DEL II
 
Mexico logo
 
DEL II
 
Når sjøørret i fjorden ikke lenger er nok..
 


Del II:  [Fisket i Boca Paila] [Fisket i Punta Allen] [Kommentarer]

Del I:  [Katalogsikling] [Playa del Carmen] [Ruinene på Tulum] [Playa del Carmen-2] [Mexico City] [Kommentarer]

  Boca Paila
Busstasjonen i PDC Mye kan sies om Mexico og mexikanere, men å få tvinge flest mulig busser på minst mulig plass, DET kan de. Dessuten er buss et veldig bra fremkomstmiddel i Mexico, det er billig, behagelig og avganger i hytt og pine. Vi fikk tak i bilen, en helt kurrant liten Nissan med AC, og etter lunsj i Playa, var vi på vei til Boca Paila. Her skulle det være gode muligheter for fluefiske etter bonefish, uten guide og båt. Så fort man kommer utenom turistområdene rundt Playa og Cancun, er skiltbudsjettet redusert til et minumum, og vi kjørte selvsagt langt f... i vold fordi avkjøringen til den lille grusveien til Boca Paila. Da vi endelig kom oss på riktig vei, var tiden i ferd med å renne fra oss. Det blir mørkt rundt kl. 18 i Mexico (før sommertidskifte), og det finnes adskillig glupere ting å gjøre enn å kjøre bil i Mexico når det er mørkt.

Et møte med militæret
Midt inne i ødemarka hadde noen satt opp en militærkontroll av alle biler. Brua ved Boca Paila Det er hovedsaklig for å blidgjøre USA som ennå ikke har lært seg å sette prise på narkotika- og våpenhandelen som foregår her nede. Men arbeidskraft er billig her nede, så at en stor mengde mennesker er ansatt for å gjøre ingen verdens ting i ødemarka er helt normalt. De gutta vi møtte kunne ikke et ord engelsk, og våre spanskkunnskaper var nok litt for spesialiserte innenfor bestilling av drikkevarer. Militærgutta lurte på hvor vi skulle, og vi fikk forklart at vi skulle til Boca Paila. Militærgutta forklarte at vi allerede var i Boca Paila, uten at det gjorde nevneverdig inntrykk på oss, hovedsaklig fordi vi der og da ikke forsto et kløyva ord av hva de sa.. Hadde vi hatt vett nok til å si at vi skulle til brua ved Boca Paila, hadde kanskje denne lille episoden fått et heldigere utfall, men vi fremholdt instendig at Boca Paila lå lenger inn i jungelen. Merkelig utakknemlig for denne geografileksjonen begynner de å søke gjennom bagasjen vår, og det med avmålt interesse, helt de fant mine polaroidbriller. De hadde visst en magisk tiltrekningskraft på en av gutta som straks tok dem på seg, og fyrte av en 6-700 spanske gloser. Jaha, hva nå? Militærmannen er en spinkel fjott på 1.50m, det er mine briller og denne delen av Mexico er helt avhengig av turister. Jeg kan sikkert banke han opp med en hånd på ryggen. På den andre siden er vi midt ute i jungelen, jeg kan minimalt med spansk og alle militærgutta har skarpladde maskinpistoler hengende over skulderen. Kanskje best å spare heltedådene til en annen gang.. Etter en lang debatt om prisnivået på solbrillene, hvor jeg hardnakket hevder at brillene koster 500 pesos og at jeg ikke vil selge dem, får jeg 80 pesos i hånden og beskjed om å kjøre videre. Det hadde vært kult med et bilde av en glisende meksikaner med splitter nye Aqua-briller, men mistanken om at Nikon speilreflekskameraer går for ca. 50 pesos her ute i jungelen gjør at vi kjører videre - før våre handleglade venner i grønt kom med flere uimotståelige tilbud..

I ettertid ble vi fortalt at man må være bestemt, men høflig, overfor militærkontrollene. Da har man ingenting å frykte, og de finner aldri på noe faen med turister uansett. Nuhvel, kanskje jeg skulle kjøre en tøffere linje neste gang jeg møter noen bevæpnete soldater ut i jungelen.. Eller kanskje ikke. Tar heller med ekstra briller, tenker jeg.. kvakk kvakk kvakk, sa kyllingen.. som iallefall ikke ble skutt..

