Bahamas 2007 a.k.a. PROSESSEN

.. en drømmetur forkludret av faens pakk

Den lange reisen

Klokka viste 23.50 15. februar 2007 i det flyvertinnen lukket døra på den slitne gamle 757-en som skulle frakte meg fra Californias tafatte forsøk på vinter til Miami, den største Latin-Amerikanske byen i hele USA. Jeg tok frem ryggsekken for en siste sjekk mens jeg at halvhjertet hørte på de tåpelige meldingene over PA anlegget. Joda, også denne gangen ønsket de oss alle hjertelig velkommen til denne forstående flighten og det var ikke måte på hvor fryktelige glade de var for at jeg hadde valgt akkurat American Airlines til å besørge mine flybehov. Alt var fryd og gammen og bare så fantastisk flott at vi måtte konsentrere oss for ikke regelrett å sprekke av glede der vi satt med tårefyllte øyne og lyttet til takketalen.
Det å fly på fisketur blir stadig mer problematisk ettersom flyselskapene og myndigheter forlater paranoians verdens og besluttsomt tar skrittet over i ren og skjær idioti. Så antok monologen en ny vending som åpenbart var flyvertinnes personlige favoritt og som unektelig sto seg bedre til forakten som lyste ut av øynene hennes siden vi våget å boarde flyet. Vi ble riktignok forsikret med dette skulle bli en riktig så fin flytur, iallefall så lenge vi selvlastende frakt hadde vett nok til å sitte stille som mus og sove, eller i det minste late som vi sov, og ikke under noen omstendigheter fant på tull som å reise oss opp, stå i midtgangen, bruke feil toalett eller utføre andre terrorhandlinger som kunne true sikkerheten til denne dragekvinnens utrangerte blikkboks. Normalt blir jeg irritert av slikt selvhøytidelig vås, og det er ingen i verden som slår amrikker på hysterisk håndheving av de mest tåpelige regler for ens trygghet. Hvis det gis beskjed om at alle må legge seg i stabilt sideleie i et mørkt rom mens man jodler, så ville de fleste nok rynke skeptisk på nesa. Men så fort noen gjør oppmerksom på at dette er for ens egen sikkerhet, jo da vil pakket ukritisk nikke annerkjennende og si seg enig i at dette er et høyst nødvendig tiltak. "Think of the children!". Faens pakk som de er. Selv om min irritasjonsfytese (den delen av hjernen som identifiserer irritasjonsmomenter) nok er overdimmensjonert og svært følsom, prellet våset av denne kvelden, hjernecellene var opptatt med å drømme om ukens forestående fisketur.

Jeg har forsåvidt ingen prinsippielle motforestillinger mot gambling, men jeg har forståelse for at det kan skape en del traumatiske situasjoner som unektelig må anses som et samfunnsansvar. Det er mulig at jeg er noe forutinntatt i denne saken, men det henger sammen med at jeg selv ble eksponert for gamblingens skyggeside i ung alder. Jeg kan ikke ha vært mer enn 8 år gammel, jeg var sammen med min mor på handletur for melk, brød og illesmakende grønnsaker. En kronesautomat står «tilfeldigvis» plassert like ved utgangen, slik alle må gå holmgang forbi denne utspekulerte innretningen konstruert for å friste samfunnets svakeste til å overdra hele husholdningsbudsjettet til Røde Kors, èn krone om gangen. Snakk om en hensynsløs invitasjon til et splittet samfunn av vinnere og tapere. Nå skal det innrømmes at jeg muligens hadde et mer åpensindig og naivt forhold til disse automatene som åtteåring, men likefullt skulle jeg snart få føle på kroppen hvilken mental påkjenning «uskyldig» pengespill kunne bringe med seg. En 5-åring kommer til syne, og tilsynelatende ikke verdens mest velutviklete sådanne, med synlige koordineringsproblemer og colabunnbriller som forstørrer de to skjelende øyne til gigantiske proporsjoner dog uten å gi overbevisende inntrykk av observasjonsevne og skarpsindighet. Han skyver en stol bort til automaten, og en ikke helt begivenhetsløs klatretur senere får han til slutt lagt sitt blanke kronestykke inn i automaten. Så strekker han høyrearmen ut bak over ryggen, ikke ulikt en diskoskasters oppstilling før kastet startes, og hans strake ukoordinerte arm suser gjennom luften mot myntskytetappen som rotoren på et helikopter. Her var det ikke det tradisjonelle elegante og fintfølende kroneknipset som var den foretrukne fremgangsmåten, neida hele kroppen spant om sin egen akse for å få mest mulig kraft i slaget, som om det var en målbar boksepute på tivoli som skulle få unngjelde for denne unge idiotens vrede. Hehe, tenkte jeg med meg selv, nå går han på trynet så det synger.. Kronestykket skytes ut med en voldsom kraft og går rett i veggen på andre siden, og så spretter det tilbake og suser rett ned i 10-kroners hullet, denne sagnomsuste toppgevinsten som kunne forvandle et ynkelig kronestykke til liten forume, nok til både en softis, en Japp og noen Bug tyggis. Klingende kronestykker fosser ut av automaten, og 5-åringen hyler triumferende med det lett gjenkjennelige og skjærende falske kampropet for de mentalt tilbakestående. Faens pakk! Selv uten verdipolitisk skolering eller sosialantropologisk innsikt, følte jeg instinktivt at dette var feil. Barndomslærdommer som Espen Askeladd til tross, hvor det alltid er den uforberedte idioten som ved et usannsynlig lykketreff får prinsessen og halve kongeriket, dette var tung kost, fy faen så irriterende!
Amerikanerne kan deles inn i to grupper;
1) De som liker å sette opp komplett selvinnlysende skilt overalt, og
2) de som liker å skyte hull i nevnte skilt. Det var både blodig urettferdig og ufortjent, et kroneksempel på styggedommen spilleautomater kan føre med seg. Siden denne traumatiske opplevelsen har jeg dog blitt gradvis rehabilitert og synes nå gambling er fint, flott og noe som passer for hele familien, til tross for at det kan være mektig irriterende å se andre vinne.

Men ikke alt er verdt å gamble på. Flybagasje blir ikke forsinket mer enn ca. 1% av tiden, men på en nøye planlagt bonefish-ekspedisjon er det nærmest for russisk rullett å regne. Denne gangen var jeg helt på linje med oppdaterte norske verdier og sa et rungende nei til gambling. Ryggsekkens innhold viser seg selvfølgelig å være uendret fra forrige sjekk fra bare noen minutter tilbake. En snelle, solbriller, et knippe fluer, noen fortommer, 20 meter fortomsspiss, en mp3 spiller, en flaske vann og en bok. Fiskeklær og cap hadde jeg allerede på. Stengene mine har jeg selv gjemt trygt i lagringsrommet til kabinpersonalet foran ved cockpiten, så om min fullpakkete bag med tilsvarende utrustning skulle bli borte underveis, så har jeg alt jeg trenger for noen dager. Klok av skade pakker jeg nå alltid dobbelt opp etter at jeg en gang ble stående lang i maska ved en bagasjekarusell i Mexico speidende etter fiskeutstyret som lå i en bortglemt krok på Schiphol i Amsterdam, trolig sammen med en beruset stuer som nok hadde tatt en space cake for mye til lunsj.

