Bahamas 2008, internasjonal samlingda gjelden fra 1814 forfalt... |
| # Kommentarer| Bilder | Forsiden | Site Map | |
Bahamas slik min selektive hukommelse har lagret den.
Ja, så var det vel dags igjen med en liten fisketur. Det er mulig at Einar Gerhardsen hadde snudd seg i grava av denne lettsindige holdingen til arbeidsliv og gjentagende forfall til dugnader i borettslaget, men det gir jeg ærlig talt faen i. På 60-tallet hadde datidens glupeste fremtidsforskere kommet frem til at i år 2000, jo da ville vi saktens ha hytte på månen og fly til jobben med Citroen-lignende froskecabrioleter lakkert i metallic pastellfarger. I etterpåklokskapens navn konstaterer jeg at de kanskje ikke traff innertier på alle spådommer, men et interessant poeng hadde de iallefall funnet frem til. I år 2000 ville produktiviteten være så høy at man bare ville behøve å arbeide èn dag i uken for å opprettholde en god levestandard, resten av tiden kunne uten minste dårlig samvittighet tilegnes hobbier av ymse slag. I følge brosjyrene ble det særlig ansett som hensiktsmessige aktiviteter å ta en langhelg med gassgolf på Jupiter, jakte på kommunister eller å kaste frisbee med en labrador, typiske gjøremål før bonefish ble oppfunnet på midten av 70-tallet. Dette minnet ikke det minste om vinter-Oslo, her kunne man bare glemme Jupiter, det var jo faen meg en sjeldenhet i seg selv å få et ynkelig glimt av sola. Menneskeheten hadde åpenbart rotet seg bort i et blindspor hvor vi vanlige dødelige hadde blitt frarøvet våre prognostiserte 180 ekstra feriedager per år. Payback's a bitch. Verre var det ikke å tvangsrasjonalisere meg frem til et vanntett feriekrav. Jeg ringte flyselskapet (hvor jeg nå bare starter samtalen med "hei, det er meg igjen"), fant frem solkremen og satte kursen mot Bahamas igjen.
Sant å si var jeg blitt ganske drittlei bonefish på forrige tur, som vel ble avsluttet bare et par måneder tilbake. Javisst kan jeg dagdrømme lengselsfullt om turkisgrønne flats dag ut og dag inn, men i realiteten blir jeg altså møkklei etter to uker. Folk som stikker av fra jobb og kone og fisker månedsvis i strekk i en bortgjemt avkrok utenfor sivilisasjonens svøpe, de må være av et helt annet kaliber enn meg selv. Ellers så bare juger de så det renner av dem da de kommer hjem og kan fortelle om hvilken fantastisk parademarsj av naturopplevelser dette har vært. Sannsynligvis har de halve tiden ligget og grått seg i søvn i et slitent telt, gnagende på et konglefrø, mens tankene går til alle de dagligdagse gjøremålene man tar for gitt en i by. Enkle gleder som en kopp smakelig kaffe, beskuing av sommerkledde hunkjønn som tripper omkring på jakt etter parfyrmerte lys, kebabinnkjøp en tidlig morgentime med tosifret promille som deretter forsvinner i magen omtrent likt fordelt på innsiden og utsiden, før restene dryles mot nærmeste politibil for en alkoholpolitisk markering. Sånt savner man fort ute i ødemarken.
Men den høyre hjernehalvdelens gjentatte maning til moderasjon var som vanlig forgjeves. Drømmen om plaskende bonefish, solfylte dager og blank timeplan overskygget all erfaring, og dermed ble billetten bestilt for et snau måneds opphold, dobbel anbefalt dose. Hells yeah!
Det var fantastisk å komme tilbake til Bahamas igjen. De blågrønne flatsene blinker innbydende i solsteken, og det bedagelige livet til lokalbefolkningen smittet fort over på meg selv. Første ettermiddagen rusler jeg ut mot flatsen, i strålende humør. Været er glimrende, vannstanden er helt grei, og det tar ikke lang tid før jeg har kastet på min første bonefish. Ei eller tok det lang tid før nestemann var funnet. Og tredjemann dukket opp like etterpå. De er spooky som et helvete, men ved bonefish nummer åtte ble det endelig fyr på sysakene og backingen hvinte utover flatsen. Livet er godt.
Dagen etter er været mindre gunstig. Skylaget er riktignok ikke av de tykkeste, men det ligger tett og sperrer solen, og det kjennes ut som regn i lufta. Alt annet er tilnærmet perfekt, passelig vind som lager smu krusninger på vannet, vannstanden er perfekt (og det skulle den egentlig ikke være, men vindretningen hadde blåste tidevannet utover) og sekken er full av kald Kalik. Men sola er jo det viktigste, uten den er det nærmest håpløst å spotte fisk. Hvor mange ganger har jeg ikke sittet her ute og ventet på at solen skulle titte frem? Hvor mange ganger har jeg ikke hatt strålende morgenfiske, bare for å måtte hutre meg hastig hjemover i tropisk en regnstorm? Faen.
I NEEDZ TEH SUN...
FÅR Æ VÆRE SOLA DI: En sprudlende formiddag
Så kom det lite hull i skylaget...
Og det ble større og større...
Skyene la seg i horisonten og fisken viste seg... yiihaaa!
DING DING DING, we have a winner!
Så sprekker skylaget litt. Så sprekker det mer, og snart står jeg i strålende sol med skylaget luskende på vei bortover i horisonten. Så begynner jeg å se fisk. Stor fisk. Det var helt tullete, den var nesten umulig å skremme, og de kom på rekke og rad. Vannstanden er perfekt, og jeg kan stille meg helt ute i bonefish-motorveien mellom øyene. Helt alene. Dagens begynnelse tatt i betraktning, var dette en uventet helomvending av dimensjoner, omtrent som å komme inn på Ivar's Pub i Grønlandsleiret en sen tirsdagsnatt og finne Norah Jones på scenen i en Jam session med Metallica inkludert Cliff Burton, mens Kjell Magne Bondevik og sitter i hjørnet og røyker en feit bong sammen et par russerhorer. Det er jo teoretisk mulig, men knapt nok noe mer.
Jeg får på en stor fisk, som stikker av i et voldsomt tempo. For første gang på lang tid hadde jeg endelig lengdemerket backingen, slik at jeg kunne bevise min hypotese om at 75 meter backing er tilstrekkelig for bonefish, i verste fall kanskje 100 meter må til. Sjelden er det mer fornøyelig å bli til de grader motbevist, cirka 120 meter backing tok den med før det kom på tale og snu, dobbelt distanse av de sedvanlige 50 meters utrasene fisk 2-3 kilos fisk kan varte opp med.
Etter cirka en milliard dager her ute, så ble det endelig min tur å få en stor bonefish.
Det er flere fisk i området, jeg kaster og koser meg, mens fortommer og kroker går åt skogen på løpende bånd. Så mange store fisk har jeg vel aldri sett her. Og ikke en jævla hai i sikte.
Etter en drøy times fiske, går jeg innover. Det er nesten så jeg har blitt helt matt av fisket. Jeg sitter og drikker meg tom for øl til solen senker seg utover ettermiddagen. Det eneste som mangler er noen tailere nå, og det tar ikke lange tiden før den lave sola lyser opp noen blinkede halefinner på vei innover langs land. Jeg plukker meg to stykker på veien innover, og ytterligere en endte opp som haimat. Bedre blir det faen ikke.