Det store fiskeeventyret
Vel, nok fjas om det, vi kom snart frem til brua i Boca Paila, og vi så oss om etter fiskemuligheter. Og ble skuffet. Det var ganske dypt og bunnen altfor myk til vading i umiddelbar nærhet, og det fristet ikke voldsomt med en ekspedisjon innover jungelen her hvor det reklameres med både krokodiller og pantere.. Ved lagunens utløp til havet ser det imidlertid ut til å være muligheter, men av en eller annen grunn bestemmer vi oss likevel for å kjøre litt videre, med klokketro på at det perfekte fiskestedet vil åpenbare seg rundt neste sving.. Klokka tikker jevnt og trutt, og vi har bare en drøy time igjen hvis vi skal rekke ut til hovedveien før mørket senker seg. Så vi bare stopper ved en liten bukt, og pakker opp utstyret. Optimismen er begrenset, men vi må jo iallefall prøve! Vannet holder drøye 25 grader, så vi lider ingen nød. Og dyrelivet er fantastisk, spesielt fuglene, men fiskemessig ble det dårlig. Vi så imidlertid en del fisk sprette like utenfor kasterekkevidde, så ut som en slags makrellfisk. Vel, ikke stort annet å gjøre enn dra tilbake til Playa del Carmen, men i morgen skal vi til Punta Allen, hvor vi har bestilt både guide og båt. Det må jo bli bra!
Noen dager senere, da vi kjørte hjem fra Punta Allen, fikk vi øye på en lovende flat like ved Boca Paila-brua. Det er helt utrolig hvordan vi gikk glipp av den da vi var her for å fiske. Burde nok hatt et par gode polariodbriller..

Boca Paila Boca Paila Boca Paila Boca Paila
(1) Lagunesystemet innenfor brua. (2) Laguneutløpet sett fra brua. (3) Bukta hvor vi fisket. (4) Flatsen vi ikke så før etterpå.

Fopall på tv og El Umbò
Vel tilbake i Playa del Carmen er formen urovekkende bra. Vi har jo stort sett tilbragt hele dagen i bil med aircondition, og det er åpenbart langt mindre slitsomt enn solsteken.. En snerten senorita står og deler ut promotion-lapper for en liten restaurant utenfor hovedgata. Pizza og et par øl for en billig penge. Ja takk! (Akkurat denne dama hadde vi nok fulgt etter selv om tilbudet var eddiksalat og vann for en liten formue). El Umbò, som stedet het, var kjempefett. Maten var god, de hadde favorittølen min (Montejo) og fremfor alt: de hadde en svær tv som bare viste Sør-Amerikansk fotball. Så her ble vi sittende i flere timer. Kald øl og fotball på tv er helt suverent, uansett hvilket land man er i! Etterhvert begynte vi å kjøre aggresivt på med tequila, og Julern fikk god kontakt med lokalbefolkningen da han mørkela hele stedet i et snøvlete forsøk på å finne lysbryteren til toalettet. Regningen var helt latterlig; en stor pizza, 6 øl og 8 tequila kostet drøye 150 pesos, altså ca. 130 kroner. Selv om det er Julern som skal betale i dag, føler jeg at jeg må bidra litt. Jeg har jo tross alt inntekter på denne ferieturen, tenker jeg med meg selv i det jeg legger 80 pesos på bordet og snubler meg ut av restauranten mens jeg lurer på hvor i all verden solbrillene mine har blitt av..
Videre gikk ferden til Blue Parrot, hvor det er høy partyfaktor og happy hour hele tiden. Blue Parrot lå bare ett kvartal unna hotellet, og det var nok en stor fordel, kveldens avsluttende tilstand tatt i betraktning.

 

Fisket i Punta Allen

Det var torsdag morgen, og planen var å komme oss avgårde tidlig, slik at vi kunne fiske mer i Boca Paila, samtidig som vi kunne være fremme i Punta Allen i god tid før det mørkt. En god plan, men gjennomførelsen sto ikke helt i stil, ettersom vi våknet langt ute på formiddagen, i relativt skrøpelig form og med vage minner om tequila overload og fugledansen på Blue Parrot bardisken. Å kjøre bil var ikke veldig aktuelt på noen timer. Men det ordner seg, det finnes ikke noe bedre når man er litt klein enn å ta seg en lang svømmetur i karibien, selv om også saltvannet smakte litt tequila den dagen. Deretter fulgte en runde rundt hele Playa del Carmen i søk etter et par polaroide solbriller, men det var ikke å oppdrive. Bummer. Uansett, vi kom oss endelig avgårde ved 15-tiden, og da skulle vi akkurat rekke frem før det ble mørkt.