Selv om reglene har blitt litt vel stivbeinte for hva man lovlig kan medbringe på flyet etter 9/11, går det normalt greit med fiskeutstyr, iallefall i USA som nå faktisk fremstår som nærmest pragmatisk og moderat på sikkerhetssiden sammenlignet med sine Europeiske kollegaer. EU klarte nemlig nylig kunststykket å overgå USA på mest tåpelige og totalt meningsløse regler da de for ikke lenge siden innførte totalforbud mot fiskestenger på flyet, en flott illustrasjon på hva slags konsekvenser som kan følge av gi å velmenende og reguleringskåte idioter myndighet til å dikte opp regler på ting de ikke har greie på. Var det et spesifikt forbud mot stangtuber av hardt materiale som iallefall teoretisk sett kunne brukes mot slagvåpen? Neida. Var det forbud mot selve fiskestengene av myk grafitt som umulig kan egne seg til noe slikt? Jatta jatta jatta. Heia EU! I USA går i det minste skattepengene til krig og faenskap, noe konkret man stolt man vise til, se her! Denne invasjonen har jeg vært med på å betale! Mens i EU blir tydeligvis grunkene øremerket til forkludre en stakkars fluefiskers hverdag. Ikke har de bonefish heller. Faens pakk.

I love MIA

Miami International Airport (MIA) er verdens beste flyplass. Nei, den er ikke særlig moderne og luksuriøs som f.eks. Kuala Lumpur eller Singapore. Ei heller kan den matche ingienørkunsten til Hong Kong som lagde en ny øy bare for flyplassen og så kronet den med kanskje verdens beste lounger, og Miami kan jo bare drømme om oversiktligheten i Amsterdam, som ikke bare har hypereffektive og som regel hyggelig personale, men attpåtil et casino inni flyplassen da flyene en sjelden gang er forsinket. Og Miami er som en tredjerangs bambushytte å regne sammenlignet med de intrikate heissystemer og labyrintlignende uttrykk av latinsk arkitektur som i Madrid. Sikkerhetskontrollene på Miami tar som regel en evighet og køene strekker seg gjerne rundt hele terminalen, så også der kommer de dårlig ut sammenlignet med det aller meste. Faktisk er MIA rent fysisk sett en standard amerikansk søppelflyplass.

Så hva er det egentlig som er så fint med MIA? Jo, det er den helt unike blandingen av latinamerikansk kultur og temperament ispedt en dose av amerikansk sivilisasjon. Det er kontrollert kaos. Det er den perfekte flyplass for people-watching, en av de få verdige i USA. På de fleste andre amerikanske flyplasser blir man overvelmet av selvhøytidelige tullinger som vugger rundt i enten hvite Dockers bukser med svarte sko eller blå jeans med hvite joggesko. Felles for disse to hovedgruppene er at de alltid kroner sin komplette mangel av estetisk sans med en gigantisk bæretaske for mobiltelefon fastmontert på beltet, som om det var et uomtvistelig bevis for deres libido og olympisk gullmedalje som må bæres frem med stolhet. Som regel er tasken tom og mobiltelefonen holdes tett mot øret, hvis ikke de er såpass fancy at de har fått fatt i et blinkende bluetooth håndfrisett som er krøllet rundt øret. Og som de gauler inn i disse apparatene! Alltid på høyeste volum totalt uaffisert av sine omgivelser. De fleste er også ekstremt saktetalende, og når de en sjelden gang faktisk har et poeng å medele i sine konversasjon, så kan du være brennsikker at det spares helt til slutt slik at det blir rikelig anledning til å lire av seg verdens mest ubrukelige floskler først. «Hooow aaaaaaaaaaaaare youuuuuuuuuuuuuuuuuuu? Thiiiiis iiiiiiiis Dooooooooooooooon caaaaaaaaaaaaaaalling, juuuuuuuuust to leeeeeeeeeeeet youuuuuuuu knoooooooooooooooooooow IIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII'm aaaaaaaaat theeeee aiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiirpoooooooooooooort...». Blæh.
Miami Intl Airport har som regel mer spennende og formfullendte folk å vise frem enn disse forvirrede nordboerne.. Og de forretningsreisende tar virkelig kaka der de brøler inn i mikrofonen tilsynelatende ute av stand til å uttrykke den meste elementære mening uten å tak i bruk utslitte sportsmetaforer. Som oftest ser det ut til at samtalen foregår med en tilsvarende lite sofistikert kollega, som gjerne tiltales Bob eller med et annet ènstavelsesord. «Yeah, Bob, I think we hit the ball out of the park on this meeting», «Well, I would say it's time for Ed to step up to the plate on this one, the ball is definitely in their court now, but I think we need to prepare for another curve ball». ARRGH!!!! Etter en del år som daglig deltager på slike telefonkonferanser, er det bare en ting å si: faens pakk.

Sånn er det ikke på Miami, your gateway to Latin-America som de sier i reklamen. Her hersker alltid et herlig kaos, alle har dårlig tid, altfor mye baggasje, ingen anelse om hvor innsjekkingsskranken er, eller gjerne ofte en kombinasjon av alle disse. Forretningsreisende menn er ulastelig kledd i nypressete dresser mens de haster avgårde for å rekke sitt fly, villt gestikulerende og synlig forarget over det man må formode er siste nytt innen bananpriser, bryggende militærkupp og forestående devalueringer. Spansken er musikalsk og tempoet usannsynlig høyt. Og damene da, oh mamacita!, de ankommer alltid med overdrevent høyhælte sko og ikledd åletrange plagg minst to størrelser for små så de formfulle kurvene strutter ut slik at man risikerer både hakeslepp og kink i nakken av å følge med. Og de hoier og maser og ordner med bagasje, smike, sjåfør og unger, dramatikken kan ingen ende ta selv med de best mundane gjøremål, og alt dette med former som ville fått Jennifer Lopez til å dekke seg til med en burka i forlegenhet over en platt kropp, ja dette er Miami. Sittende utenfor avgangshallen med en sigarett og en fløyelsmyk cordadito eller tre, der kan jeg tilbringe timesvis i ren facsinasjon, hvor lukten av sminke, sigarer, fersk kaffe og eksos smeltes sammen til en eksotisk parfyme i den klamme fuktige luften. Lydbildet av titalls energiske samtaler på spansk og bilhorn er den perfekte bakgrunnsstøy. Det er vel heller tvilsomt om samtalene er så mye mer intelligente enn hos sine mobilpratende amerikanske motparter, men det plager meg ikke det minste, for jeg skjønner jo ikke det kvekk spansk! I LIKE!

Down to business

Så der satt jeg og storkoste meg. Klokken begynte å nærme seg 0700, èn time på den fremmede planeten MIA fikk være nok for denne gang, nå hadde jeg viktigere ting å foreta meg. Jeg fisker opp mobiltelefonen og sender avgårde en «The Eagle has Landed, Bitch!» sms til Dariusz og Julern. De er klare for frokost, og snart er jeg på hotellet deres klar til å hive innpå pannekaker, lammekoteletter, stekte poteter og annen slankekost som amrikkene anser som en passende start på dagen. Brød finnes jo ikke, det inneholder jo masse karbohydrater og sånt blir man feit av, selv ikke diet-Coke og low-carb wienerbrød kan nøytralisere brødets fordervende effekt. De passer på, disse amrikkene.

Etter 28 timers reise kunne Amund føle Bahamas. Det var en uforskammet morgenfrisk gjeng jeg møtte på hotellet, de hadde tydeligvis fått seg en god natts søvn på hotellet etter ankomsten fra Gardermoen i går ettermidag. Snømåking fikk kjerringer og unger ta seg av, nå var det sol, sommer og bonefish som sto på programmet. De smilte og lo, kanskje de var litt glade for å se meg, men mest sannsynlig kastet de lange lengelsfulle blikk etter kofferten min. Siden jeg bor i utlandet hvor ting og tang er litt billigere enn i Norge, var det kommet flust med varebestillinger på epost. «Kan du ikke ta med en ...», «gidder du å fikse en ...», «kan du sjekke hvor mye en garasjedør koster der borte?», «kan du legge inn et ebay bud på delstaten Alaska for meg? På forhånd takk!». Så sekken var fyllt til randen med alt mulig slags pikkpakk da jeg sluttet meg til gruppen som et nedlassa postbud. Pliktskyldig delte jeg ut godsakene i Miami til de forventningsfulle postordreterroristene, etter at jeg hadde forsikret meg om de hadde sovet godt på hotellet jeg hadde booket for dem. I mitt stille sinn hadde jeg et naivt håp om at noen ville trekke frem en nystekt Grandiosa, grovbrød med geitost eller kanskje et signert bilde av Kong Harald eller Trond Giske som takk for hjelpen, men jeg var tydeligvis den eneste som hadde fått slike ville innskytelser. Etter vareinspeksjon og en solid frokost hvor Alfsen forøvrig for første gang på stående buffé hverken ble kastet ut eller bedt om å begrense seg, satte vi sammen kursen tilbake til flyplassen, min kjære MIA. Jeg får meg selvfølgelig noen nye kopper med kaffe og ytterlige anledning til dybdestudier av latinamerikansk flyplasskultur mens jeg venter på at resten av gjengen skal sjekke inn, de har ikke et eneste gullkort på eneste flyselskap så de blir alltid henvist til husmannskøen, hvor de kan stå sammen med mannen i gata og gape og titte seg forvirret rundt, bare for å belønnes med et sikkerhetsrisikostempel på boardingkortene. Hihi, gled dere til sikkerhetskontrollen..

En problemfri time i gode venners lag? Det var dog ikke helt uten skepsis at vi betraktet de tette skylagene der vi satt i det vesle propellflyet som ble filleristet av vinden på 10.000 fots høyde. Som vanlig korrellerer fiskelykken sterkt med været, og helt nord på Bahamas er det normalt best fiskevær april til mai, eller mer presist uttrykt er det perioden hvor man historisk sett kan vil få brukbar klaff på den magiske trifektaen: varmt i vannet, vind eller skyer (ikke begge deler) og selvfølgelig ingen kaldfronter. Været kan jo være akkurat like bra i februar, men det er ikke sannsynlig. På en tidagers tur kan man forvente at en eller to dager blåser bort, en eller to perledager som klippet ut av glasserte fiskepornomagasiner, og resten i det minste fiskbart. Vel, pluss/minus 100%. Det er ingen garantier selvsagt, men en fordel med februar er iallefall at få andre fiskere som er dumme nok til å dra på denne tiden, slik at vi kunne påregne rikelig med lebensraum etter den norske invasjonen. Normalt er det alltid tett skylag like utenfor Miami, hvor Atlanterhavet møter fastlandet, men når vi nærmer oss Bahamas øyene pleier det hele å lette betraktelig slik at vi kan utføre det komplett håpløse ritualet med å klemme nesa mot det vesle vinduet og nistirre etter fisk da piloten svinger over flatsen i noen hundre meters høyde. Men ikke denne gangen, skylaget lå tett i flere lag og vi skimtet knapt land før vinden blåste flyet ned på rullebanen med et brak. Vi hadde alle reist langt for denne uka på Bahamas, og det var ikke helt fritt for anger og etterpåklokskap på datovalget da vi nedbrutte tuslet mot tollen en grå ettermiddag med horisontalt regn.

Ingen vits å stresse, skyer og altfor sterk vind gjorde fredagen til "Day of the Kalik" Normal etterfølges en Bahamas-landing på tidlig ettermiddag av hektisk stress for å komme ut på flatsen så fort som overhodet mulig. 2 minutters innpakking og hilsen, 8 minutters kjøring til det lokale vinmonopolet, 3 minutters handling av diverse drikkevarer (bilen snur og venter med motoren i gang), 24-26 minutters kjøring til hotellet (vi skifter til flatsantrekk i bilen), 38 sekunders hallo og innsjekk, 2 minutters stangrigging og så rett til flatsen. Normalt faller planen i fisk allerede på først punkt, da den bedagelig anlagte sjåføren gjerne sier noe sånt som «why you in a hurry? This is Abaco, mon!» etterfulgt av en rungende hjertelig latter og en rørete beretning om bilbytte, levering av gjenglemt matpakke, posting av et brev og diverse andre gjøremål som må utføres før ferden settes mot flatsen under dundrende reggae rytmer fra sprengte høytalere. Denne gangen var det ikke så nøye, det hadde ingen hensikt å bevege seg ut med fiskestanga i dag, så da var det bare å sprette en kald Kalik og prøve å la alle bekymringer seile sin egen sjø mens den leskende pilsen vekker til live de 3-4 Karibiske celler vi nordmann er utstyrt med. Welcome to Abaco, Mon! Endelig!

FAKTA PÅ LAURDAG

Den regn- og vindfulle gårsdagen ble fort glemt da vi sto opp lørdag morgen. Solen skinte og himmelen var relativt fri for skyer. Kunne vi ha lurt oss unna den luskende kaldfronten? Med blankpussete sneller, nyinnkjøpte stenger og store forhåpninger dro Julern og jeg sammen med Amund til Purka-flatsen etter å ha sluppet av Alfsen og Dariusz på Dumpa. Optimismen får seg en knekk når vi vader ut i den innerste poolen, vannet er bikkjekaldt. Termometer har vi ikke med, men vi kjenner at dette er altfor kaldt for bonefish.

big_070217-Abaco-Amund-Julern-stoloya.html

Kongene på flatsen Temperaturen svinger gjerne i takt med solen, og i områder uten sterke tidevannstrømmer har vi sett temperatursvinger på 10 grader fra tidlig morgenstund til sen ettermiddag, så vi får bare smøre oss med tålmodighet. Vi vader utover til Stoløya, den vesle sandknausen som fikk sitt navn etter 2006-turen. Dette året gangen hadde Julern innsett at gleden ved stolleken korrellerer sterkt med hvorvidt man får sitteplass eller ei, og han hadde følgelig tatt seg bryderiet med å legge inn en stolbestilling hos Figen Shop and Delivery Services, We never close! Både Julern og jeg hadde sett frem til å se Amunds første famlende forsøk etter bonefish. For det første husket vi godt våre egen jomfrutur til Mexico og det må innrømmes at vi hadde absolutt null peiling og svært lite hell med fisket, og det slo oss at dette måtte ha en viss underholdningsverdi betraktet fra orkesterplass. Amund hadde riktignok i motsetning til oss gjort hjemmeleksa si med fortæring av all verdens bonefish-litteratur og -videoer, men det er ingen fullgod erstatning for the real thing. For at det andre hadde vi nok muligens et lite ønske om en vennskapelig hevn for diverse tørrflueekspedisjoner etter harr og ørret, hvor Amund alltid plukket kilosfisk etter kilosfisk mens alt vi fikk var fortomsknuter. Så langt var det imidlertid liten anledning til å brillijere med våre bonefish-kunster. Nuhvel, stoler ble rigget opp, Kalik forsvant i i tørste munner, solen varmet både oss og vannet, og livet var i grunn ikke så ille likevel.

Julern jaget en småhai utover mens Amund dokumenterte begivenheten Vi vader ut mot den magiske odden, der hvor det nesten alltid går fisk av en eller annen type i en eller annen retning. Fortsatt er det lite fisk å se, og vi spiser likegodt lunsj. Yndlingsruta mi som går ut mot det åpne havet er ikke noe fullgodt alternativ i dag. For det første har vannstanden blitt høyere, og for det andre står sola feil slik at vi må backtracke en drøy bit for å få en vinkel hvor fiskespotting er mulig. Etter at Julern har fått øye på en hai og jaget det forskremte beistet mange hundre meter utover med en uvanlig stygg haiflue, blir vi enige om å fiske langs kanten her. Jeg tar med meg Amund og vi vader oss forsiktig mot odden igjen, mens Julern går en kilometer bortover og følger etter oss på trygg avstand. Med sola riktig er vi i god posisjon for å spotte fisk, og ikke lenge etter ser jeg en stim på 3-4 fisk som kommer svømmende mot oss. Jeg roper til Amund, men han bare speider mysende utover som et stort spørsmålstegn, lettere krokrygget fra vekten av alle de medbrakte kameraene som forble i sekken. Jeg legger ut flua, napper den til liv og vips så suser backingen på utover flatsen etter min første bonefish. Den landes uten særlig dramatikk, og Amund kommer bort til meg. Der fikk du for Trysil, din kuk, tenker jeg med et skjult smil. Jeg ruller inn snøre og leker guide, nå skal vi se om ikke mister Amund kan få på sin første bonefish. Vi ser to grupper til med bonefish komme i løpet av den neste halvtimen, saktesvømmende, vimsete og tydelig sultne, servert på sølvfat på andre ord, men Amund kåler til kastinga på begge fordi han ikke ser dem skikkelig. De er ikke lette å se under disse forholdene, spesielt ikke for et utrent øye, og fisken var definitivt mer «ghosts» enn «grey» i dette lyset.

Julern og Amund. Ka du tru? Ser du nokka fisk? (nei, det gjorde de ikke, haha, pakk!) Vi venter på Julern som ankommer pottesur etter knapt å ha sett fisk, og mens ettermiddagssolen synker stadig lenger ned på horisonten, setter vi kursen inn mot inner-poolen. Nå er det høyere vannstand, og med løyende solgangsbris betyr det ofte prime time for tailende bonefish inne på grunna. Vi ser faktisk en hale som blinker i sollyset, og også nervous water av svømmende fisk, og det pleier å være sikre tegn på forestående bonanzafiske. Dog var vannstanden fortsatt i minste laget, og fisken fryktelig nervøs. Julern og Amund gjør et tappert forsøk likevel, uten å utrette stort mer enn å skremme de få fiskene enda dypere inn i paranoians verden. Selv hadde jeg ikke tatt ut snøret etter at jeg fikk fisk like etter lunsj, og jeg så ingen grunn til å endre den strategien utover ettermiddagen. Èn av èn, tenkte jeg fornøyd med meg selv da vi like etterpå kjørte tilbake. Vel tilbake ser vi store smil på både Dariusz og Alfsen, de har begge fått fisk, og Dariusz startet likegodt turen med å lande en skikkelig rugg. Alfsen gliser enda noen centimeter breiere enn normalt, og kvelden ble behørig benyttet til å gni salt i sårene på sine to fisketomme romkamerater. En strategi som selvsagt er uhyre fristende, men den kan også gjøre store innhugg på karmakontoen, og Alfsen hadde visst i alt oppstyret glemt at karmaen jo helst skal vare ut hele uka.

Høydepunkter fra lørdagen:

20070217
Bahamas, Abaco

Alfsen slo til og fikk flere bonefish allerede første dagen.

20070217
Bahamas, Abaco

Amund fikk øye på en blinkene halefinne i ettermiddagssola. Dessverre viste halen seg å tilhøre en bonefish med paranoia, og den stakk så fort den kjente vadebølgene slå over seg..

20070217
Bahamas, Abaco

Dariusz jekket ned Alfsen med lørdagens fineste fisk.

SØNDAGSSTENGT

Om lørdagen hadde vært overraskende bra værmessig, så fikk vi igjen med renter på søndagen.
Håpløse forhold på søndagen. Våre drømmer om steikende sol som varmet flatsen ble brutalt dyttet til side av den harde virkeligheten med hard vind, spredte byger og mørkt skydekke så langt man kunne se. Etter hvert tar vi oss likevel en kjapp tur ut, det er jo tåpelig å sitte på hotellet i ly for litt vind når man har reist nesten tusen mil for å fiske. Spesielt Julern er ivrig på å hevne gårsdagens nedtur. Selv med tette skyer er det mulig å se fisk, overskyet på Bahamas betyr faktisk helt andre lysforhold enn vintermørket i Norge, men det skal helst være veldig grunt eller stille vann i ly for vinden. Og det er egentlig ingen grunn til å tro at fisken skal bry seg stort om vinden, under vann gjør det ingen vesentlig forskjell.
Baktus kom på besøk. Det merker man når man tar undervannsbilder i ruskevær, selv med ufyselig vind og regn på overflaten, så er det en helt annen fredfylt og rolig verden derunder. Temperatur, lufttrykk og vannretning har sikkert en viss effekt, men vind alene? Neppe. Litt rufsete overflate gjør bare at bonefishen ser oss enda dårligere enn vi ser den, og det kommer som regel godt med.

