal filme og ta bilder. Det burde vi kanskje ha sagt fra om til guidene før vi dro ut, for nå ble resultatet at Manuel lå alene i båten og solte seg, mens Benito gikk sammen med meg og Julern. De virka litt overrasket over opplegget vårt, men men.. Vi ba også om å dra til et sted hvor det var muligheter for større fisk. Vi hadde egentlig fått bra med fisk, nå ville vi ha større! Kort sagt ble dette den kuleste dagen. Det er mest moro å fiske sammen med noen.. Aller helst skulle jeg likt å vært ute alene med Julern en dag eller to. Klart, det er behagelig med guider, men man mister også en del av fiskeopplevelsen..

Vi begynte der jeg hadde gjort det bra i går, men denne gangen funker dette for meg. Fisken er som vanlig på plass, men på først kastet, kommer det noen jævla småfugler forbi som toucher nedi vannet, og da forsvant den bonefishen.. Neste kast blir bra, men fisken vil ikke ta. Tydeligvis feil flue.. Julern får heller ikke noe, og det blir ikke akkurat de råeste bildene og filmingen av dette..
Vi drar videre til en flat vi ikke har vært på før. Her skal det være større fisk, men da er det også automatisk færre av dem. Det kule med denne flatsen er det er lys bunn og veldig grunt, hvilket betyr at også vi har en fair sjanse på å se fisken.
Ikke uventet er det Julern som drar i gang showet, og han får to bonefish før jeg har fått min første. Det takler jeg jo elegant, og beskylder han for dra inn bare småfisk.. For de to som Julern har fått er ganske beskjedne..
Jeg derimot sliter med å få fisken til å sitte. I ettertid vet jeg at løftet stanga altfor tidlig, men jeg har mye å forbedre på krokingsteknikken. På video hjemme ble jeg nesten flau da jeg så meg selv veive med stanga i hytt og pine, mens jeg klaget på "disse jævla drittfluene". Julern derimot så ut som han ikke hadde gjort annet enn å kroke bonefish i hele livet. Jeg bruker en av fluene til Julern, med en lang marabou-hale. Den får skylda for alle feilkrokinger, og jeg tygger av hele halen. Det var jo ikke det smarteste jeg har gjort, for resten av dagen gikk jeg rundt og spyttet marabou-mikrofiber..
Jeg skifter etterhvert til rekeimitasjonen jeg fikk fra Peter. Er det godt nok for Casablanca, er det godt nok for meg. Jeg biter av bakenden her også. Så begynner det å skje litt. Benito ser noen fisk, men kastet mitt er for dårlig og jeg skremmer dem.. Fisken farer avgårde utover, men jeg trekker opp snøret og kaster ut på nytt. Og det ble et perfekt kast, drøye 5 meter foran fisken, som umiddelbart går etter flua.. Og den sitter!.. Dette er en ganske pen fisk, og etter et utras på drøye 20 meter, kjører jeg den knallhardt.. Noen minutter senere har jeg dagens første fisk i hånda -- en ganske pen en, på drøye kiloen.. Julern fikk alt på film, så det rula også. Og her kan se videoen: Figen vs. small bonie(8 meg)

Nå koser vi oss virkelig. Det er Julerns tur, og han svarer med å kroke en enda større bone. Den drar ut noe helt sinnsykt, og snella hviner i hundreogtjue. Julern er langt inne på backingen før han skrur til bremsen på maks, og da går det iallefall litt roligere... men utover går det likevel.. Etter noen minutter kan Julern lande en flott fisk på halvannen. Og vi må nesten klype oss i armen for å fatte at en så liten fisk kan dra på noe så i helvete... Og her kan du se Julern kjøre denne fisken: Julern med Bonie


Det er ingen tvil om at presset ligger på meg nå. Men jeg kan levere. Benito finner en ny fisk til meg, men den ser ikke så stor ut.. Akkurat som om det er lett å se på 30 meters hold. Flua til Peter får fornyet tillit, og vi sniker oss innen kastehold.. Jeg får til et bra kast, og for en gangs skyld klarer jeg å kroke den riktig.. Og det er ikke hva som helst jeg har kroket. Den gjør et lite utras først, og jeg begynner å stramme til. Så begynner det å dra noe jævlig, og stanga kneler helt, og jeg hører det knirker i korken. Jeg løsner grepet på snella, og da setter fisken inn et ekstra krafttak, og snella spinner ukontrollert avgårde, mens jeg kjenner snellakanten brenne huden inne i hånda.. Jeg lar fisken gå mens jeg dypper hånda i vannet, for å lindre smerten.. heheh.. Etterhvert begynner jeg få kontrollen igjen, og det går jevnt og trutt innover. Fisken er visst sliten nå. De oppfører seg veldig forskjellig, etter et obligatorisk førsteutras, er noen litt seigliva og krever hardt press, mens denne eksploderte totalt utover flatsen..

denne var en skikkelig rakett!
Sjekk vinkelen på snøret på bildet i midten.. Denne fisken er halvveis til Belize..

Turens sprekeste bonefish!

Nok en gang var det Julern som trakk det lengste strået mtp. antall fisk. Han fikk vel fire eller fem stykker denne dagen også, mens jeg måtte nøye meg med bare to.. I kilo var det nok jevnere. Det ble noen brukbare bildeserier ut av det også. Her er Benito og Julern med turens siste bonefish:

(1) Julern gjør tilslag, (2) Fisken sitter, (3) Helvete bryter løs...

Hvis du sitter der og synes en bonefish-tur til sydlige strøk høres fristende ut, er det bare en ting å si: Just do it!. Du vil ikke angre!
HASTA LUEGO!

Kommentarer: