|
|
|
|
Boca Paila
Mye kan sies om Mexico og mexikanere, men å få tvinge flest mulig busser på minst mulig plass, DET kan de.
Dessuten er buss et veldig bra fremkomstmiddel i Mexico, det er billig, behagelig og avganger i hytt og pine. Vi fikk tak i bilen, en helt kurrant liten Nissan med AC, og etter lunsj i Playa, var vi på vei til Boca Paila. Her skulle det være gode muligheter for fluefiske etter bonefish, uten guide og båt. Så fort man kommer utenom turistområdene rundt Playa og Cancun, er skiltbudsjettet redusert til et minumum, og vi kjørte selvsagt langt f... i vold fordi avkjøringen til den lille grusveien til Boca Paila. Da vi endelig kom oss på riktig vei, var tiden i ferd med å renne fra oss. Det blir mørkt rundt kl. 18 i Mexico (før sommertidskifte), og det finnes adskillig glupere ting å gjøre enn å kjøre bil i Mexico når det er mørkt.
Et møte med militæret
Midt inne i ødemarka hadde noen satt opp en militærkontroll av alle biler.
Det er hovedsaklig for å blidgjøre USA som ennå ikke har lært seg å sette prise på narkotika- og våpenhandelen som foregår her nede.
Men arbeidskraft er billig her nede, så at en stor mengde mennesker er ansatt for å gjøre ingen verdens ting i ødemarka er helt normalt. De gutta vi møtte kunne ikke et ord engelsk, og våre spanskkunnskaper var nok litt for spesialiserte innenfor bestilling av drikkevarer. Militærgutta lurte på hvor vi skulle, og vi fikk forklart at vi skulle til Boca Paila. Militærgutta forklarte at vi allerede var i Boca Paila, uten at det gjorde nevneverdig inntrykk på oss, hovedsaklig fordi vi der og da ikke forsto et kløyva ord av hva de sa..
Hadde vi hatt vett nok til å si at vi skulle til brua ved Boca Paila, hadde kanskje denne lille episoden fått et heldigere utfall, men vi fremholdt instendig at Boca Paila lå lenger inn i jungelen. Merkelig utakknemlig for denne geografileksjonen begynner de å søke gjennom bagasjen vår, og det med avmålt interesse, helt de fant mine polaroidbriller. De hadde visst en magisk tiltrekningskraft på en av gutta som straks tok dem på seg, og fyrte av en 6-700 spanske gloser. Jaha, hva nå? Militærmannen er en spinkel fjott på 1.50m, det er mine briller og denne delen av Mexico er helt avhengig av turister. Jeg kan sikkert banke han opp med en hånd på ryggen. På den andre siden er vi midt ute i jungelen, jeg kan minimalt med spansk og alle militærgutta har skarpladde maskinpistoler hengende over skulderen. Kanskje best å spare heltedådene til en annen gang.. Etter en lang debatt om prisnivået på solbrillene, hvor jeg hardnakket hevder at brillene koster 500 pesos og at jeg ikke vil selge dem, får jeg 80 pesos i hånden og beskjed om å kjøre videre. Det hadde vært kult med et bilde av en glisende meksikaner med splitter nye Aqua-briller, men mistanken om at Nikon speilreflekskameraer går for ca. 50 pesos her ute i jungelen gjør at vi kjører videre - før våre handleglade venner i grønt kom med flere uimotståelige tilbud..
I ettertid ble vi fortalt at man må være bestemt, men høflig, overfor militærkontrollene. Da har man ingenting å frykte, og de finner aldri på noe faen med turister uansett. Nuhvel, kanskje jeg skulle kjøre en tøffere linje neste gang jeg møter noen bevæpnete soldater ut i jungelen.. Eller kanskje ikke. Tar heller med ekstra briller, tenker jeg.. kvakk kvakk kvakk, sa kyllingen.. som iallefall ikke ble skutt..
Det store fiskeeventyret
Vel, nok fjas om det, vi kom snart frem til brua i Boca Paila, og vi så oss om etter fiskemuligheter. Og ble skuffet. Det var ganske dypt og bunnen altfor myk til vading i umiddelbar nærhet, og det fristet ikke voldsomt med en ekspedisjon innover jungelen her hvor det reklameres med både krokodiller og pantere.. Ved lagunens utløp til havet ser det imidlertid ut til å være muligheter, men av en eller annen grunn bestemmer vi oss likevel for å kjøre litt videre, med klokketro på at det perfekte fiskestedet vil åpenbare seg rundt neste sving.. Klokka tikker jevnt og trutt, og vi har bare en drøy time igjen hvis vi skal rekke ut til hovedveien før mørket senker seg. Så vi bare stopper ved en liten bukt, og pakker opp utstyret. Optimismen er begrenset, men vi må jo iallefall prøve! Vannet holder drøye 25 grader, så vi lider ingen nød. Og dyrelivet er fantastisk, spesielt fuglene, men fiskemessig ble det dårlig. Vi så imidlertid en del fisk sprette like utenfor kasterekkevidde, så ut som en slags makrellfisk. Vel, ikke stort annet å gjøre enn dra tilbake til Playa del Carmen, men i morgen skal vi til Punta Allen, hvor vi har bestilt både guide og båt. Det må jo bli bra!
Noen dager senere, da vi kjørte hjem fra Punta Allen, fikk vi øye på en lovende flat like ved Boca Paila-brua. Det er helt utrolig hvordan vi gikk glipp av den da vi var her for å fiske. Burde nok hatt et par gode polariodbriller..
(1) Lagunesystemet innenfor brua. (2) Laguneutløpet sett fra brua. (3) Bukta hvor vi fisket. (4) Flatsen vi ikke så før etterpå. |
Fopall på tv og El Umbò
Vel tilbake i Playa del Carmen er formen urovekkende bra. Vi har jo stort sett tilbragt hele dagen i bil med aircondition, og det er åpenbart langt mindre slitsomt enn solsteken.. En snerten senorita står og deler ut promotion-lapper for en liten restaurant utenfor hovedgata. Pizza og et par øl for en billig penge. Ja takk! (Akkurat denne dama hadde vi nok fulgt etter selv om tilbudet var eddiksalat og vann for en liten formue). El Umbò, som stedet het, var kjempefett. Maten var god, de hadde favorittølen min (Montejo) og fremfor alt: de hadde en svær tv som bare viste Sør-Amerikansk fotball. Så her ble vi sittende i flere timer. Kald øl og fotball på tv er helt suverent, uansett hvilket land man er i! Etterhvert begynte vi å kjøre aggresivt på med tequila, og Julern fikk god kontakt med lokalbefolkningen da han mørkela hele stedet i et snøvlete forsøk på å finne lysbryteren til toalettet.
Regningen var helt latterlig; en stor pizza, 6 øl og 8 tequila kostet drøye 150 pesos, altså ca. 130 kroner. Selv om det er Julern som skal betale i dag, føler jeg at jeg må bidra litt. Jeg har jo tross alt inntekter på denne ferieturen, tenker jeg med meg selv i det jeg legger 80 pesos på bordet og snubler meg ut av restauranten mens jeg lurer på hvor i all verden solbrillene mine har blitt av..
Videre gikk ferden til Blue Parrot, hvor det er høy partyfaktor og happy hour hele tiden.
Blue Parrot lå bare ett kvartal unna hotellet, og det var nok en stor fordel, kveldens avsluttende tilstand tatt i betraktning.