Men disse teoriene hjalp oss ikke mye i dag, etter noen få timer rusler vi tilbake uten å ha sett snurten av en bonefish. Helt fiskeløst var det dog ikke ute i uværet, jeg var borte på endel småbarracudaer da jeg blindkastet inn mot en mangrovegrunne. Ikke verdens mest sofistikerte fiske kanskje, men det var jo i det minste litt artig å rullekaste 30+ meter uten det minste problem. Vet ikke om det kan godkjennes som casting-rekord, mulig at 20 sekundmeter medvind er i meste laget for paragrafrytterne. Men vi fikk oss jo en fin tur og frisk luft, og som gode nordmenn måtte vi erklære dagen for godkjent. Kanskje ble det litt i meste laget av den friske luften for Julern, full av energi og med et fandenivoldsk ansiktsuttrykk satte han avsted langt utover flatsen, men da han kom tilbake så det faktisk ut som om han hadde valset helt ut til stormens sentrum og forsøkt å stange den ihjel med hodet. En annen forklaring på den svulstige ekspansjonen på Julerns topplokk var at han i morgendusjens søvndrukkenhet hadde forvekslet sjampoflasken med Alfsens vortefjerningskrem og uvitende utløst en kjemisk krig med uforutsigbare ringvirkninger. Hjemmelagets hårrothær må så ha mobilsert til kamp og vunnet en knusende seier, ikke helt ulikt de pratende trærne i Ringenes Herre. Teoriene var mange, men det eneste som var helt sikkert var Julern nå hadde pådratt seg tilnavnet Baktus. Det hjalp ikke stort på humøret, faktisk så det ut til at han skulle fly helt i flint i et øyeblikk, der han satt med en stor smultring i fiskeprotollen, en storm som herjet utrøstelig utenfor vinduet, og en pratesjuk Alfsen som til stadighet gjenopplevde sine glansøyeblikk som gårsdagens storfisker, høylytt, uoppfordret og totalt uten blygsel. Åh hvordan skal dette gå, spurte vi oss, men heldigvis glemte Julern helt bort å være furten når frokosten ble servert, fersk loff med sirup på gjør underverker, selv om man er hårsår for kallenavn.

Mandag, the next frontier

Kaptein Julern ute med supertankeren Tilgang på båt var en mildt sagt forfriskende element på turen. Dette var faktisk min sjuende tur til Abaco, og det var ikke helt fritt for at flatsene innen gåavstand begynte å fortone seg som noe rutinemessige. Det er selvsagt få ting som slår å rulse rundt på en nydelig flats i solsteiken i februar, men eventyrlysten gnaget i kroppen og jeg kjente sitringen etter å utforske nye deler av øya og ikke mindre forlokkende var utsiktene til å fiske i litt dypere vann, der hvor den virkelig grove bonefishen holder til. Det er mildt sagt upraktisk å vade på egenhånd i vann mye dypere enn en meter, ikke bare er det nesten umulig å se fisken, men høyvann kan fort bety svømmetur og ikke minst tilsier størrelsen på haien her ut at de må tas mer alvorlig enn de små søte fiskene som plasker rundt med oss på flatsen. Det er noe helt spesielt å være helt på egenhånd i et området man aldri har vært, man vet aldri hva som finnes like rundt hjørnet, og det er nesten en berusende følelse å dra på slik oppdagelsestur. Enten det er ei ny elv, et nytt vann, eller for den saks skyld ett nytt land man skal utforske, sitrer det litt ekstra i kroppen på vei inn i ukjente jomfruland. Litt research hadde vi selvsagt gjort på forhånd, men vi var inneforstått med at prøving og feiling var det eneste realistiske fremgangsmetoden.

Vi fant blant annet en helt fantastisk sandbanke midt ute i havet hvor det var et fantastisk mangfold på fiskesiden. Needlefish, rokker, baracudaer, haier og ikke minst bonefish. Vi ser en voksen stim komme innover før vi har fått rigget stengene skikkelig og iveren tok overhånd i det vi nærmest løp bortover flatsen for å ta dem igjen. Som fortjent skremte vi dem nok til at ingen av fluene ble ansett med særlig interesse, og vi delte oss opp for å utforske området mer. Jeg ser en liten gruppe på fire store fisk komme mot meg, over den lyse bunnen så jeg dem allerede på 75 meters avstand, og sekundene snegler sakte seg videre mens jeg ventet på besøk innen kasthold. Flua serveres, en voksen fisk tar, jeg gir et kraftig tilslaget umiddelbart, og bekymret for å vekke interesse blant de mange haiene i områdene prøvde jeg å holde igjen fisken, og det tok ikke mange sekundene før fortommen røyk tvert av. Det var bra med bonefish her ute (og mye hai), og Julern har fortsatt til gode å lande en eneste fisk på denne turen, så han var ikke lett å overtale til å forlate denne gromplassen for utforsking av det store hav, men etter en drøy time drar vi videre.

Vi svir av de neste timene på å putre rundt noen steder som så lovende ut på kartet, uten å finne noe interessant nok til å stoppe og fiske. Det var ikke akkurat verdens letteste oppgave å finne gromplassene på høyvann og dårlig sol. Etter en høyst interessant tur inn mot land i adskillig grovere sjø enn nok båtens konstruktør noen sinne hadde forestilt seg, finner vi tilbake til noen steder vi var i fjor med en kjentmann. Det er noe helt annet navigere på egen hånd rundt mylderet av småøyere på Bahamas fremfor å sitte som en sekk poteter og bli tuftet rundt av en guide. Desperasjon er den eneste passende beskrivelsen på Julerns tilstand nå. Siden storfisken i mars 2006 hadde fisket hans hatt en klar nedadgående trend, og nå sitter han virkelig fast i ei myr av elendighet.

Lagunen ute på en cay, et sikkert kort. Fiskere reagerer ulikt på slike situasjoner, Dariusz for eksempel pleier å bli motløs og oppgitt mens han gjenopplever minner fra andre mer suksessrike turer, gjerne filtrert av sin selektive hukommelse. Til gjengjeld forsvinner alle hemninger og et hysterisk hyperaktivt barn kommer frem i medgang. Selv er jeg nok mer likegyldig i motbør, og i det minste innbiller jeg meg selv at jeg har en viss aksept for berg-og- dalbanen som fisket ofte her. Mine primitive instinkter må vike for elementær sannsynlighetsberegning, det er faktisk helt normalt har en tendens til oppleves veldig bra eller veldig dårlig i ett gitt tidsintervall, selv om den gjennomsnittlige uttellingen til sjuende og sist vil ligge nær de matematiske forventningene. Det er selvfølgelig klin hakke umulig å kalkulere alle variabler som påvirker fisket, men man behøver ikke titte lenger enn til enkle kron- og mynteksperimenter for å se at selv enkle fifty-fifty rekker kan by på tildels ville resultater i gitte intervall. Så lenge man ikke ser noen åpenbare feil med teknikk eller fremgangsmåte, er det altså bare å vende livet det andre kinn og legge inn tippelappen som vanlig. Med Julern derimot er det lettere å stille en klar diagnose, han blir ganske enkelt pottesur og vurderer situasjonen som like overraskende som den er totalt uakseptabel. Da vi fikk øye på en enslig fisk mens vi gikk på land, tok Julerns desperasjon overhånd. Det var Julern som så fisken, og jeg begynte instinktivt å fikle med snøret for et kast, og Julern røsket ut snøre fra sin Loop Gay-line snelle som om det var livet om å gjøre, og like etter fyrte han av et håpløst panikkast rett bakfra mot den sakte svømmende bonefishen. Det gikk jo som det måtte gå, fisken ble spooka til helvete og satte kursen utover i kanonfart, og tok sannsynligvis med seg det som måtte være av andre fisk. Det gjorde Julern bare enda mer irritert, og han forklarte med skjærende tenner at han trodde jeg hadde tenkt å kaste på fisken først, og DET, sannelig sin hatt, skulle han faen ikke ha noe av.