The Punta Allen Road
Punta Allen Road Sammenlignet med norske forhold er veiene i turistdelen av Mexico meget gode. Der det kongelige norske vegvesen nitidig konstruerer svinger, dumper, bruer og hjulspor, lager våre mexicanske venner bare en lang, snorrett slette. Det er nok fordi de ennå ikke mestrer kurvografi, læren om kurver, som er obligatorisk på vegvesen-linja på norske høgskoler. Men den siste biten av skogsveien frem til Punta Allen står ikke tilbake for noen norsk veistandard. Her var det svære hull og groper, store steiner, jungelplanter voksende ut i veien, dype partier med sand og selvfølgelig noen store jordhauger strategisk plassert midt i veien. Tidskjemaet vårt hadde sprukket med glans, og det var blitt bekkmørkt. Dette var ikke en morsom kjøretur. Hadde vi ikke hatt leiebil med full forsikring, hadde vi nok snudd og gitt opp. Vi slo nedi og raspet opp sidene selv når vi sneglet oss fremover. Hadde bilen konka her, og etter lydene å dømme var det like før, hadde det sett litt skummelt ut. Neste gang tror jeg det blir en 4x4 med høy bakkeklaring, gitt. Eller iallefall flere timers margin på sollyset. Men ingen vits å gnåle mer om veien, vi kom frem til Punta Allen i god behold, enn om noe sent..

Cuzan Guesthouse
Vi hadde bestilt overnatting og fiske på Cuzan Guesthouse, og det var et skikkelig stilig sted. Vi bodde i en stor cabana (bambushytte) på stranda, med strøm (innimellom iallefall), vann, dusj og bad. Og hengekøye på verandaen (selvsagt). Punta Allen er egentlig en liten fiskerlandsby med ca. 400 innbyggere, men overpriset fluefiske rettet mot amerikanere er blitt en viktig del av hverdagen her. Med USD $350 for en dags fiske (med guide og båt) og USD $75 pr. overnatting, er prisene kanskje litt i stiveste laget, spesielt med tanke på at dette er Mexico. Vi syntes også maten her var litt dyr, med f.eks. USD $35 for en stor fisketallerken for to mann, men etterpå var vi enige om at dette fantastiske måltidet var et røverkjøp. Aldri har jeg smakt så usannsynlig god fisk.. Anbefales varmt!
Vi møtte også noen andre fluefiskende amerikanere i restauranten, navnene har jeg selvsagt glemt nå, men en av dem het Matt og den andre var Brendon McCarthy eller noe sånt. Fluefiskepraten kom fort i gang. Fisket var visst brukbart her nå, og det var absolutt gode muligheter for å få en håndfull bonefish i løpet av en dag. Men gode solbriller er derimot et must, og det var jo litt manko hos meg, men Matt løper sporenstraks bort til utstyrsbagen sin og henter et ekstra par til meg. Wow! Slike opplevelser gir meg fornyet tillit til menneskeheten.. (iallefall den fluefiskende delen av den).

Fisket
Etter å ha møtt guiden vår for i dag, Manuel, dro vi avgårde like etter klokka 8 om morgenen. Forholdene var ikke så veldig gode, det blåste for mye og dessuten var det litt overskyet. Fett nok, da har vi allerede unnskyldningene klare!
Vi kjører en times tid utover sjøen, og etterhvert stopper Manuel på en meterdyp flat. Her er det båtfiske på gang. Det er bare plass til èn som kaster om gangen, så Julern måtte sitte og se på innledningsvis, som seg hør og bør. Manuel staker oss rolig fremover, mens vi speider innbitt etter noe å kaste etter. Så ser vi to bonefish svømme utover, de er begge over kiloen, men før jeg er klar til å kaste er de borte for lengst. Det samme gjentar seg snart, dette går altfor for meg. Har ikke sjanse. Det ser ut som om båten skremmer fisken, så de drar avgårde så fort vi før øye på dem. Og da har man cirka 5 sekunder til å fyre av et 20 meters kast. Jeg trenger minst 30 sekunder, så dette nytter jo ikke. Din tur, Julern!
Til sin store overraskelse oppdager også Julern fort at heller ikke han er i nærheten av å flua ut tidsnok. Vi ser en stim av mindre bonefish komme mot oss, men også det går altfor fort. Hehe, dette var hard kost for to blindfiskere fra Nordpolen. Kan det virkelig være så sinnsykt vanskelig å få noen usle bonefish, da?!?...

