En helt uvanlig uke i mars
ADVARSEL: Denne siden er spekkfull av intern humor. You had to be there.
Gutta på tur
Hver vinter drar vi som regel på fisketur til varme strøk etter bonefish, en torpedo av en muskelbunt som liker seg best på flatsen in Karibia, spesielt på Bahamas. Dariusz vil muligens hevde at fisket er best i Mexico, men det er selvfølgelig ikke tilfelle, og jaffalmeg ikke tilfelle hvis vi prater om fiske uten guide. Guide eller Stakenisse som det også kalles, kan være greit å ha i starten men stort sett er det dyrt og ødeleggende for opplevelsen (av ikke å få fisk). Dette har vi alltid en frisk debatt om hver høst, og omtrent ute i januar en gang blir vi enige om å dra til Bahamas en gang i februar/mars. 2005 var pauseår siden vi var ganske opptatt med jobb og annet vås, men i 2006 var vi tilbake.
Pep-talk og instruksjoner
Som reiseleder for denne tvilsomme gruppen er det mitt ansvar å gi hver av turdeltagerne en liten pep-talk og noen insider-tips før vi begynner. Selv om vi er gode venner, er det også unektelig et element av konkurranse oss mellom.
Først gir jeg instrukser til Julern
Så går jeg bort til Dariusz for å sørge for at ikke han får fisk
Psykologisk overtak
Jeg pleier å møte opp til tur vel forberedt på utstyrsfronten. Det finnes få ting bedre enn å trekke et skikkelig ess ut av ermet når de to andre minst aner det. I år hadde jeg med en fet campingstol som jeg bar ut til en øy midt i sentrum av all fisken. Alle som har tilbragt en uke med ørkesløs vandring rundt på en flat vet hvor kritisk dette er. Som regel finner man aldri noen gode sittestillinger ute på flatsen, enten må man legge seg langflat ned i den våte sanden, eller hvis skikkelig desperate så kan man prøve å lirke ræva inn i mangrove-busk og håpe at den tåler vekten av deg. Uansett blir det vondt i ryggen. Man går og man går og man går og man går.. Man kaster og man kaster og man kaster. Og det er 40 grader. Det blir verre utover uka. Det å kunne sette seg ned og slappe av i ryggmusklene er helt kritisk.
Always look on the bright side of life
Dette er mottoet til Julern. Yep, sprekkfull av selvtillit og med relativt optimistiske forestillinger om hva som kan krokes på flatsen..
My back hurts and there is no fucking fish
Dariusz er som regel den først som begynner å henge litt med leppa når det bøtter litt imot. Og det gjør det alltid. Dariusz er en kløpper til å fiske etter tailing bones, jeg vet ikke helt hva som er hemmeligheten hans, men han klarer nesten alltid å få fisken til å ta. Om det sjøørret, laks eller tailing bonefish gjør ingen forskjell. Han har is i magen og den nødvendige erfaring som skal til for å overliste motstanderen. Jeg får som regel ingenting. Selv blir jeg ofte stressa i sånne situasjoner, og så jeg er noe så innihelvetes utålmodig. Den eneste typen fiske jeg egentlig er noe tess til er blindfiske og instinktfiske. Sistnevnte er når du ser en bonefish i siste liten og har nøyaktig 5 sekunder på å presentere flue. Ingen tid til å tenke eller legge opp strategi, da klarer jeg meg ypperlig. Ingen mulighet for å kåle det til.
Men denne gangen var det minimalt med tailing bones. Litt uflaks med vannstanden gjorde at de store tailing områdene var døde, og dermed måtte vi ut og jage cruisende fisk. Dette kombinert med en vond rygg gjorde at smilet satt lenger og lenger inne med Dariusz, og vi registrerte opptil flere forsøk på å diskuere Mexico'2007 utover de sene nattetimer med Kong Alkohol i førersetet.
Selv hadde jeg kanonfiske og hvilte meg i stolen med en kald pils titt og ofte.. jeg skulle gjerne lånt bort stolen, men da ville de begge to sannsynligvis ikke få seg den lærepengen som de trengte for framtiden.. HA HA HA!!!!!!!
Julern setter inn støtet
Også Julern begynte å ynke seg over ryggen utover i uka. Too bad! haha! Fisket hadde gått brukbart, og han tasset engasjert rundt på flatsen med 8-stanga i hånda og 12-stanga på ryggen. En tidlig morgen da jeg hadde klart å riste dem av meg på vei til en ny halv-hemmelig godplass hvor jeg hadde sett virkelig gedigen fisk, skjedde det. Julern og Dariusz trasket rundt da de plutselig får øye på to flotte fisk som kommer rett mot dem. Julern kaster ut flua og løfter beinet som jeg hadde lært ham, og noen sekunder senere står stanga i spenn og backingen hans hviner ut mot havåpningen.
En kanonfisk! En soleklar 10-pounder, som er den magiske grensen alle bonefish fiskere er ute etter, men Dariusz nedgraderer den til 9 pounder på pur faen, slik at han fortsatt kan hevde å være eneste i gjengen som har fått en sværing. Men Julern sitt glis lar seg ikke tørke av i en fei, superfisk!!
For de som er ukjent med bonefish kan estimatene kanskje virke litt optimistiske, spesielt om man sammenligner med ørret og laks. Men husk at bonefishen er en helt annen type fisk, hele fisken er en gedigen muskel, og den vokser først og fremst over ryggen når den har nådd en viss lengde. Å sammenligne en ørret og bonefish av samme lengde blir litt som å sammenligne Hanna Kvanmo med Mike Tyson, selv om de ved først øyekast kan se ut til å være av samme kaliber..
Og så kom snudde vinden...
Når man er på Bahamas en drøy uke på vintern må man nesten regne med litt uflaks med været. Som regel er det to ting forkludrer, vind og skyer. En av to går an, men vind uten sol flytter fisket opp et hakk fra vanskelig til kul umulig. På onsdagen våknet vi opp til hard vind. Det var fortsatt klar himmel, men det blåste hvite bølgetopper ute på flatsen. Da er det ikke enkelt.
Dariusz ser nå ut til å være på sammenbruddets rand, og da vi har strategimøte på stoløya (mitt forslag hehe), steller han i stand en forrykende forestilling.
Dette kom mildt sagt litt overraskende på..
Jeg foreslo raskt at kanskje Dariusz og Julern kunne gå sammen i dag, og så småløp jeg avgårde så fort jeg kunne. Med perfekt timing tittet Fru Fortuna min vei igjen, og jeg ser en enslig bonefisk komme mot meg. Kaster og kroker den før jeg rekker å tenke meg om og klekke ut en plan som er dømt til å feile. Jeg passer på på å hoie til Dariusz og Julern, og de snur seg bare for å se meg kjøre dagens eneste fisk så langt. BLIR FOR LETT hyler jeg med visse forventninger om at Dariusz skal tippe over det mentale stupet hvor bare prozac kan hente han opp igjen.. Jeg var overbevist om at dette kom til å bli en dårlig dag forholdene tatt i betraktning.
Sjelden har jeg tatt mer feil, jeg hadde et forrykende fiske. Jeg fikk stilt meg opp riktig med vinden, og selv om det var litt vanskeligere enn normalt, gikk det fint an å spotte cruisere som kom rett mot meg. Dette er egentlig mye av hemmeligheten for å lykkes uten guide, man må tilpasse etter forholdene, slik at man ikke kjemper direkte mot lys og vind. Og ikke minst, man må være litt analytisk med observasjonen av fisken. Går første fisk en spesiell retning, kan du være ganske sikker på at de neste vil følge samme spor, og er det bare å plotte den beste ruta for å avskjære dem i forhold til vind, sol og tidevann. Bonefishen kan være veldig vrien å se fra siden da de reflekterer lys på utspekulert vis, men rett forfra vil man alltid se det sorte partiet over ryggen. Jeg fikk 7 fisk på den ettermiddagen, hvordav 4 var store, og jeg så en som var gigantisk. Den kom rett mot meg, jeg så den på 50 meters avstand. Alt var perfekt.. Bortsett fra at jeg allerede hadde på en fisk som jeg ikke klarte å slite av... haha..
Nuhvel, før jeg blir helt svimmel av selvskrytet her, så smilte lykken heldigvis til Dariusz og Julern også.
Dariusz med en flott bonefish. Begge fikk fin fisk, og de så to fisk som var så store at de i ren forfjamselse bare ble stående å gape. Det er stor fisk her. 10-pound grensen er normalt et høythengende mål i bonefish kretser, men på disse øyene er det flere på opptil 20 pound som svømmer rundt, muligens fordi deres mor hadde sagt at svømming var sunt!
Så takket Julern for seg
Den neste dagen har Julern fått frytkelig vondt i den ene foten. Vi lurer ham likevel ut på flatsen, og det må han betale for med renter etterpå. Etter 10 timers gange var foten hovnet opp som en ballong på kvelden. I tillegg var fisket skrøpelig. Etter den vindfulle gårsdagen kom det et skikkelig stormsenter inn over natten. Selv om det var hovedsaklig passert dagen derpå, var nesten all fisken borte vekk. Og slik forble det resten av uka. Ikke blir jeg helt klok på hvordan bonefishen tenker, noen ganger så er det bare å konstatere at den har borte. Den kan taile som en klokke hver ettermiddag klokka 15 i 4 dager på rad, og så er det bare slutt. Ingen forklaring, ingen beskjed. hmpf.
Helt fisketomt var det jo ikke, men det ble adskillig lengre mellom de fine fiskene etter stormnatta.
Julern tilbragte de siste dagene på hotellet for seg selv. Han påstod at det var helt greit, masse å gjøre osv., men han var som regel litt små-brisen og fryktelig glad for å se oss hver ettermiddag da Dariusz og jeg kom traskende tilbake.
Så da var det Dariusz og meg
Dariusz gravde nederst i sekken og fant frem sin nye bonefish-skjorte. Et interessant fargevalg. Selvlysende lime-grønn. Jeg fikk vel en fisk i ny og ne på slutten, mens Dariusz valset rundt som en radioaktiv palme og lurte på hvor all fisken hadde blitt av.
Vi diskuterte frem og tilbake hvor all fisken hadde blitt av. Vi ble enige om at den må ha blitt skremt av noe.. Ett eller annet som ikke passet inn i det vanlige mønsteret, da aner bonefishen ugler i mosen og stikker ut mot dypere vann..
Siste stikk til Julern
Dette var en strålende uke. Vi hadde alle fått bra med fisk. Vi hadde alle hatt sjansen på kjempefisk. Vi hadde forsvart Norges ære ved billijardbordet. Vi var blitt gode og solbrente. Dariusz hadde litt vondt i ryggen. Julern hadde fått hvile noen dager og var ok i ryggen, men foten var helt kake. Så fort de kom seg hjem til Norge, som jo ikke er en selvfølge siden de alltid flyr SAS, bar det sporenstraks til sykehuset for unge, lovende Julern. Men før alt dette fikk turens storfisker anledning til å lene seg tilbake og storkose seg i handicapkøen mens Dariusz og jeg bar utstyret hans fra gate til gate..
og snipp snapp snute så dro vi tilbake på jobb alle mann. vi ses i 2007.
Her er noen relaterte linker:
Kommentarer:
(felt for å legge inn ny kommentar finnes helt nederst.)
ikke laget ny dir - prøver ikke mer. lez die!
18/07-2006. Christian Figenschou <figen@figen.com>.