Feliz navidad! Endelig ble det fast fisk på Julern. Verden og humøret ble normalisert. Nå trenger han en skikkelig reboot, og den nøkkelen til normaliseringen ligger i å lande en fisk. Heldigvis finner vi igjen laguneøya som har en rekke fine mangrove flats tilknyttet det store hav med en enkelt kanal, som fungerer som en tidevannselv. Vannstanden er nå synkende, og vi vet at dette er et perfekt sted for å stå og vente på utgående fisk. Jeg baner meg vei mellom mangrovebuskene langt opp på land, mens jeg speider etter fisk som er på vei ut. Det tar ikke lang tid før to fisker kommer, selv stående ute i vannet langt lavere enn meg selv, ser Julern fisken omtrent samtidig som meg. Lyset ikke er optimalt, men mot den lyse bunnen skiller fiskene seg ut som en pakistaner i 17. mai-toget sett med Fremskrittsparti-øyne. Det eneste som manglet var blinkende neonlys med påskrift «KAST HER!». Julern legger ut rekeimitasjonen som hentet fra læreboka, og fisken svarer med å spille sin lærebokrolle til punkt og prikke, og noen sekunder senere står Baktus og gliser med stanga i bøy. Alt er bra igjen. Fire nye fisk svømmer utover mens Julern kjører sin, og jeg legger bort kameraet og plukker en til meg selv. Resten av dagslysets svies av på Julerns kompromissløse søken etter flere fisk innover systemet med sin nyfunne positive energi . Vi kom oss såvidt tilbake før sola gikk ned. En bra dag og en veldig lovende start på uka! I LIKE!!

Tirsdag

Igjen var det Julern og jeg ut i båten.

Haisommer: Haiene lå på rekke og rad og slappet av. Vi hadde fortsatt mange nye områder å utforske, men først og fremst hadde vi lyst til å fiske mer aktivt i dag. Gårsdagen hadde tatt oss ganske langt utover og til syvende og sist hadde det bare blitt et par timers fiske på oss, noe helt annet enn en vadebasert dag hvor man går med stanga klar til kast i 8 timer. Vi satte imidlertid kursen mot sandbanken først, gårsdagens korte besøk hadde satt forventningene i høyspenn selv om den store fangsten hadde uteblitt. Denne dagen fant vi imidlertid at hele sandbanken var møteplassen for den årlige haikonferansen på Abaco. De var ikke særlig aggressive da vi ankom, men det de manglet i innsatsvilje tok de overlegent igjen i kvantitet. Haiene lå tett i tett over hele området, som om de solte seg på flatsen eller klødde på magen. En hai eller to er ofte et positivt tegn når man leter etter bonefish, det er relativt sjelden at man ser hai uten at det er bonefish i umiddelbar nærhet, men det må jo for faen være visse grenser på galskapen!! De få bonefishene vi så denne dagen var svært nervøse, og Julern kastet på minst 10 forskjellige fisk men uten å få landet noen så vidt jeg kunne se.

Baktus kaster etter bonefish på sandbanken. Jeg kunne se ham veive med stanga, og noen ganger snu seg og signalisere til meg, men jeg lot bonefish være bonefish og benyttet heller formiddagen til haistudier. Det var ganske fett å kunne snike seg helt innpå dem, først da jeg kom en knapp stanglengde unna ble de nervøse og gled avsted. Som regel begrenser nærkontakten på haisiden seg til følgende sekvens, 1) man ser en fisk, spennende! 2) man ser at det er en hai, nedtur!, 3) avhengig av hva haien gjør, hvor stor den er og hvorvidt man kjører fisk eller ikke, varierer som regel reaksjonen fra mild nervøsitet til ren irritasjon. Sjelden får man imidlertid anledning til å beskue disse fantastiske fiskene så usjenert og på så nært hold som denne dagen, det var som å være i et akvarium eller se på Discovery Channel, selv om kommentatoren ikke helt holdt faglig mål. Jeg mistenker at de haiene som lå utover rett og slett hadde forspist seg på bonefish i morgentimene, det vil iallefall forklare både mangel på aktivitet og nervøsiteten til bonefishen.

Julern går motvillig med på å forlate det yrende livet på denne flatsen og å utforske nye områder. Denne gangen, til tross for hard vind og tungt skydekke, setter vi kursen til en øygruppe langt faen i vold som en liten jævel hadde gitt gullkantet omtale i en fiskebok. Båten snegler seg fremover i 4km/t i den harde sjøen, mens bunnplatene svikter i takt med slagene så vannet siver inn. I tillegg ligger fortsatt skydekket tett over oss, slik at vi hutrer og fryser der vi begge inderlig håper at ikke bølgene skal slå over baugen eller akter, og det var faen ikke store marginer vi opererte med. Det var ingen fin tur. Vi skimter såvidt en av fiskeguidene fise forbi i sin overmotoriserte flatskanon av en båt, strekket vi brukte 20 minutter på tidligere ble forsert på ca 70 sekunder, og det var ikke fritt for noen stille betraktninger om logikken i å fly halve jorda rundt for bare å kaste bort vårt nøye tilmålte ferietid i en utrangert robåt. Den eneste formidlende omstendigheten på turen var at Julern hadde glemt jakka si, så han ble søkkvåt der han satt og utførte sine kapteinsplikter i akter. Vi hadde selvsagt håpet på store åpne sandflats, men fant bare små dustete bukter og knapt et eneste bonefishhull. Da bunnen skifter fra sandmudder til korall, ikke viden kjent som det mest idelle kollisjonsmateriale for båtmotorer, gir vi faen i hele øya og stikker mot kjente farvann. Å kjøre rundt øya for å utforske skikkelig ville tatt en drøy time, og hvis det blåser opp enda mer, er vi i seriøst med trøbbel helt her ute. Da stikker vi heller i laguneøya, spiser lunsj og plukker noen feite fisk på vei ut med tidevannet, tenkte vi. Denne feigheten ble som seg hør og bør ikke belønnet fiskemessig.
Where have all the fishies gone? Selv om solen glimtvis tittet frem, var det vrient å se fisken. Jeg går og halvsløver som jeg pleier med blikket rettet 50 meter fremover, typisk godværsspotting, da jeg ser et enslig fiskepar svømme bedagelig utover bare 10 meter fra meg. Den er på 7 meters hold da jeg har fått løs flua, men før jeg får fortommen ut av stangtuppen ser fisken meg og plutselig er den 50 meter forbi. Men egentlig er det ikke så himla viktig, noen ganger føler man press for å få noen fisk, men dette var ikke en slik dag av en eller annen grunn, jeg var egentlig ganske tilfreds med å ha avsjekket diverse potentsielle fiskeplasser på kartet, selv om den skjulte paradisflatsen ennå ikke var funnet. Vi setter kursen mot et nytt område på slutten av dagen, og mens Julern har igjen masse energi er jeg faktisk litt sigen og det man kunne kalle ølorientert.