The Punta Allen Road
Sammenlignet med norske forhold er veiene i turistdelen av Mexico meget gode. Der det kongelige norske vegvesen nitidig konstruerer svinger, dumper, bruer og hjulspor, lager våre mexicanske venner bare en lang, snorrett slette. Det er nok fordi de ennå ikke mestrer kurvografi, læren om kurver, som er obligatorisk på vegvesen-linja på norske høgskoler. Men den siste biten av skogsveien frem til Punta Allen står ikke tilbake for noen norsk veistandard. Her var det svære hull og groper, store steiner, jungelplanter voksende ut i veien, dype partier med sand og selvfølgelig noen store jordhauger strategisk plassert midt i veien. Tidskjemaet vårt hadde sprukket med glans, og det var blitt bekkmørkt. Dette var ikke en morsom kjøretur. Hadde vi ikke hatt leiebil med full forsikring, hadde vi nok snudd og gitt opp. Vi slo nedi og raspet opp sidene selv når vi sneglet oss fremover. Hadde bilen konka her, og etter lydene å dømme var det like før, hadde det sett litt skummelt ut. Neste gang tror jeg det blir en 4x4 med høy bakkeklaring, gitt. Eller iallefall flere timers margin på sollyset. Men ingen vits å gnåle mer om veien, vi kom frem til Punta Allen i god behold, enn om noe sent..
Cuzan Guesthouse
Vi hadde bestilt overnatting og fiske på Cuzan Guesthouse, og det var et skikkelig stilig sted. Vi bodde i en stor cabana (bambushytte) på stranda, med strøm (innimellom iallefall), vann, dusj og bad. Og hengekøye på verandaen (selvsagt). Punta Allen er egentlig en liten fiskerlandsby med ca. 400 innbyggere, men overpriset fluefiske rettet mot amerikanere er blitt en viktig del av hverdagen her. Med USD $350 for en dags fiske (med guide og båt) og USD $75 pr. overnatting, er prisene kanskje litt i stiveste laget, spesielt med tanke på at dette er Mexico. Vi syntes også maten her var litt dyr, med f.eks. USD $35 for en stor fisketallerken for to mann, men etterpå var vi enige om at dette fantastiske måltidet var et røverkjøp. Aldri har jeg smakt så usannsynlig god fisk.. Anbefales varmt!
Vi møtte også noen andre fluefiskende amerikanere i restauranten, navnene har jeg selvsagt glemt nå, men en av dem het Matt og den andre var Brendon McCarthy eller noe sånt. Fluefiskepraten kom fort i gang. Fisket var visst brukbart her nå, og det var absolutt gode muligheter for å få en håndfull bonefish i løpet av en dag. Men gode solbriller er derimot et must, og det var jo litt manko hos meg, men Matt løper sporenstraks bort til utstyrsbagen sin og henter et ekstra par til meg. Wow! Slike opplevelser gir meg fornyet tillit til menneskeheten.. (iallefall den fluefiskende delen av den).
|
Fisket
Hodeball inn i feltet
Fiskelaus flat
Fiskefull flat
Vi går sakte fremover, og jeg ser en svær brande av en bonefish svømme bare fem meter unna. Holy Moses!