Dette var en latterlig dag. Dette var alle vesentlige begivenheter fra en hel bonefish-tur konsentrert på noen få ettermiddagstimer. Jeg hadde opplevd et skikkelig væromslag i min favør, jeg hadde sett stor bonefish, som jeg både mistet og landet til ny pers, jeg hadde sett og fått på tailere, jeg hadde knekt en krok, bøyd ut en annen og fortommspissen på 0.40mm hadde røket et par ganger (totalt hadde jeg minus 6 i flueboksen etter i dag), og til slutt hadde jeg mistet en bonefish til en frekt haiangrep. Dette var bedre uttelling og flere opplevelser enn jeg hadde hatt på hele forjulsturen, som jo varte nesten halvannen måned. Og alt dette på dag to. Vel, egentlig dag èn, hvis man ser bort fra de to ettermiddagstimene i går.
Jeg syntes nesten det var i overkant, hvor enn skrullete det må høres ut. Fordi jeg erkjenner at jeg foretrekker en viss korrelasjon mellom innsats og uttelling. Det er noe helt spesielt med å jobbe seg oppover gjennom en fisketur, lære noe nytt hver dag og vokse på nederlagene, og så ta en ekstremt velfortjent revansj og redde hele turen mot slutten, akkurat da alt ser som mørkest ut. Det er jo sånn det skal være, utløsningen skal komme når man virkelig har gjort seg fortjent til den og man trenger den.
Var det virkelig så ille stilt med meg at jeg i min navlebeskuende tilværelse forlangte et Hollywood-inspirert begivenhetsforløp før jeg ble tilfreds. Jo kanskje. Da taxien kom klar til avhenting av mitt forvirrede legme ved flatsen, falt det sedvanlige spørsmålet: "Catch any today?" "yeah, today was ok" svarte jeg så uinteressert jeg kan. Yep, sånn er det. Før vi var tilbake på hotellet er det forvørig ikke utenkelig at jeg lirte av meg noe i retning av "By the way ... I fucking owned the flat today!!!1111"
Hepp hepp
Så gikk turen tilbake til normalen. Fisket gikk opp og ned, uten de helt store eller nedslående øyeblikkene.
OPPTUR: knugen av Abaco hersker
NEDTUR: gretten fiskeløs hoffnarr hilser
FAENS HOREFLAT!!!1111
OH YEAH?!? FUCK YOU TOO, STUPID HUMANOID!
Ja. Husket jeg å nevne at det gikk litt opp og ned? Noen dager kan man plukke seg fisk nær sagt uansett hvordan man oppførte seg, andre ganger stikker bonefishen av før du kommer innen hundre meter. Stort sett er det relativt greit å fiske bonefish, som regel får jeg kroket minst halvparten av all fisken jeg ser. Men på Dumpa var det spesielle forhold denne uka, en fast stim på 8-10 fisk kom på besøk hver eneste dag. Og de var vanskelige å ha med å gjøre, den vanlige uttellingen på grovt regnet 50% gikk helt i dass, her klarte jeg i snitt å kroke hver femte fisk, og selv den treffprosenten var kunstig forhøyet etter en forrykende ettermiddag med grisetailing, første dagen måtte det hele åtte forsøk til før en jævel lot seg lure... Enten så var fiskene blitt krokskye og intelligente, eller så var de kanskje bare spesielt paranoide, ikke nødvendigvis et stort handicap for en bonefish. Den minste lille feil på kast eller uvørne vading, så var det slutt, fisken hadde ant ugler mosen og etter noen presentasjoner så pilte de utover flatsen. Sånn hadde det også vært på forjulsturen, klim umulig fisk på dette stedet, men plutselig en dag så endret alt seg. Ny fisk kom inn, og de ble stående og råspise uten å ense sine tobeinte fiender, som med letthet kunne plukke fisk etter fisk. Det ville sikkert skje på denne turen også, bare tidevann, temperatur og ikke minst Jupiters posisjon i forhold til polarstjernen ville komme på riktig nivå. I mellomtiden var det bare å smygvade seg rundt og håpe at bonefishen skulle komme rett mot deg på 50 meters avstand. Da dryler man ut hele flualina og står musestille mens man med kryssede fingre håper at fisken ikke skal endre retning, slik at de kan krokes på trygg avstand.
Og så kan man jo like gjerne benytte anledningen til å snike seg innpå dem og ta noen bilder. Det er ofte like moro, spesielt når man allerede har noen fisker på samvittigheten og ikke minst et kamera som opptar verdifull ølplass i sekken.
Tailefest
20080217
Bahamas, Abaco
På ettermiddagen var tailende bonefish i full fres med å rense flatsen for krabber. To bonefish bumper inni hverandre, men de blir straks gode venner.
20080217
Bahamas, Abaco
På ettermiddagen var tailende bonefish i full fres med å rense flatsen for krabber. To bonefish bumper inni hverandre, men de blir straks gode venner.
20080217
Bahamas, Abaco
På ettermiddagen var tailende bonefish i full fres med å rense flatsen for krabber. To bonefish bumper inni hverandre, men de blir straks gode venner.
Dansken Jesper kom på besøk
Og sånn gikk no dagan. Fredag skulle Dariusz beære Abaco med sitt nærvær, og selv om jeg i fiskesituasjoner først og fremst anser enhver tilstedeværelse av andre mennesker som unødvendig og irriterende, så skulle det faktisk bli litt trivelig med selskap her ute. Selv om jeg måtte ofre en fiskedag på hente fjotten på flyplassen. Men kvelden før, midt i middagen, dukket det plutselig opp enda en gjest på hotellet, en smørblid danske med en ryggsekk større enn seg selv. Han het Jesper Kuglefrans Hakkebøg og jobbet som assistant marketing manager for selveste Legoland, men nå var han på studietur i Karibia og Latin-Amerika for hente nye impulser fra inngående studier av turistnæringen på varmere breddegrader. Jesper viste stolt frem sitt pass med fire flotte stempel fra typiske pakketurdestinasjoner, hvor han hadde studert hva slags show turistene så ut til å like best.
Fiskeskole på Abaco. Dæn flotte mand fra Norge kunne lige til at fange mange fisk
Som profesjonell heltidsturist var jeg et drømmefunn for markedsundersøkelsen til Jesper, og vi fant fort en symbiotisk samværstone.
Det var deilig å prate skandinavisk igjen, og selv om vi selvsagt møtte enkelte kommunikasjonsproblemer pga Jespers vaklende norsk, gikk praten livlig, spesielt etter at en flaske rom kom på bordet. Snart var det langt over leggetid, mens vi satt og diskuterte tradisjonelle danske temaer som retorikkunstene til Uffe Ellemann-Jensen, hvor mye en fjærs er, skandinaviske overlevelstips på hvordan klare seg uten grovbrød, og ikke minst hvem som egentlig var best av Michael og Brian Laudrup. Dansken min ble bedre og bedre utover kvelden, og etter noen timer mestret jeg nær sagt alle språklige finurligheter fra Bård Tufte Johansens språkkurs på NRK.
Det hele var faktisk så hyggelig at jeg seriøst vurderte å gi faen i å hente den fiskekåte Dariusz, jeg hadde fått en ny venn, og dessuten var det absolutt en plausibel forklaring at flyplasshentingen rett og slett hadde gått i glemmeboken. Men samvittigheten vant, og jeg fikk fatt i en leiebil og satte kursen mot flyplassen, med Jesper ivrig noterende mens jeg la ut i det vide og brede om Bahamas sin kulturhistoriske forankring og aktuelle samtidstemaer, Abaco befant seg nemlig i en historisk interessant brytningstid, mente jeg å vite mens jeg ville supplerte med oppdiktete anekdoter i vilden sky, bl.a. hvordan kokusnøttkrisen i 1992 la grunnlaget for studentopprøret "sukkerert-revolusjonen" i 1996. Dariusz fikk sitte i baksetet, nå hadde jeg endelig funnet en fiskekompis som viet meg den oppmerksomheten jeg fortjente! Omsider kom vi oss tilbake tilbake til hotellet alle tre, og vi forklarte Jesper at nå hadde vi dessverre ikke tid til flere sosialantropologiske dypdykk, nå skulle den norske delegasjonen ut og fiske. Litt halvirritert av en bortkastet fiskedag, fikk jeg fatt i hotelltaxien og forklarte at Dariusz foretrakk å ta beina fatt etter sin lange flytur, og snart så sto jeg ved flatsen helt alene. Sammen med en kald øl kunne jeg konstatere at ny fisk hadde kommet inn, og unormalt store fiskemengder raste rundt på jakt etter krabber og annet småsnacks.
Strategimøte. Alle barna drakk øl, unntatt Jesper, for han var en dansk dust
Jeg vader ut akkurat i det en småsnurt Dariusz kommer løpende ut av krattet, og med Jesper på slep. Dansken hadde fått låne en fiskestang på hotellet, og så frem til det han kalte et show. Mens de to underoffiserene rigger opp sine stenger, den blinde får lede den danske, humret jeg for meg selv, skremmer jeg bort to fine fisk. Hva faen, det var ikke helt etter planen. Jeg var utålmodig og unøyaktig med kastene i min iver etter å lande fisk før de to hadde satt føttene i vannet. Jeg tenkte med meg selv at kanskje karma-kontoen var litt tynn etter taxi-trikset. Får leke at vi er turgruppe fra et av sosialistisk ungdoms lokallag, jeg vinker Jesper til meg, nå får jeg vise ham hvordan dette fungerer, like greit å få instruksjon av selveste flatskongen med en gang...
Så står jeg der og speider etter fisk, da Jesper plutselig peker ut en fisk på vei rett mot ham. Øyne hadde han iallefall, alkohol er vel såpass billig i Molbolandet at de sjelden må ty til metanol, alt har sin forklaring, faens sentraleuropeiske skrytepave. "Stå stille", roper jeg advarende, "for helvede!" legges til også, før jeg legger flua ut rett foran Jesper. Fisken tar selvfølgelig oppskriftsmessige og raser utover flatsen. Jeg lar Jesper knipse noen bilder til sin turrapport før jeg sveiver fisken inn. heh heh. Fuck karma, tenker jeg med meg selv, dette er survival of the fittest, og så peker jeg til Jesper at han bør gå inn mot cudavika, hvor vi aldri har sett bonefish noengang. Selv satte jeg kursen for nærmeste korallrev hvor min øltunge sekk skulle lettes. I is teh Kingz!
Etter et par timer kommer Dariusz vadende, med Jesper etter på trygg avstand. Dariusz har nå drømt om tailende bonefish i flere måneder og er selvfølgelig i det pratesjuke hjørnet og legger ut i det vide og brede om hvor lettskremt fisken var i dag. Dette hadde gjort Dariusz svært opprørt, noe slikt hadde han nemlig aldri opplevd tidligere, og dermed var det i hans enkle sinn et stort paradoks som umiddelbart måtte drøftes inngående, til tross for mine mange rikholdige rapporter om akkurat dette fenomentet på denne flatsen.
Så gikk vi hjem. Nordmenn først, Jesper 15 skritt bak.
Fisken hadde jo selvfølgelig oppført seg på samme vis hele uka, men Dariusz må ha fryktet at jeg hadde gått glipp av dette og for sikkerhetskyld serverte han med stor entusiasme og innlevelsesevne en detaljert beretning om hvert enkelt kast han hadde gjort de to siste timene. Jeg kom plutselig på hvorfor jeg ikke liker andre mennesker hvor jeg fisker, og jeg løfter Kaliken til en skål med Jesper før jeg setter på Ipoden og henviser Dariusz til å prate høl i hodet på Jesper. Amadeus Amadeus come and rock me Amadeus sang jeg imens.
Jesper vinker tilbake, uten øl, han var jo helt nybegynner og hadde dratt ut med tom sekk. Vi lurer vår danske maskott til å ta en slurk av sjøvannet for å skylle ned fastelavensbollen sin, det er jo ikke særlig salt her inne sier vi, hehe, dette er jo moro, omtrent som å leke med en hundevalp. Så begynner Dariusz og fortelle om at en av fiskene han hadde sett, kunne vært en permit. Jaha, da var i gang igjen. Helt sikkert permit ja, så fort han stiger av flyet kommer visst permiten strømmende til i store flak, klar til å plaske litt på områder den aldri har blitt sett før (og heller aldri vill bli sett i fremtiden). Det er mulig det har vært permit her inne, men da fant begivenheten sannsynligvis sted da jeg var og hentet Dariusz på flyplassen. En liten regnskur og en tailende fisk inne mot land markerer avgangstid for de tre helter. Jeg rusler innover. Dariusz slår følge, og Jesper lusker fornøyd etter på den stipulerte avstanden fastsatt av den norske delegasjonen (15 skritt). Trygt tilbake på hotellet tror jeg kanskje at ble en klunk med rom eller to, innimellom noen sosialdemokratiske leksjoner for Jæsper.
Vi var villige til å prøve litt dansk umoral. Men bare litt.
For vi nordmenn må være vårt ansvar bevisst når vi omgås utlendinger. Som de fleste vet, er Norge en uavhengig stemme i det internasjonale storsamfunnet, og mange ser til oss som et eksempel og ledestjerne for hvordan styre og stell bør foregå i et land. Men det er også viktig å utvise en viss ydmykhet i forhold til andre kulturer, spesielt hvis man ikke kjenner noen som jobber et internasjonalt kompetansesenter eller lignende. Heldigvis hadde vi allerede en del inside information om Danmark, en bekjent av Dariusz hadde nylig vært der på Interrail, og skrekkhistoriene var overveldende. Danmark var et land i forfall, eller i helvetes forgård om man vil, langt fra det Edens hage vi kjenner som det stolte norske sosialdemokrati. I følge rapportene var det i Danmark mulig å kjøpe både alkohol og pornografi på bensinstasjoner, og verst av alt, det var nesten gratis! Og ikke nok med det, neidda, avisredaksjonene var regelrett stolte av sin eksplosive kombinasjonen av både trykkefrihet og baller. Og motorveiene tok virkelig kaka, her kunne man lovlig kjøre bil i 130 km/t. Snakk om fri flyt av galskap! Hvor var samfunnsmoralen? Hadde de svake danske politikere ikke lært hvilket fordervende signal det sender når man lar folket gjøre som de selv vil? Hva skal vi egentlig med politikere hvis ikke for å ha en oppdragende effekt på mannen i gata og å vise hva som er riktig og galt? Anarki skal vi ikke ha noe av!! Hvor var Brustad-bua, hvor var avgift på alt, hvor var reguleringene, hvor var begrensningene på yttringsfriheten? Hvor var de åndelige evenukkene som skulle lede media? Hvor var Flo-pasningen? Hvor var den danske delegasjonen da det skulle megles på Sri Lanka? De satt vel på et kasino og skrålte og drakk billig øl sammen med Beelzebub personlig (Beelzebub høres unektelig danskt ut, husk at konsonantene er stumme på dansk).
Nei, vi måtte ta det steg for steg med Jæsper. Han hadde mye å lære om verden. Kanskje ville han forsøke å lokke oss over til ondskapens side med narkotika og andre forlystelser, men vi skulle være sterke. Det var vår oppgave å frelse ham. Kanskje bittelitt kunne vi gå med på dansk kultur, men isåfall bare for å vinne hans fortrolighet. Og vi skulle skrifte til vårt lokale arbeiderparti-kontor da vi kom hjem, og mellomlegg for det absurde prisgapet på alkohol skulle vi også betale.
Alt er feil i dag.
Nok vann ja.
Det blåser fra feil retning, tidevannet er i feil syklus og det lusker noen mørke skyer på horisonten. Men det gir vi faen i, dette er Dariusz sin første hele fiskedag og jeg er evig optimist om at det kanskje blåser i en annen retning ute på flatsen. Så Dariusz og jeg stikker til Purka, mens Jesper henvises til seg selv. Vi skal bare innom en kort tur på en annen flats, vi ses om cirka en time. Or not. Men forholdene er ræva, vannstanden er altfor høy, og det stiger bare mer og mer. Fisken er nok forlengst langt inne i de ufiskelige mangrovene, men vi jobber oss utover likevel. Et lite lyspunkt var at Dariusz hadde glemt regnjakka, og om ikke lenge kommer det infernalsk regnskyll som bare er mulig i tropisk klima, det er ikke fisk å se og selveste stoløya er bare en fjern sandknaus ute i store havet. Dariusz er blitt borte, jeg tror han gikk hjem, mens jeg vader meg forsiktig ut til hovedkvarteret med vann til navelen. Det er nettopp for slike dager at jeg har med Ipoden ut, podcast og Kalik er utmerkete ingredienser for å fylle en regnfull dag på flatsen. Jeg sitter der ute til jeg er tom for øl, uten at vannstanden har gått merkbart nedover, før jeg tasser innover.
Jesper ble henvist til mentalsykehusflatsen for paranoid bonefish, det er mæget svært at fange de pisfisk når man er molbo
Etter en fiskeløs vandring tilbake, finner jeg igjen Dariusz i innerpoolen, hvor han hadde søkt tilfukt fra tordenbygen. Han hadde brukt tiden fornuftig og matet en fin bonefish til en hai, og etter blodbadet valgte han å ta posisjon trygt opp på land og studere omgivelsene. Etter noen timer alene kunne han selvfølgelig melde om en rekke nye arter nylig oppdaget på flatsen. En blå rokke og hammerhead-hai ble stolt ført opp på lista over fisketyper på denne flatsen, igjen blir Darwin og hans ynkelige Galapagos-ekspedisjon satt i skyggen av Dariusz sine iaktagelser. Permiten må ha holdt seg på dypt vann i dag, og det var nok en liten nedtur for Dariusz, men heldigvis steg humøret da han fikk syn på en panda ute i mangrovekrattet mens vi satt i taxien.
Ikke lenge senere er vi fremme på den andre flatsen hvor Jesper hadde fått brynt seg på den hyperparanoide tullefisken på den andre flatsen. Ja, det ær sgu mæjet forkært at lure de der fiskemenner på min krok, kunne hr. Hakkebøg meddele. Og det var som sant sagt, fisken var skrullete vanskelig her, man måtte treffe den i helt riktig humør og se den på lang avstand, hvilket ikke er verdens letteste sak når man vader tre fiskere utover på en enkelt ettermiddagstime. Småfiskene tailet som tullinger i den lave sola, men jeg mistet fort interessen og la meg på land for beskue to de nissene forgjeves forsøke å lure en bonefish.
En ting som må klassifiseres som over middels irritasjonsmoment med Dariusz, er hans tåpelige kameravaner. Selvfølgelig har Dariusz kjøpt et jævlig bra, og forøvrig ikke helt billig, kamera, men det er nå så sin sak. Det irriterende er at han aldri bruker det til å ta noen fornuftige bilder. Etter hver tur kan han fremvise tekniskt fantastiske bilder, med en skarphet og fargedynamikk vi andre bare kan drømme om, men problemet er at bildene stort sett avtegner busker, kratt og ikke helt sjeldent meg selv som spiser lunsj eller drikker øl. For hver gang noen er i ferd med på å lure en fin fisk, står han alltid i nærheten like tom i blikket som ei ku, med kamera trygt pakket ned i sekken. Og det er ikke hvilken som helst fotosekk han har heller, i følge ham selv kan han bare svinge sin slingshot-bag rundt livet og ta ut kameraet på noen få sekunder, og manøveren beskrives på et vis som mer enn antyder at det i hovedsak er lysets hastighet som er begrensende. Det er kun når Dariusz har fått fullstendig visshet i at han selv ikke vil gå glipp på av en fiskemulighet og at fisken er ferdig innsveivet, da først er han villig til å vurdere muligheten for at kameraet kan få se dagens lys, og da kun til et statisk slaktebilde eller to.
Men det mest irriterende er utvilsomt etter en fiskeøkt, da ligger jeg som regel henslengt på land og koser meg med maltbrygg, da skal alltid vår venn kamerainvestoren vise sine fotokunstner.
making love to the camera
Og med overdreven vidvinkel stikker han kamerafaen altfor langt opp i trynet mitt og knipser i vei som en skruppelløs paparazzi. Irriterende, men så langt har jeg ved hjelp av mitt gode lynne og min generøse natur fortrengt instinktet om å kaste kameraet hans på sjøen av rent prinsipp, og isteden markerer jeg min misnøye ved å sørge for at paparazzien ikke fanger stort annet enn en vinkende langfinger på minnekortet. Men på en fiskeløs dag som denne hellet jeg mer til sjøkasting, eller i den minste en slags mellomting.
Så da jeg så Dariusz komme ruslende mot land, lang i maska og tom i blikket etter en resultløs tailer-jakt, var jeg forberedt. Så plutselig lyser det til i øynene hans, du kan se at han kvikner til i et slags dilerium av et eureka-øyeblikk i det han får øye på meg som fredfullt ligger blant mangrovebuskene og kjederøyker. Med et selvsikkert smil om munnen drar han kamerabaggen frem og gjør seg klar til et fotografisk overfall. En ørkenbusk blåser over den forlatte sletta, i det fjerne høres såvidt en dør som slamres hastig igjen. Flatsen ligger død, bare noen skuelystne unger med mer nysgjerrighet enn forstand kikker ut over mangrovebuskene, helt til deres mor drar dem ned og bort fra duellplassen. Tiden står stille. Spenningen er til å føle på.
Not this time, motherfucker, tenker jeg med meg selv og drar frem mitt eget kamera, som ligger klar i high-speed modus med sikringen av. Før Dariusz engang har fått slått på sitt optiske vidunder, har jeg allerede bykset opp som en sulten tiger og tatt 23 intetsigende bilder av ham. Han nøler. Overraskelsesmomentet hans er borte, skal han pakke ned? Eller prøve en bløff, late som om han ikke ser kameraet mitt, snu lcd-skjermen mot meg og prøve "se dette bildet jeg tok i sted"... Fortsatt nøling, han har ryggen mot veggen nå, en svetteperle renner avslørende nedover pannebrasken, han vet han må ta en avgjørelse raskt. Øynene smaler og lyner til i vrede, han har bestemt seg, det blir kamp, han river av linselokket og besvarer angrepet mitt med en salve klikk fra kanonen. Nå er det jeg som må ta neste skritt, bufferet er fullt, jeg trenger tid og later som om jeg justerer objektivet før neste angrep. Jeg kan ikke gi meg nå, ikke denne gangen, nå er det nok.
DUELING CAMERAS The final showdown
The noble art of irritation through megapixel technology
Tenk logisk, for faen! sier jeg til meg selv... Dariusz har solblender på sitt objektiv, faen det får kamera til å se minst dobbelt så avansert ut. Og han har 12 megapixels mot mine usle 10 mp, faen jeg sliter, for ikke å snakke om størrelsen på bildebrikka. Og han har vidvinkel på, det betyr at han lett kan løpe bak en busk og bruke sin overlegne nærfokusgrense til å fokusere på mangrovene, samtidig som han kunne fange meg med sin lange dybdeskarphet! Da ville jeg sitte i saksa, og selv om eksponeringen blir kortere med de mørke buskene, kunne han bare slå på IS og samtidig beholde lav ISO. Jeg tar to skritt til siden for å avskjære ham fra mangrovebuskene, og selv om han prøvde seg kunne jeg lett fange ham ved hjelp av min lange zoom og auto-ISO funksjon, venstre ringfinger ligger og hviler på følgefokusknappen, i tilfelle han ville prøve seg. Men han leser situasjonen like lett som meg, vi står i dead-lock, stillingskrig på flatsen...
Men! Jeg har større objektiv enn Dariusz, det veier mer, det er lengre og det kan zoome langt faen i vold, og det har tre hele runder med uforståelige tekniske akronymer i Nikons gullskrift som antyder at det koster en helvetes mange kroner, et fryktinngytende syn som imponerer de fleste, denne kampen er min, på ren bling-faktor. Jeg skrur greia til lengst brennvidde og kjenner kamera rykke til da den soniske fokusmotoren jager sitt bytte, et bekreftende pip kommer fra fokuslåsen, "target locked" tenker jeg og i søkeren ser jeg et blafrende nesehår tilhørende overfallsmannen, det gyldne snitt kan drite og dra, nå er det handling som teller. Jeg trykker inn en av knappene oppå kamera, en av de jeg ikke helt vet hva gjør, men jeg ser Dariusz umiddelbart krympe seg, det ser unektelig ut som jeg finjusterer ISO, USO eller AF følgefokus dynamikk fra 12 til 39 punkter for maksimal bildekvalitet. "fox away, smak på litt f/2.8 din kuk" sier jeg og trykker ned utløseren. Da skjer det katastrofale. Blitzen spretter opp, det sanne tegn på et amatørkamera, jeg har tabbet meg ut og tapt tvekampen! Eller? Han ser det ikke, jeg presser kameraet hardt opp mot skjermen på capen, så blitzen klemmes på plass, det er fortsatt håp. Jeg klemmer hardt på utløserknappen, og kameraets lukker knatrer som et maskingevær i kampens siste og avgjørende salve. JAAA, FIGEN FOR THE WIN!!!111
Bare husk å holde kamera vendt bakover så han ikke ser at jeg er på Auto program. Med en diskret nærmest umerkelig håndbevegelse skrur jeg knotten til proff-instillingen. Ingen rynking på nesen. Han ser det ikke! Hah! Jeg går fri. Ja! Det er over. Kameraene senkes. Jeg lar hånden gli av kortleserdøra, hvor jeg i desperasjon var beredt til å spille ut mitt hemmelige våpen, et biodynamisk Cosmic SD kort med skrivefart 3x lysets hastighet og 78 terrabongobytes kapasitet, laget av ren plutionum, kryptonitt og en flik av avdøde Yokosawa Nikons kjønnshår. Dariusz ser ydmykt ned i sanden. Han har tapt.
Der fikk han smake sin egen medisin. En lærepenge han sent ville glemme. Bjørnen har solgt sitt eget skinn for ti fugler på taket. Mens jeg står der og leter i ordforrådet etter noen nye floskler i samme bane, brytes stillheten med skjærende molbo-røst:
MÅ JEG SGU VÆRE MED PÅ DERES KAMERA SHOW? JEG HAR lige KØPT MITT SMUKKE FOTOGRAFIAPPARAT PÅ Gays-R-US, Jællands fræmste Isenkram
Jæsper ville være med på steken
Da fikk vi oss en god latter
Is that your idea of a camera, sir?
* fnis *
Moralen var åpenbar. Det finnes faktisk en ting verre enn å drasse rundt på rådyre kameraer man ikke klarer å bruke. Nemlig å blande seg opp i kameraduell med et fislete kompaktkamera. Stakkars Jesper med sitt patetiske barnekamera hadde ved en tilfeldighet avspent en kritisk situasjon, paparazzi-kampen var over, nå kunne vi forene krefter om å le av hans lille 2 minipixels Claes Ohlson kamera.
Utover kvelden fortsatte kameradiskusjonen langt inn i promilleland. Jesper var meget interessert i hva slags kamera som var best, og Dariusz og jeg forbarmet oss over denne søkende aspiranten med lange utredninger om hvorfor akkurat et spesielt merke er best. Siden ingen av oss har noe greie på dette, og all vår "kunnskap" kommer fra smuglesning på over middels hjernedøde internet-forum, slo vi etterhvert over på engelsk for på et naturlig vis å klemme inn flest mulig imponerende buzzwords. Jesper var ganske flink i engelsk, nå kunne vi lett skille ordene hans fra hverandre, hvilket ikke alltid var tilfelle med hans vokal- og diftongbaserte dansk, som vel strengt tatt har mer til felles med urytmiske parringsbrøl fra et brunstig nesehorn enn et ordentlig språk. Etterhvert ble det klart at han faktisk slett ikke het Jesper, men heller Lars, og han var her på Bahamas for å fiske etter bonefish. Det forklarte jo fort hvordan han hadde fått fatt i fiskestang og hvorfor han var så flink til å se fisk. Og han jobbet slett ikke i Legoland (selv om han innrømte at det selvfølgelig var drømmen), men snarere var han web-designer for International Kyhnau Group LTD med hovedkontor bare tre kvartal fra marsipanfabrikken i Odense.
Han var en av oss. Og jeg lovet å ta Lars med på Purka i morgen, den hemmelige flatsen hvor han skulle få sin første Bahamas bone...
Hemmeligheten til å bli en god guide er å velge sine klienter med omhu. Lars var perfekt. Ikke bare hadde han gode øyne, han var en erfaren fluefisker, kjent med bonefish, ekstremt lave forventninger og ikke minst en ræv full av gullhår. Dette måtte bli en fin dag, og ikke bare fordi sola steiket fra en blå himmel, det blåste fra riktig side i dag. Med litt flaks så ville vinden holde tidevannet ute, og den flatsen ville befolkes av dumme bonefish som plasker i det grunne vannet.
Dagen kommer tregt i gang, i kanalen er det bare noen få fisker, og de blir fort skremt. Men vannstanden er god, og midt ute i hovedpoolen begynner vi å se fisk etter fisk. Ingen innen kastehold. Helt til..
... vi plutselig sto midt i en stim av bonefish
En feilkroket fisk, en røket knute og en ny flue senere var stimen bare halvveis forbi
"guiden" ville være med på moroa, og voila, le double.
Lars sin første Bahamas bone
Også fikk vi vel noen flere fisk utover dagen, før tidevannet ble for sterkt og oversvømte flatsen. Vi så ingen store fisk denne dagen, det var jo litt nedtur. Lars var strålende fornøyd med dagen, og da ingen tittet, stakk han en dansk fem-kroning i hånda mi, som takk for dagens innsats, så vi strålte om kapp da vi kom hjem til nye kalde øl... En times tid etter solnedgang, kom Dariusz endelig haltende tilbake fra Dumpa, totalt utslitt og demoralisert etter en vanskelig dag blant de lettskremte idiotfiskene. En halv Kalik og en rask middag senere sov han som et barn, mens Lars og jeg igjen kastet oss over en flaske rom...
De deilige sekundene før fisken slipper
Etter litt forhandlinger med en lokal hummerfisker fikk jeg leid båten hans. Etter å ha innbilt den skeptiske Dariusz at Lars var en erfaren sjømann, var vi klare for sjøfart alle tre. Som vanlig satte vi kursen mot de mange grunner på nordsørvest-siden av Abaco, og en svært humpete overfart senere vadet vi ut med nyriggete stenger...
Noen timer senere hadde vi fått lurt opp noen småfisk, og jeg hadde fått på en sværing. Et utras på opp mot 100 meter, så fikk jeg den nesten helt inn, så bare ristet den rolig på hodet og flua suste gjennom luften. KUUUUUUUUUUUK!
Så brukte vi tiden til å stake oss rundt mellom noen nye områder, hvilket selvfølgelig fikk Dariusz i dårlig humør. Sånt tull har ikke han tid til, han "vil jo bare fiske", det å finne fiskeplasser og teste nye strategier ved ulikt tidevann, det får andre ta seg av. Første når fiskeplasser var funnet og alt tilrettelagt, jo da kan prinsessen vurdere å kaste glans på turen med sin deltagelse. Men nå hadde vi rent flertall på den eventyrlystne siden, og jobbet oss frem til noen nye steder. Dog uten å finne så himla mye spennende, treffprosenten var ikke så veldig høy når google maps var eneste rettesnor. Lars var utnevnt til kaptein for å berolige prinsessen, men det reelle hierarkiet var likevel litt annerledes.
Helt problemfritt var det ikke ute på sjøen
Den lokale guiden slet litt med båthåndtering
Løsningsorientert må man være
Walkabout
Og sånn fortsatte vi. Etterhvert tok vi en tur til en gammel kjenning av en lagune, hvor tidevannet går som en elv. Jeg tok meg en tur på utsiden, og igjen fikk jeg kroket en jævlig fin fisk, som selvfølgelig stakk rett mot et korallrev og sleit fortommen som det var sytråd. Lars og Dariusz vandret inn i lagunesystemet, hvor fisken nå kom på løpende bånd. Jeg sto ved utløpet og plukket småfisk helt til Dariusz fikk øye på fiskemassene, og følgelig kastet på absolutt alle, slik at den forskremte fisken pilte ut av lagunen i vill panikk.
Oppstrøms elvefiske etter bonefish
Dariusz var litt snurt etter denne dagen, ikke bare hadde det vært litt tøff sjø hvor hans balansekunster ble satt på prøve, men vi hadde også brukt nesten to timer av hans dyrbare tid på å lete etter nye fiskeplasser. Heldigvis hadde han sett to permit helt innerst i lagunen, slik at dagen ikke var helt bortkastet.
Dagen etter var Lars og jeg klare for en ny oppdagelsesreise i båten. Dariusz var i fryktelig dårlig form, en dunkende bakrus iblandet litt jetlag og ferske blåmerker fra gårsdagens båttur gjorde sitt, og med hjertebank og piplende svetteperler sto han og kjempet med svimmelheten da vi skulle stige ombord i MS Abaco. Det var bare å ta en fridag, tilbake til hotellet med vage planer om ettermiddagsfiske på Dumpa ble det på Dariusz, mens Lars og jeg freste utover den speilblanke sjøen...
Og for en dag det ble. Det var ikke så mange fisk på sandbanken, men til gjengjeld var de nærmest umulig å skremme. Så lenge man holdt seg 20 meter unna, var det bare å kaste ut flue i cirka riktig retning, så var det fast fisk. Iallefall for meg, dumme Danske-Lars fant ikke så mange fisk, og etter en drøy times fiske sto det 3-1 til meg. Hehe, ta den du din lavlandsmolbo. Vi står litt sammen og drikker øl og plukker fisk, plutselig sto det 4-2 i fiskeprotokollen, og livet var godt.
En god dag på kontoret
Glemt var 1814 og lange køer på legoland, vi hadde en kjempedag med nordisk forbrødring.
vi står og lurer på om vi skal dra videre, da vi begynner å se noen store skygger lurke ute i det dype vannet. Noen jævlig store. De siger sakte innover, men så snur de og går i sirkel. Dette må jo være barracuda, bonefish blir vel ikke så stor? Men så svinger to stykker av og går innover mot oss, jeg fyrer av flua som lander litt for kort, og en liten småfisk dukker opp fra tomme intet og slafser i seg flua. Ja ja, fisk er fisk, prøver jeg å innbille meg selv. Bak meg har Lars også fått fyr, "Helevede den er stor" piper han.
The double, igjen!
Jeg vinner innsveivingskampen og kan holde opp en ok bonefish! SUCK ON THAT LARS!!!
Så, etter svært lang tid, begynner Lars å få sin fisk innover...
Dumme dansken har jo ikke storspolesnelle, så ikke rart det tok litt tid
Fisken virker jo egentlig ganske fin, men jeg tror ikke den er like stor som min.
Men Lars virker jo fryktelig spent da.. Når man er ung og uerfaren, er jo all fisk moro.. hehe
Oi oi oi
Fy faen
Satan i helvete
Erling Folkvord!
Satana Perkele x 8^3
Holy fuck
Fyttikatta, Kongen av Danmark har talt.
Det var en sinnsykt stor fisk. 14 pounds sånn cirka. Det var skikkelig moro, etter cirka 300 high-fives og generell balade, fikk vi roet oss ned. Vi satt i båten og tok lunsj, mens samtalen om storfisken fortsatte.
Mens vi satt der, begynte større fisk å trekke innover grunna, nå var det bonefish nesten overalt. Litt halvspooky virket de dog, sikkert pga. av en svær barracuda som lusket rundt på jakt etter et øyeblikks uoppmerksomhet. Men nok fikk være nok, vi satt og drakk lunsj som siviliserte mennesker, før Lars hoppet ut av båten med slukstanga og proklamerte at nå skulle faen meg barracudaen tas. Etter ti minutter roper han at cudaen er borte vekk, men at det kryr av bonefish, så jeg lar meg friste til å hoppe ut fyre av noen kast med flua.
Fisken var fortsatt ikke lettskremt, så det holdt å kaste 10-12 meter...
Fin fisk, på en hvilken som helst annen dag vel og merke.
Fisken tok selvfølgelig som den skulle og raste utover.
Det fine med dette stedet er at det er ingen hindringer for å kjøre fisken.
Ikke en korall, ikke en mangrove, ingenting...
Vel utenom en liten pinne, men det er også eneste teoretisk problem i 500 meters radius.
Well, guess what?!?
Fiskegudene sendte meg en grei trøstepremie og jeg takket høflig.
Iallefall over halvparten av Lars sin. Tror jeg. Dessuten fisket vi som et team i dag. Så det så!
Så siger fiskene avgårde, og vi dro på oppdagelsesferd for å sjekke ut noen småøyer som så lovende ut fra flyet. Og det gjør de nok fortsatt, men på nært hold var det skuffende.
Tilbake på hotellet har heldigvis Dariusz kviknet til og tømt beholdningen av Kalik. Vi kastet oss over et ny type øl, og dermed var grunnlaget lagt for en debatt som varte langt ute i de sene nattetimer... Vi fortalte om godt fiske og stor fisk, men det kom litt i skyggen av Dariusz sin historie om en permit som hadde ridd på en enhjørning i lagunen bak hotellet.
Sands vs. Kalik, the clash of the titans
Dagen etter kom et skikkelig lavtrykk med hard vind og sur regn. Vi tilbrakte dagen innendørs med en øl eller to. Dariusz mente han hadde sett en permit taile forsiktig i ettermiddagsbygene, men han var ikke helt sikker. Det sier vel det meste om forholdene.
Jeg var ikke helt i godform da neste dag grydde. Uggen i magen, dehydrert og hodepine, jeg fryktet at jeg var blitt matforgiftet av det som så ut til å være halvstekt kylling til gårsdagens middag. Det kunne jo teoretisk sett også være den flasken med rom jeg hadde kommet til skade for å drikke. Men det var ikke snakk om å sove bort dagen, været var fint og Dariusz hadde nå hatt to ufrivillige hviledager på rad og skulle reise kjerringa.
Det var ingen stor overraskelse at vi dro til vår kjære sandbanke ute på havet. Jeg starter showet med en plukke en liten bonefish, men så går jeg og legger meg i båten for en tenkepause i stabilt sideleie. Hadde ikke storformen helt inne, nei.
Så da var det duket for en skikkelig flaksefinale på flatsen
The Gladstone Gander Abaco Bonefishing Open Championship 2008
|
In your left corner |
In your right corner |
 |
 |
Det lå an til en nordisk superfinale i fiskelykke. Dette var de to heldigste fjottene som trolig noen gang hadde satt sine bein på en flat, og nå braket de sammen til en avgjørende finale.
Dariusz med sin sinnsyke historikk av å formelig snuble over storfisk, enten det var laks, bonefish eller den beryktete permiten, så hadde de fleste fisketurer endt opp med at et bitevillig trofeeksemplar plutselig dukker opp rett foran beina til Dariusz. Sine største fisker har han tatt på gjennomsnittlig 10 meters avstand, og det var slett ikke uvanlig at fisken beit på før Dariusz engang hadde sett den. Men nå var det ikke hvem som helst som han måtte hamle opp med. Danske Flakse-Lars, som på lykke og fromme dro en ynkelig dag til Punta Allen i Mexico, i den kaldeste vintermåneden, og så tar han en ekte permit på første kastet. Det som normalt tar minst 15 dedikerte fiskedager og selv da trengs en god dose flaks, det fikset han i løpet av 20 minutter. Og på to dagers fiske utenfor et hotell på Cuba, jo da tok han en 10-pounds bonefish, og selvfølgelig var det dette muterte bonefish-monsteret fra tirsdagen, som minnet mer om en dinosaurus enn en fisk, tatt rett foran nesa på meg. Dette var en legendarisk kamp. Dette var Superman mot Batman, Spiderman mot Fantomet, Trond Giske mot Nils Arne Eggen, Dalai Lama mot Nelson Mandela og egentlig hva som helst annet. Jeg grøsset på ryggen (der jeg lå med hodet over ripa og vurderte nøye om ikke frokosten skulle ut samme vei den kom inn).
Dariusz tar første stikk...
Fætter Højben vadet slukøret bort til sin norske flaksekollega for å knipse et bilde av storfangsten. Og der sto de, øye til øye, og stirret olmt på hverandre. Plutselig snur Dariusz seg, han har sett en permit! Han drar ut lina og gjør klar til sette inn dødsstøtet på den forvirrede danske ungutten. Men oppslukt av sin permit-fantasi ser ikke Dariusz at den unge jyplingen fra Fyn drar ut sin egen line, bare for å plante flua rett foran en skikkelig bonefish som intetanende svømmer inn mot siden av vår norske helt. Permiten viser seg å være en barracuda, og da Dariusz snur seg står Lars og gliser med 150 meter backing ute på flatsen.
Den danske fantomfisker gir seg ikke
Så var den saken avgjort. Danmark - Norge: 18-0
Det var bare å ta av seg hatten for denne oppvisningen i storfiske. Og det var også bare å minnes med glede de to dagene hvor han gikk fiskeløs og gretten (til en danske å være) blant de paranoide småfiskene på hotell-flatsen.
Kvelden endte opp i et skikkelig fylleslag, og mens Lars pakket sin gigantiske ryggsekk for å søke nye utfordringer, satt Dariusz og klaget over hvor blodig urettferdig fiske kan være noen ganger. Dakkal Dariusz...
Skyene forkludret det som nesten ble fantastiske vadedager
Etter at vi fikk jaget bort Lars fra Bahamas, var det jeg og Dariusz som jaget storfisken. Vi hadde noen helt vanvittige dager med vadefiske, hvor det var skikkelig grov bonefish nærmest overalt. Vel, ikke overalt selvfølgelig, men normalt ser man disse kanskje en eller to ganger per uke, nå så vi flere hver dag. Men været var ikke lett, det blåste hard og skyene laget som vanlig faen, så det ble etterhvert mer regelen enn unntaket at vi skremte storfisken før vi så den, og da en sjelden gang det motsatte var tilfelle, blåste vinden sjansen bort. Ingen av oss klarte å lure noen skikkelig beist helt inn. Dariusz kom nærmest med en #4-er krok som ble bøyd ut av det som måtte ha vært en kjempefisk (kan ha vært permit).
Selv fikk jeg en smak av fiskelivet på flaksesiden. En sen ettermiddag jeg står og fikler med kameraet og tar en røyk, etter å ha skremt en ok bonefish, så hører jeg et plask bak meg, og der står det faen meg en helt enorm bonefish. Og den tailer i knedypt vann. Helt skjelven legger jeg ut flua, men her slutter selvfølgelig tilværelsen i lykkeland, for da flua landet, halvannen meter fra fisken, stakk den utover mens dønningene skylte innover knærne mine. Fyttikatta. Så det kan altså skje oss andre også, plutselig bare stikker århundrets bonefish finnene sine opp like ved. En gang biter den nok på. Og en annen gang sliter den seg ikke. Kanskje i 2018.
Dariusz var selvfølgelig ikke sprudlende fornøyd med denne uttellingen, hvordan var det mulig å bruke en hel uke uten å lure minst en kjempefisk? Jeg er enig i at det var litt kjipt med storfisken som ikke ble med helt inn, men jeg hadde fortsatt friskt i minnet min månedslange tur før jul, hvor jeg totalt bare så en eneste storfisk på denne flatsen. Dette var helt andre boller, og jævlig bra. I følge mine statistikker fikk jeg kastet på 2-3 skikkelig sværinger og et tosifret antall 8-12lbs fisk, hvorav flere faktisk ble landet. Dette er over snittet på mine total ni turer hit. Vi ble etterhvert enige om å være uenige, og fokuserte på de enkle gleder som biljard, rom og kalik utover kveldene. Selvfølgelig etter at vi hadde vist hverandre og sammenlignet dagens fotofangst, altså mangrovetrær, snelle i busk, flats med blå himmel og en fugl eller to. Sant å si hadde jeg et par av disse motivene også. Men bare noen få hundre da
Ellers satset Dariusz iherdig på å ta de mer eller mindre paranoide tailerne om ettermiddagen. Selv var jeg lunken i forhold til sprengjage denne uvesentlige småfisken, spesielt siden de var fryktelig lettskremte, så jeg tok heller kameraet fatt og knipset noen sylskarpe bilder av begivenhetene, faktisk måtte jeg ofte nedjustere skarpheten i photoshop før det var mulig å beskue motivet uten fare for å skade øynene. Så skarpt var det! Yeah baby!
<FAILURE>
Denne så han ikke engang... hihi X 2^8
Nok et forsvinningsnummer fra saltvannstorpedoene
</FAILURE>
Og sånn gikk no dagan. Hver gang jeg hadde kamera i nærheten, nektet fisken å ta flua til Dariusz. Hver gang Dariusz tok frem sitt kamera, ble jeg irritert. Dette var rett og slett svært lite som minnet om denne magiske synergien jeg husket fra BI-kurset i organisasjonspsykologi. Hva var den hemmelige manglende ingrediensen? Det kunne vel ikke Flakse-Lars? Hadde vi begge følt omsorg for denne stakkarslige ungsauen, hadde vi ikke delt gleden i hans mange fremskritt og fantastiske fiskelykke? Hadde vi funnet en unik gruppedynamikk, bare for senere å blir sittende med en følelse av tomhet, da det bare var oss gamlekara igjen? ÆRGHH!! Sosiale tanker!! FY!!! (nesten homo!!!)