Julern vader et stykke utover mens jeg setter blikket langs land, på jakt etter en strand å hvile meg på. Selv om sola er borte ser jeg plutselig fisk på lang avstand.
En kjempefisk kommer mot Julern, og han står helt stille for ikke å skremme beistet. Ca 100 meter unna kommer de, fire svære beist, de siger sakte rett mot meg så jeg kan se de sorte ryggene i det svake lyset. Det er øyeblikk i flatsfiske som nærmest har poetisk drag over seg, øyeblikkene hvor alt klaffer, hvor alt plutselig passer sammen og slår deg med en uimotståelig klarhet som brennes inn i hornhinnene for evig tid, et øyeblikk hvor naturens største mysterier avsløres som åpenbare og innlysende. Dette var et slikt uforglemmelig øyeblikk. «ØII! Sjekk for faen, 4 kjempefisk, 100 meter unna, helt inne ved land», roper jeg til Julern. Det tar sin tid før han får øye på dem, ikke faen om han tror et stakket sekund at de er så langt unna, så blikket finkjemmer området like foran meg.. «Nei nei, langt der ute», korrigerer jeg hovent. «ÅH Fy faen!», sier han plutselig etter å ha løftet blikket i riktig retning. «Tar du frem videokameraet?», rekker jeg akkurat ikke å si før Julern resolutt sprengvader inn mot land for å avskjære fiskene. Nuhvel, han er vel fiskesugen etter jeg skremte bort lilleputten i lagunen, dessuten hadde det vært konge å plukke en double i tungvektsklassen. Ikke spook dem for faen, lyder min siste fortvilte oppfordring, før jeg selv må vade litt fremover slik at vi kan nå fiskene samtidig. Solkrem er en ting, nå står striden om hvem av oss som har smørt på mest tålmodighet, og fiskene vokser fra kraftige rugger til gigantiske proporsjoner for hver meter de tilbakelegger. Så fort Julern begynner å blindkaste, klarer jeg ikke lenger, og fyrer av et unødvendig langt kast. En avstikkerfisk svømmer i retning Julerns flue, mens de tre resterende går rett mot min utlagte rekeimitasjon. Lederfisken tar en god titt på flua mi, men så skjærer den rolig utover og får følge av sine to disipler. Julern har tydeligvis vært like uheldig, og jeg ser i øyekroken at han legger ut flua med et nytt kort kast. Jeg prøver også en presentasjon til, men fisken velger utrolig nok å se helt bort fra dette hederlige forsøket, og de glir ertende utenfor rekkevidde og forvinner i det store havet. Julern står nå som en statue, helt stille, og det kan bare bety at fisken har kommet helt innpå ham, og det eneste håpet ligger i ikke å røre en muskel og deretter få et bonuskast på den uskremte fisken når den har svømt forbi..
Julern var det hippeste Abaco hadde sett siden MC Hammer herjet øyas topplister fra 1990 til 2001. Men det er ingen bønn, fisken får øye på det anstrengte oksygenfattige ansiktet til Julern, skifter til Defcom 2, slår på warp-core motoren og forsvinner utover flatsen så vannet spruter, mens Julern resignert improviserer en høylytt serenade som i hovedsak hyller mangfoldet av ord tilegnet det kvinnelige kjønnsorgan.

Kan det ha vært barracuda, diskuterer vi. Vi er faktisk ikke helt sikre. Størrelsen på fisken skulle jo tilsi så, alle de fire hadde passert den magiske 10 pounds grensa for lenge siden, og oppførselen var jo ikke helt utypisk for ufine saltvannsgjedder. Men så nært vi kom kunne vi da ikke ha unngått å sett om det var cuda, den lave sola til tross. Vi diskuterer litt frem og tilbake uten å konkludere med annet enn «Fy faen!» (i ettertid må det nok innrømmes at det var overveiende sannsynlig at det var cuda.. ) Julern er full av energi og hevnlyst og setter straks kursen utover igjen, mens jeg lar dagen ebbe ut med en øl og en liten høneblund på stranda. Julern fant faktisk tailende bonefish mens sola gikk ned, og han kroket to stykker men uten å lande dem, uten at det gjorde så fryktelig mye, det hadde uansett blitt en parentes til de store vi ikke fikk. Herlig dag! I LIKE!

Ornsdag

På morgenmøte legger Dariusz uventet frem et krav om båttur, og debatten gikk om hvem som skulle være støttekontakt og båtfører. Alfsen og Julern var de eneste med båtførerbevis, men bare Julern hadde anelse om hvor fiskeplassene var og fikk følgelig beholde kapteinhatten for tredje dagen på rad.

Amund fant en tailer helt innsert på flatsen, men den var ikke særlig bitevillig. Alfsen, Amund og jeg satte kursen mot Purka. Amund hadde enda til gode å lande en fisk, og det å få hull på den byllen ble dagens hovedmål. Vi ser to tailere helt inne i innerste poolen, i knappe 15cm vannstand. Det er praktisk talt helt vindstille og skyfritt, og vi sniker oss nærmere mens Amund rigger opp en utynget flue som kan snikes umerkelig inn blant halefinnene. Da vi er 35 meter unna stikker den paranoide fisken resolutt avgårde, til tross for vår svært forsiktige og tentative vading. Idiotfisk, tenkte vi, lykkelig utvidende om at dette bare var en liten forsmak på resten av dagens kommende frustrasjoner.

For dette var virkelig en spesiell dag. Aldri har jeg sett så mye fisk på denne flatsen, aldri har jeg opplevd så vindstille og skyfritt vær, og aldri har jeg opplevd så spooky fisk. Aldri, Never, Nimmer, Nunca, Jeg hadde i løpet av dagen kastet til over 20 fisk, og minst 15 av presentasjonene var om ikke perfekte så i det minste klart over minimumsnivået som normalt lurer fisken til hugg. Resultatet ble en ynkelig fisk for mitt vedkommende, og dette fra en gigantisk stim på ca 75 småfisk som dukket opp fra tomme intet. Amund fikk 3 stykker, og Alfsen måtte nøye seg med å kaste på en skilpadde ettersom han på mystisk vis var på feil sted til feil tid hele dagen gjennom. Jeg jobbet meg gjennom en armada av fluer, endte til slutt opp med 18 fots fortom med 2x fluor spiss, og siden sikten var god kastet jeg gjerne ut flua 20 meter foran fisken, men alt dette til ingen nytte. Det var som om noen hadde forhekset hele flatsen, fisken kom på rekke og rad, men foruten en ytterst marginal minoritet av sultne eksemplarer, var de fantastisk skeptiske til alt de fikk presentert. Hvis du pustet ut for hardt slik at nesehårene vibrerte, ja da kunne du se en stim av fisk panikkslagent snu utover noen hundre meter unna, det var rett og slett klin umulige forhold. På den andre siden var det også artig og utfordrende, det var massevis av muligheter til å lure fisken, og det er vesentlig mer underholdende enn en totalt fiskeløs dag.