Hodeball inn i feltet
Manuel stopper båten, og vi vader speidende videre. Etterhvert skjønner vi at vi nå er på jakt etter annen type bonefish, dvs. det er jo samme fisken, men dette er et område hvor bonefisken spiser mye, og da ser man ikke lenger etter skygger som glir langs bunnen. Man ser etter finner på overflaten --når bonefishen spiser, stikker den snuta ned i sanden mens hale og ryggfinnen vrivler i overflaten.. I motsetning til oss, har heldigvis Manuel gjort dette før. Plutselig stopper han brått og peker. Der! En tailing bone! Hva?! Hvor?!?! DONDÈ ESTA?!?! Etterhvert skjønner vi systemet med finnene, og jeg går i posisjon. Det blåser hardt, selvsagt fra feil side, så jeg må kaste baklengs. Den er vel 24-25 meter unna, og det burde gå bra. Kaster, kaster, kaster -- retningen ser bra ut.. Et siste blindkast, så skyter jeg lina. Looking good. Looking good.. Vinden tar tak i fortommen og hjelper den i retning fisken.. Blink! Flua lander, fisken plasker, og jeg gjør tilslag som en pilkefisker under Lofot-fiske. Nei nei nei!! Jeg traff faen meg fisken i hodet med flua!! Er det mulig!?!? haha! Den stakk iallefall raskt, that's for sure.. Fisken kom seg overraskende fort etter bombeangrepet mitt, og den glir i retning Julern. Men heller ikke Julern fikk til en god presentasjon, og synlig oppgitt over disse amatørene svømmer fisken avgårde..

Fiskelaus flat
Manuel henter båten og vi drar videre. Etter en halvtimes båttur er vi på en ny flat. Båten fortøyes, og vi begynner å vade bortover. Jeg ser en stor fisk 50 meter unna. En barracuda, ifølge Manuel, den stikker avgårde lenge før vi er innen kasterekkevidde. Vi går videre. Og vi gikk, og gikk, og gikk, og gikk.. Etter en times tid, uten å ha sett snurten av fisk, foruten en stim av bonefish-yngel helt på slutten, snur vi og går mot båten igjen.

Fiskefull flat
Etter et kvarters kjøring med båten, kommer vi til neste sted, en samling flats og sandbanker. Manuel er ikke noen kløpper i engelsk, men hans engelsk er riktignok vesentlig bedre enn vår spansk. Det førte til at de store, ekstensielle filosofidebattene gikk litt treigt, men vi forstå såpass at dette var en ganske dårlig dag. En gjennomgående problem hele dagen var skyene. Når de stengte sola inne, er det helt umulig å se fisken. Det skiftet hele tiden, så det var fem minutter med sol og sikt, deretter fem minutter uten å se noe som helst osv. En smule irriterende, spesielt når man har funnet en fisk.. Men likevel, vi tar optimistiske fatt på dette området, vi er godt vant med ikke å få fisk uansett.. :-)

Vi går sakte fremover, og jeg ser en svær brande av en bonefish svømme bare fem meter unna. Holy Moses! Den svømmer fra meg, så jeg rekker ikke å kaste, men blir tålmodig stående å følge den ned øynene. Så forsvinner sola, da er det bare å gå videre. Imens har Julern og Manuel funnet en stim av bones, og såvidt jeg kan se får Julern mange gode sjanser, men han kaster for nært og skremmer dem avgårde. Jeg går videre, og plutselig roper Manuel og peker. Det er en stim på vei rett mot meg! Jeg ser den ikke.. Dondè? Dondè? hyler jeg.. Så får jeg endelig øye på den, den er på vei forbi meg, men jeg har stanga klar, og får plassert flua midt inni stimen. Og det er jo ikke helt etter boka, og stimen svømmen panikkslagent videre. Nå må jeg faen meg skjerpe litt!!
Men det er flere stimer i området, og nye sjanser kommer! Venter tålmodig på de skal ta turen innenfor rekkevidde, og det skjer etter hvert. Jeg kaster langt foran stimen, og akkurat da de nærmer seg flua, starter jeg inntrekkingen. Dette er en tilnærmet perfekt presentasjon, men ingen av de forbaska fiskene er interessert i flua. Jeg roper til Manuel og Julern hvordan man bør trekke inn, og Manuel løfter hånden i raske, korte drag som svar. Roger that, senòr.. Ny stim på vei, får plassert flua bra, og inntrekket gjøres akkurat som Manuel viste. Men no dice. Rart. Enda en stim, samme resultat. De vil bare ikke ta! Neste gang kaster jeg for dårlig og skremmer dem. Burde kanskje vurdert et fluebytte..