Den svømmer fra meg, så jeg rekker ikke å kaste, men blir tålmodig stående å følge den ned øynene. Så forsvinner sola, da er det bare å gå videre. Imens har Julern og Manuel funnet en stim av bones, og såvidt jeg kan se får Julern mange gode sjanser, men han kaster for nært og skremmer dem avgårde. Jeg går videre, og plutselig roper Manuel og peker. Det er en stim på vei rett mot meg! Jeg ser den ikke.. Dondè? Dondè? hyler jeg.. Så får jeg endelig øye på den, den er på vei forbi meg, men jeg har stanga klar, og får plassert flua midt inni stimen. Og det er jo ikke helt etter boka, og stimen svømmen panikkslagent videre. Nå må jeg faen meg skjerpe litt!! Over til neste flat, hvor Julern og Manuel går sammen etter en stim, mens jeg går litt unna. Jeg ser Manuel peke, Julern kaste og deretter fisken flykte i panikk.. :-) Stimen kommer i min retning, og jeg fyrer avgårde et langt kast. Så blir sola borte.. Og så rykker det stanga! Endelig!!!!!!! Og den drar ut line som en tulling. Så stopper den, og jeg kan lett sveie inn noen meter.. Så et nytt utras, dette på cirka 20 meter, og det i en helt utrolig fart. Så er den slapp igjen, og jeg kan lett hente tilbake noen meter. Så drar den ut igjen, i samme sinnsyke tempo.. Dette er grisegøy! Fisken er ikke stor, og jeg har jo utstyr kraftig nok til å hale opp en ubåt (#8), men det er bare å ta av seg hatten for bonefishens styrke og eksplosivitet! Etter tilsammen fem utras er den ferdig, og jeg blir litt overrasket over at den bare er ca. 750 gram.. Kan tenke meg hvordan en bonefish på noen kilo drar. Da bør fingrene langt unna snellesveia, that's for sure.. Jeg prøver å knipse noen bilder under kjøringen, men det blir jo bare tull. Julern og Manuel står rundt 100 meter unna, så ikke noe fotografisk assiastanse å hente derfra. Jeg kunne jo alltids ha spurt, men etter utallige fisketurer med Julern har jeg etterhvert lært at det er bare en ting han hater mer enn ikke få å fisk: at andre får fisk.. Får heller knipse noen gullkorn av nestemann, tenker jeg.. Fisken tok forøvrig på en Crazy Charlie-variant, med rosa hale, rød kropp, og hvit underhale. Krok: TMC 811S, #6.
Vi fisker en knapp halvtime til her, så går vi til båten og spiser lunsj. Julern bemerker at jeg som vanlig har griseflaks, og at leggene mine er veldig røde. Whops! Gjett hvilken gringo som har glemt å smøre inn leggene med solkrem?? Vi har vadet så mye at jeg ikke har merket noe til det.. Solkrem har vi i båten, men det er jo altfor sent nå.. Oh well.. Vi hadde vært nøye med å smøre oss inn med solfaktor 45 på hele turen, selv om det ville innebære at vi kom hjem like bleike som da vi dro. Men hvis det var brunfarge vi var ute etter, kunne vi bare dratt på solarium og spart en hel masse tid og penger. |
|
Oppvisning i effektiv fiske etter bonefish. |
|
Siste stopp: lagunen Etter en stund finner Manuel noen fisk til oss. Han kan dette med å få øye på bonefish, det skal være sikkert. Dette er tailing bones igjen, så vi ser etter finner og vrivler i vannet. Vi får mange gode sjanser her. Vinden er ikke sterk her, så kastinga går greit. Men vi får den ikke til å ta, og etterhvert skremmer vi dem.. Jeg ser en annen stor bone 75 meter unna, og begynner å gå.. Så fort jeg innenfor 35 meter, merker fisken meg. Jeg går to meter til, og fisken svømmer to meter lenger bort. Og dette gjentar seg hele tiden. Denne fisken er skikkelig pen, og jeg skulle gjerne hatt en sjanse på den.. Men det er dønn umulig å komme nært nok.. Så jeg går tilbake til Julern og Manuel, hvor Julern febrilsk prøver å få presentert flua riktig for en tailing bone.. Men uten hell..
Etterhvert får jeg også en fisk innen rekkevidde, og jeg får til en rimelig grei presentasjon og inntrekk. Flua var nok litt for langt unna, eller så var den rett og slett ikke interessert. Et fluebytte kanskje? Neste kast blir for nærme, bare en drøy meter unna, og Crazy Charlie-flua med blyøyne plasket litt for hardt. Så da ble den fisken borte.