Men tankesporet er jo interessant. Skulle vi skru på sjarmen og få lurt med oss Baktus på tur igjen? Eller ville det kanskje være litt enklere og like effektivt å adoptere en lausbikkje på Bahamas? Vi kunne kaste pinner til den, og løpe lekent over en sommereng kledt i Blenda-hvite toga-drakter? Uhh.. or not.
Var det da kanskje fraværet av storfisk som var kimen til problemene? Muligens, iallefall var det uansett en gulrot som hang og dinglet foran oss, noen ganger ganske fjernt foran, aber doch... Av erfaring vet jeg dog at fisket var bra. Litt tilfeldigheter her og der, som kanskje ikke gikk vår vei, men det er fortsatt uendelig mye bedre enn når forholdene virkelig suger, da det må et mirakel til for å få noe annet enn bonefish i lilleputtklassen. Og den hadde vi enda rikelig med, selv om den klassiske bonefish-mystikken hadde bleknet. Nå var det såvidt jeg gadd å kaste på den lenger, og da jeg falt for fristelsen endte det som regel med at jeg kjørte den til fortommen røyk eller flua løsna. Trivelig type noen ganger, jeg.
Her passet det så fint med et bilde.
Nei, det var nok bare tiden som gikk. Nå var jeg vel godt inne på uke nummer tre på denne turen, og det kunne neste virke som om jeg var inne på noe da jeg tidligere fablet om det tok cirka 2 uker med fiske her for å bli lei, iallefall uten særlig varisjon i fisket. Den innledende stormforelsken i flatsen og fisken hadde svunnet her, hverdagsfølelsen var tilbake for fullt. Jeg vet at det tar ikke mange ukene tilbake i Norge før enhver tanke på Bahamas virker uendelig forlokkende, selv med en sky eller to, var det ikke paradiset selv å snike seg rundt en odde og vite at kanskje står det en kjempefisk og tailer akkurat der. Kanskje var bonefishing litt som heroin? Man klarer knapt å forestille seg noe bedre når man ikke har det, men en overdose er enda verre. Var det ikke en gylden middelvei, eller hvor kunne jeg få kjøpt litt bonefish-metadon? Hell if I know...
Det var ikke annet å gjøre enn å tasse pliktskyldig rundt på flatsen, og selvfølgelig glefse surt mot Dariusz når anledningen bød seg. Så rant etterhvert timeglasset ut for nevnte fisker, som måtte haste tilbake til det virkelige liv, hvor mange viktig prosjektoppgaver ventet på vår helt. Selv om han hadde blitt tatt i skole av Flakse-Lars og de store fiskene hadde uteblitt, så Dariusz i det minste noen få lyspunkter ved turen. Det var iallefall ikke så mange folk som i fjor, hvor flatsen hadde blitt invadert av amerikanere. I følge Dariusz sin beretning fra fjoråret så det omtrent slik ut på Dumpa i februar 2007:
Amerikanerne kom på rekke og rad da Dariusz skulle fiske
Faen ikke fred å få
Så kom de store guidebåtene fra Marsh Harbour sprengfulle av ivrige fiskere
Det er adskillig mer trivelig å ha hele flatssystemet for seg selv...
Så kom det enda noen fiskere på besøk. Det var selveste Knut Johan og Solvor, to fiskegale friluftsmennesker som inntil nå hadde misforstått det meste innen fluefiske og konsentret seg om ørret. Nå skulle altså bonefishen tas, og det var på tide at de to tok til vettet, spør du meg.
Spesielt Knut Johan har i flere år utvist en mistenkelig forkjærlighet for å gå rundt i ørretelver med en liten sminkepung på brystet. Selv mente han, iallefall offisielt, at det var helt vanlig ørrettilbehør, og på utenlandsk het det visstnok "chestpack", men ryktene hadde allerede begynt å florere. Det stilnet ikke spekulasjonene at Knut Johan aldri har blitt observert med et skikkelig speilreflekskamera. Drømte han virkelig om vakende storørret, eller var denne svake ynkelige fisken bare en metafor for hans søken etter å drapere seg i et flagg av alle regnbuens farger og danse natten bort?
JEG HAR EN!
kiss me honey bunny
De hadde tatt et skikkelig veivalg, de to klimanøytrale naturelskerne. Solvor hadde gått med på å gifte seg med denne rappkjefta Asker-rampen, under forutsetning av at de la bryllupsreisen til Bahamas hvor hun kunne stikke en krok i øye på en hai. Knut hadde sagt opp jobben i ørretfiske-butikken og begynt i oljebransjen, Solvor hadde lagt ned rehabiliteringssykehuset for småfugler med brukne vinger og tatt lære i det kongelige norske veivesen, hvor hun spesialiserte seg på å asfaltere beitemark til utryddningstruede dyrearter. Det var betryggende å konstatere at de hadde tredd inn i de voksnes rekker, og all tvil om avvikende tendenser ble blåst bort, da Knut vippet meg av øl-tronen med å fylle en 130 liters ryggsekk med klinkende flasker før hver fiskedag. Yep, de var en av oss.
Så var det fisket da. Det var fortsatt bra med fisk igjen inne på flatsen, men det ble lengre og lengre mellom de store beistene. Første dagen så vi bare en sværing, som svømte rolig utenfor kastehold. Dagen etter var det bare småtasser. Det er viktig å komme på riktig tid. Hadde vi bare hatt en viss anelse om når det egentlig var...
Det tok ikke lang tid før Knut Johan tok sin første bonefish, en ikke helt lydløs affære:
JEG HAR EN!
... og den dro faen meg ut som en skikkelig storharr!
skikkelig vidvinkel strakk fisken til fin størrelse, ikke rart det kalles "fisheye"
Solvor gikk mer systematisk til verks og var mer villig til å eksperimentere med å legge fluelina rundt snelle osv., og derfor gikk det litt lengre før første bonefish kom på land. Overlegen topplassering på barracuda-lista kunne madammen dog skilte med noen dager senere, etter at et skikkelig beist hadde latt seg friste av en flua. Selv på Bahamas klarte hun ikke å legge bort tørrflue-fetisjen, men det var et klart sunnhetstegn å hale inn en cuda på godt over meteren, stripende popper-klekker med litt CDC fjær helt bakerst var våpenet. Neste år skulle den kanskje tas rett oppstrøms, med bambusstang? Haiene ble avfeid med avmålt interesse. De passer visstnok bedre på Discovery Channel (ikke HD utgaven, da blir de litt for skumle, som på flatsen).
JEG HAR EN!
det sedvanlige triumfropet kom 10-12 ganger om dagen, uavhengig av fiskelykken
JEG HAR EN!
Så alle var enige om at det var en fin tur. Knut Johan og Solvor ble dog enige om at neste gang skulle de ha med større sekk. Så ble det min tur å sette kursen hjemover og kaste meg over min neste utfordning, nemlig å forfatte en turrapport hvor alle (forutom meg) får sitt pass påskrevet i grundige ordelag. Det kan jeg iallefall. På forrige gruppetur tok jeg for meg Amund, på høstturen ble min vrede likt fordelt mellom Bahamas generelt, Fidel Castro og en stakkars fiskeguide. Og som alle forlengst har skjønt, iallefall de som leser ovenfra og nedover, denne gangen pekte flasketuten på <drumroll> Dariusz!
My sincere apologies
My dear princess
Men!
Ingen vits å græta over spelt mjølk
La oss se fremover
Ah, jeg føler meg bedre allerede.
Jeg har lært av mine feil
Jeg er en bedre mann nå
Når drar vi i 2009?
Må vel bli minst tre ukers tur, eller hva?