Over til neste flat, hvor Julern og Manuel går sammen etter en stim, mens jeg går litt unna. Jeg ser Manuel peke, Julern kaste og deretter fisken flykte i panikk.. :-) Stimen kommer i min retning, og jeg fyrer avgårde et langt kast. Så blir sola borte.. Og så rykker det stanga! Endelig!!!!!!! Og den drar ut line som en tulling. Så stopper den, og jeg kan lett sveie inn noen meter.. Så et nytt utras, dette på cirka 20 meter, og det i en helt utrolig fart. Så er den slapp igjen, og jeg kan lett hente tilbake noen meter. Så drar den ut igjen, i samme sinnsyke tempo.. Dette er grisegøy! Fisken er ikke stor, og jeg har jo utstyr kraftig nok til å hale opp en ubåt (#8), men det er bare å ta av seg hatten for bonefishens styrke og eksplosivitet! Etter tilsammen fem utras er den ferdig, og jeg blir litt overrasket over at den bare er ca. 750 gram.. Kan tenke meg hvordan en bonefish på noen kilo drar. Da bør fingrene langt unna snellesveia, that's for sure.. Jeg prøver å knipse noen bilder under kjøringen, men det blir jo bare tull. Julern og Manuel står rundt 100 meter unna, så ikke noe fotografisk assiastanse å hente derfra. Jeg kunne jo alltids ha spurt, men etter utallige fisketurer med Julern har jeg etterhvert lært at det er bare en ting han hater mer enn ikke få å fisk: at andre får fisk.. Får heller knipse noen gullkorn av nestemann, tenker jeg.. Fisken tok forøvrig på en Crazy Charlie-variant, med rosa hale, rød kropp, og hvit underhale. Krok: TMC 811S, #6.

Vi fisker en knapp halvtime til her, så går vi til båten og spiser lunsj. Julern bemerker at jeg som vanlig har griseflaks, og at leggene mine er veldig røde. Whops! Gjett hvilken gringo som har glemt å smøre inn leggene med solkrem?? Vi har vadet så mye at jeg ikke har merket noe til det.. Solkrem har vi i båten, men det er jo altfor sent nå.. Oh well.. Vi hadde vært nøye med å smøre oss inn med solfaktor 45 på hele turen, selv om det ville innebære at vi kom hjem like bleike som da vi dro. Men hvis det var brunfarge vi var ute etter, kunne vi bare dratt på solarium og spart en hel masse tid og penger.
Mens vi spiser lunsj får vi se en oppvisning i effektivt fiske etter bonefish. Mens vi har brukt fem timer på en fisk, brukte fuglen bare to minutter på å fylle magen.. Et spektakulært syn!

Manuel
Guiden vår, Manuel, styrer båten bortover det første stedet vi prøvde.


Punta Allen
Det første stedet hvor vi fisket fra båten.


Punta Allen
Julern og Manuel på vei ut på det andre stedet vi prøvde.


Punta allen
Neste stopp på programmet var en samling flats med sandbanker imellom.


Fast fisk!
Endelig ble det fast fisk!


Landing!
En bonefisk på trekvartkilo på vei til landing..


happy camper!
Akkurat fått min første bonefish, og jeg har akkurat tatt en slurk iskald øl. Har det rimelig kos nå!


ser fisken! tar fisken prøver å få kontroll full kontroll!
Oppvisning i effektiv fiske etter bonefish.