Resultatmessig var dette dårlige greier. Vi betalte altså USD $350 for denne dagen, og i så måte ble vår tradisjon med stiv kilospris på fisken holdt i hevd på en imponerende måte! Litt uflaks med forholdene hadde vi, men vi må nok ta på oss mesteparten av skylda for uteblivende fangster selv (selv om det ikke akkurat hjalp at vi knapt så en bone de første 4 timene). Vi hadde riktignok øvd ivrig med kasting før vi dro, og hjemme i Norge innendørs i Askerhallen gikk det greit å kaste 30-35 meter med en viss konsistens. Men det funka ikke like bra da vi endelig sto på flatsen i sterk vind.. Personlig er ikke problemet lengde, det går greit, men på presisjon faller jeg helt gjennom. |
|
Brennende legger
Tilbake i Punta Allen begynner leggene mine å bli plagsomt vonde.
De er knallrøde, og vi har selvfølgelig lagt igjen all lindrende after-sun lotion i Playa del Carmen. Halvt desperat finner jeg frem til den lokale butikken og tråler hyllene etter hudkrem. I mangel av bedre alternativ kjøpte jeg en familiepakke med talkum, men det hjalp jo ingenting (hva faen er det egentlig man bruker talkum til?!?!?). Vi spiser middag på Cuzan, og vi blir servert en helt fantastisk fiskesuppe. Vi prater med McCarthy-gutta igjen, de hadde fisket etter permit i dag, en større og vanskeligere fisk enn bonefish. De hadde hatt to gode muligheter, men det ville seg ikke. Så de siste timene fisket de likegodt etter bonefish, og Matt hadde fått fire stykker.. Vi følte oss ikke så voldsomt konge da vi redegjorde for vår fangst i løpet av ti timers fiske, men det var i det minste fort gjort.
Vi er ikke helt sikre på om vi skal fiske i morgen, og Matt sier jeg bare kan beholde brillene i tilfelle. Så kommer han jaggu med noen blader fra kaktusplanten Alvera, som er ypperlig mot solbrenthet. Jeg tror jeg skal oppkalle min førstefødte etter ham.. Snakk om hyggelig type. Hvis jeg noen gang er i New York og er sigen på å fiske, så er dette mannen å ta kontakt med (han er fiskeguide der). Etterhvert trekker vi oss tilbake, men ikke før jeg har fått med meg noen poser is fra baren. Best å ise ned leggene nå..
En ny dag truer, og det blåser like mye. Julern er likevel litt keen på å fiske, men for meg er det ganske uaktuelt pga. leggene. Langbuksene ligger selvfølgelig strategisk plassert tilbake i Playa del Carmen. Dessuten er USD $350 en ganske heftig pris, selv om vi fikk et tips om at hvis man booket rett med guidene og ikke gjennom Cuzan, så blir det mye billigere. Så da setter vi tafatte kursen mot Playa del Carmen igjen. Det er jo alltids muligheter for å komme tilbake hit eller til Boca Paila, innbiller vi oss.
I etterpåklokskapens lys..
Vi dro aldri tilbake til Punta Allen eller Boca Paila i løpet denne turen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for det var jo egentlig veldig bra forhold her. Bonefish er vanskelig å fiske etter, men det er også utrolig artig, ettersom det er vaskekte sight-fishing. Og jeg kan bare tenke meg hvor sinnsykt moro det må være få en bone av litt størrelse, jeg tipper en 2 kilos bonefish lett matcher en 10 kilos laks i kampvilje..
Egentlig skjønte jeg vel ikke helt hvor fantastisk bra det var å fiske her nede før vi var tilbake i Norge med bitende kulde, vind og snø. Aldri har sjøørretfiske i fjorden fremstått som så til de grader uinteressant som denne våren.
Det frister absolutt med en tur til ned hit, men da skal iallefall festingen nedprioriteres i forhold til fiske. Det er fullstendig meningsløst å dra til et slik eksotisk og potensielt strålende fiskested, bare for å lage rølpete dansketur ut av det. Det og mer nøyaktig bruk av solkrem står øverst på forbedringslista for neste tur..