Siste stopp: lagunen
Klokka er straks 15, og en dags fiske her er 8 timer. Så går det unektelig mot slutten, men siden vi har fått så lite fisk, foreslår Manuel at vi kan fiske litt i lagunene like ved Punta Allen. Fett nok!! Manuel sier at man på en normal dag forventer rundt 15-20 bonefish.. Granted, dette er riktignok vår første tur etter bonefish, og vi er dårlige til å kaste, men for å få 20 bones, må simpelthen forholdene være bedre.... eller??
Uansett, vi ankommer lagunen og her er det gjørmebunn og masse mangrovevekster. Det er skikkelig grunt, stort sett 15-25 cm. over det hele. Vi begynner å gå oppover, men det er ikke noen bones å se. Jeg ser en liten utrolig ekkel fisk, en slags blanding mellom flyndre og rokke, som ser meg rett i øynene så det går kaldt nedover ryggen min. Det kule er at den svømmer rett mot Julern, og når den forsvinner inn i gjørmegrumset etter han, blir Julern helt likbleik og stotrer frem noen halvkvalte gulp.. :-) Men dessverre gikk den ikke til angrep, selv om jeg slapp både stang og kamera for å krysse fingre..

Etter en stund finner Manuel noen fisk til oss. Han kan dette med å få øye på bonefish, det skal være sikkert. Dette er tailing bones igjen, så vi ser etter finner og vrivler i vannet. Vi får mange gode sjanser her. Vinden er ikke sterk her, så kastinga går greit. Men vi får den ikke til å ta, og etterhvert skremmer vi dem.. Jeg ser en annen stor bone 75 meter unna, og begynner å gå.. Så fort jeg innenfor 35 meter, merker fisken meg. Jeg går to meter til, og fisken svømmer to meter lenger bort. Og dette gjentar seg hele tiden. Denne fisken er skikkelig pen, og jeg skulle gjerne hatt en sjanse på den.. Men det er dønn umulig å komme nært nok.. Så jeg går tilbake til Julern og Manuel, hvor Julern febrilsk prøver å få presentert flua riktig for en tailing bone.. Men uten hell..

Etterhvert får jeg også en fisk innen rekkevidde, og jeg får til en rimelig grei presentasjon og inntrekk. Flua var nok litt for langt unna, eller så var den rett og slett ikke interessert. Et fluebytte kanskje? Neste kast blir for nærme, bare en drøy meter unna, og Crazy Charlie-flua med blyøyne plasket litt for hardt. Så da ble den fisken borte.

Klokka nærmer seg 18, og sola begynner å sige nedover. Vi har vært i lagunen i to timer, men jeg står fortsatt med min ene fisk, èn mer enn Julern. Men den siste delen av dagen har gitt oss mange gode muligheter, og vi har nok ingen andre enn oss selv å skylde på.. Vi drar tilbake til Punta Allen, og da var vel egentlig dagen over..

Resultatmessig var dette dårlige greier. Vi betalte altså USD $350 for denne dagen, og i så måte ble vår tradisjon med stiv kilospris på fisken holdt i hevd på en imponerende måte! Litt uflaks med forholdene hadde vi, men vi må nok ta på oss mesteparten av skylda for uteblivende fangster selv (selv om det ikke akkurat hjalp at vi knapt så en bone de første 4 timene). Vi hadde riktignok øvd ivrig med kasting før vi dro, og hjemme i Norge innendørs i Askerhallen gikk det greit å kaste 30-35 meter med en viss konsistens. Men det funka ikke like bra da vi endelig sto på flatsen i sterk vind.. Personlig er ikke problemet lengde, det går greit, men på presisjon faller jeg helt gjennom.
Totalt hadde jeg vel 3-4 gode presentasjoner av flua i løpet av dagen. Èn bonefish på dette er nok litt i underkant, men samtidig ingenting å grine over.. Problemet ligger i at 3-4 gode sjanser i løpet av ti timers fiske rett og slett er altfor lite.. Hadde jeg vært litt flinkere og litt mer rutinert, ville jeg nok fått til 7-10 gode presentasjoner, og det burde gi omtrent 3-4 fisk. Men fortsatt langt unna de 15-20 bones, som flere hevdet var relativt vanlig i løpet av en dag.. Når bonefishen er i humør, hogger den visstnok ukritisk etter det meste i dens vei, men det var langt fra tilfelle denne dagen.. Møkkafisk! :-)

Lagunen
Siste stopp for dagen var en lagune med mangrovetrær.


Lagunen
Julern prøver seg på en tailing bone, mens Manuel ser på..


Lagunen
Julern og Manuel prøver å enige om hvor fisken ble av..


Brennende legger
Tilbake i Punta Allen begynner leggene mine å bli plagsomt vonde. AU! De er knallrøde, og vi har selvfølgelig lagt igjen all lindrende after-sun lotion i Playa del Carmen. Halvt desperat finner jeg frem til den lokale butikken og tråler hyllene etter hudkrem. I mangel av bedre alternativ kjøpte jeg en familiepakke med talkum, men det hjalp jo ingenting (hva faen er det egentlig man bruker talkum til?!?!?). Vi spiser middag på Cuzan, og vi blir servert en helt fantastisk fiskesuppe. Vi prater med McCarthy-gutta igjen, de hadde fisket etter permit i dag, en større og vanskeligere fisk enn bonefish. De hadde hatt to gode muligheter, men det ville seg ikke. Så de siste timene fisket de likegodt etter bonefish, og Matt hadde fått fire stykker.. Vi følte oss ikke så voldsomt konge da vi redegjorde for vår fangst i løpet av ti timers fiske, men det var i det minste fort gjort.
Vi er ikke helt sikre på om vi skal fiske i morgen, og Matt sier jeg bare kan beholde brillene i tilfelle. Så kommer han jaggu med noen blader fra kaktusplanten Alvera, som er ypperlig mot solbrenthet. Jeg tror jeg skal oppkalle min førstefødte etter ham.. Snakk om hyggelig type. Hvis jeg noen gang er i New York og er sigen på å fiske, så er dette mannen å ta kontakt med (han er fiskeguide der). Etterhvert trekker vi oss tilbake, men ikke før jeg har fått med meg noen poser is fra baren. Best å ise ned leggene nå..

melon

En ny dag truer, og det blåser like mye. Julern er likevel litt keen på å fiske, men for meg er det ganske uaktuelt pga. leggene. Langbuksene ligger selvfølgelig strategisk plassert tilbake i Playa del Carmen. Dessuten er USD $350 en ganske heftig pris, selv om vi fikk et tips om at hvis man booket rett med guidene og ikke gjennom Cuzan, så blir det mye billigere. Så da setter vi tafatte kursen mot Playa del Carmen igjen. Det er jo alltids muligheter for å komme tilbake hit eller til Boca Paila, innbiller vi oss.

I etterpåklokskapens lys..
Vi dro aldri tilbake til Punta Allen eller Boca Paila i løpet denne turen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for det var jo egentlig veldig bra forhold her. Bonefish er vanskelig å fiske etter, men det er også utrolig artig, ettersom det er vaskekte sight-fishing. Og jeg kan bare tenke meg hvor sinnsykt moro det må være få en bone av litt størrelse, jeg tipper en 2 kilos bonefish lett matcher en 10 kilos laks i kampvilje..
Egentlig skjønte jeg vel ikke helt hvor fantastisk bra det var å fiske her nede før vi var tilbake i Norge med bitende kulde, vind og snø. Aldri har sjøørretfiske i fjorden fremstått som så til de grader uinteressant som denne våren.
Det frister absolutt med en tur til ned hit, men da skal iallefall festingen nedprioriteres i forhold til fiske. Det er fullstendig meningsløst å dra til et slik eksotisk og potensielt strålende fiskested, bare for å lage rølpete dansketur ut av det. Det og mer nøyaktig bruk av solkrem står øverst på forbedringslista for neste tur..



Del I:  [Katalogsikling] [Playa del Carmen] [Ruinene på Tulum] [Playa del Carmen-2] [Mexico City] [Kommentarer]

Del II:  [Fisket i Boca Paila] [Fisket i Punta Allen] [Kommentarer]


Relaterte linker
  • (Bildene fra fiskingen, som du akkurat har sett på denne siden..)
  • Cuzan Guesthouse, som vi bodde hos og fisket med i Punta Allen.
  • Kiene's Flyshop, hvor innehaver Bill Kiene hjalp oss å planlegge turen.
  • rec.outdoors.fishing.fly, nyhetsgruppe for fluefiske.
  • Deja News, hvor du f.eks. kan søke på "Bill Kiene" og "Mexico", så finner du masse nyttig info.
  • Mike H, som har fått bonefish fra Boca Paila-brua.
  • Casa Blanca Logde, som var beskrevet i en av bøkene til Julern. Tente reiselysten, men var altfor dyrt for oss..
  • Noen Bonefish-fluer.
  • Flere fluer.
  • Enda mer fluer.
  • Siste fluelink.

  •  

    Kommentarer:

    (felt for å legge inn ny kommentar finnes helt nederst.)
    ikke laget ny dir - prøver ikke mer. lez die!


    Tilbake til forsiden til Figens Fluefiske


    25/04-1999. Christian Figenschou <figen@figen.com>.