En av merknadene jeg gjorde i mitt stille sinn var at en klasse 5 eller 6 hadde vært perfekt denne dagen, klasse 8 snøret landet veldig brutalt på den speilblanke vannoverflaten. Utover denne relativt uvesentlige forandringen, gikk jeg tom for ideer etterhvert og måtte bare slå meg til ro med at tilfeldighetene alltid slår knockout på forventet utfall når det passer. Fiskelykke er noe man rett og slett bare må ta som det kommer. Det er ikke mange år siden jeg ville irritert på meg selv et mindre hjerteinfarkt i ren frustrasjon og forbannelse over noe slikt, nå kunne jeg ta det med et falskt smil. Jeg funderer fortsatt på dette kommer av at jeg har mistet min en gang glødende pasjon for fiske, eller om det er mer et resultat av å bli eldre og erfaren, noe som ofte forveksles med visdom forøvrig uten noen beviselig korrelasjon.

Dagens fiskemessige lyspunkt for mitt vedkommende var da en kjempestim med bonefish plutselig materialserte seg langs land. Det var ett eller annet som ikke stemte helt i vannet inne ved land, og synet var innstilt etter grupper på 1-4 fisk som gikk innover, så det tok litt tid for jeg forsto at dette faktisk var en stim på 50-75 fisk som kom svømmende sakte andre veien. Jeg roper til Amund og legger ut flua. Fisken er ikke stor, men det er så mange av det nærmest må et omvendt mirakel til for ikke å få noen på kroken her. Men det er nettopp slik det starter, 20 fisk titter skeptisk på flua mi og setter så resolutt kursen utover. Jeg må kaste på nytt etter andre bølge av den nå litt uorganiserte stimen, ikke verdens beste presentasjon grunnet den dårlige vinkelen, men tre fisk styrter mot flua og jeg får endelig kjenne bonefish røske i stanga. Jeg gir fisken slakk line for ikke å forstyrre stimen, og like etterpå ser jeg Amund løfte en bøyd stang. Dagens dobbel er et faktum og vi har vår fulle hyre med å holde snørene adskilt der fiskene hele tiden gikk i sikksakk. Hadde vi hatt opphengerflue på kunne vi nok ha fikset en kvadruppel hook-up, så fiskeprestasjonen var ikke noe å skrive hjem om, men det var uendelig mye bedre enn ingen fisk.

Stimplyndring aka The Double

20070221
Bahamas, Abaco

The double! Vi kom over en kjempestim av bonefish, og Amund og jeg plukket en fisk hver. Litt vann på kameralinsa for dramatisk effekt.

20070221
Bahamas, Abaco

The double! Vi kom over en kjempestim av bonefish, og Amund og jeg plukket en fisk hver. Litt vann på kameralinsa for dramatisk effekt. Et perfekt eksempel på at selv liten bonefish kan by på formidabel kamp. Min flueline kan saavidt ses overst i høyre del av bildet.

Amund fikk omsider hull på byllen og kunne stolt vise frem sin aller første bonefish Så hvorfor var fisken så voldsomt spooky her i dag? Det er jo ikke godt å si. Været var jo strålende, kanskje for strålende fiskemessig. Uten engang en liten bris som pynter på vannoverflaten er jo fisken gjerne ekstra varsom. Kanskje var det en del hai i nærheten også, mesteparten av fisken vi så var på vei innover og ikke ennå i foringsmodus. De svømte relativt sakte, noe saktere enn vanlig cruise fart, så det var helt klart noe tentativt over det hele. Et annet moment til debatt er det var uvanlig mye fisk i dag, eller kanskje bare uvanlig lett å se dem.

Amund var dog på hugget i dag. Byllen ble ikke bare penetrert, den ble most sønder og sammen. Foruten småfisken fra kjempestimen ble all fisken spottet, kroket og landet helt på egen hånd, så bonefisk-eksamen var bestått med glans. Kanskje var det iveren som fortsatt satt i da vi på slutten av dagen la en liten slagplan for hvordan fiske oss gjennom innerste poolen. Selv etter å ha gått i forkant og fisket på all fisk først, var Amund langt fra mett på bonefish skulle det vise seg. Det klart beste stedet var jo en liten mangrovebukt, er det fisk i poolen på moderat vannstand, finnes det nesten alltid noe her, så jeg plottet ut ruter med en til mangrovene mens de andre gikk i en bue rundt og over hovedpoolen. Før jeg rakk å ymte frempå om at kanskje den fiskeløse Alfsen kunne gå på godplassen, bare sånn i tilfelle han var gått lei av skillpadder, kastet Amund alle sosialdemokratiske verdier ut vinduet og erklærte raskt at han skulle til mangrovene, og vips så forsvant den mobile Simms-butikken nedover strandkanten med bestemte skritt. Amund landet en 3 kilos i mangrovene og fisket på en som visstnok var enda større.
Alfsen klarte på mystisk vis å være på feil sted til feil tid dagen lang.. Jeg så en fisk på min ferd mot land, men den var utrolig var og vanskelig å se, og den stakk umiddlebart da fluesnøret mitt landet på et uvanlig presist og bra kast. Før flua landa var den halvveis over flatsen, tviler på at et #6-er snøre hadde gjort noe forskjell, uten at det vil hindre meg i gjøre noe trøstekjøp på Ebay, bare sånn i tilfelle.. Alfsens største øyeblikk denne dagen var en kald øl tilbake hotellet, men fasaden av uendelig godt humør og pågangsmot slo ingen sprekker, enten levde han fortsatt på minnene fra lørdagen, eller så er han kanskje av de raringene som ikke trenger en god grunn for å være i strålende humør hele tiden.

Ingen dårlig dag egentlig, iallefall var den ikke ikke begivenhetsløs. Det var i det minste konsensus inntil de to gullbehårete rævhølene med båten ankom hotellet for så å legge ut om eventyrlig fiske som hadde sprengt alle grenser både på størrelse og antall. For å strø ekstra salt i såret stelte de to kjeltringene først i stand en direkte ufin og langdrøy teaterforestilling hvor de hevdet ikke å ha få noe som helst, bare for plutselig å bryte ut i en hånlig latter etter at vi kort og saklig redegjorde for vår vanskelige dag. Beruset av seiersfølelse og overlegenhet satte de spontant i gang en vill og uhemmet gledesdans, mens de de ekstatisk hylte i munnen på hverandre om all fisken de hadde fått. Fiskemengden der ute overgikk, som på Purka, alle forventninger, men forskjellen var at fisken overhodet ikke var spooky der ute, og den beit villig at på alt som beveget seg. Dariusz holder ut armene for å briske seg over hvor stor fisk han hadde fått, armspennet som vises er ca. 120 cm, altså ny verdensrekord med stor margin, mens ordene «Jeg kødder ikke!» gjentas gang på gang, som om vi hadde plutselig blitt særskilt tunghørte der vi satt og måpet, og Julern stemte selvfølgelig i med noen grøtete bekreftelser (at bildene i ettertid avslørte en stor, men bare normalt stor, bonefish var riktignok en fattig trøst.) Vi tre representanter fra Purka-delegasjonen overleverte høflig våre gratulasjoner, mer overrasket og irritert enn nedbrutte, dog med stadig strammere smil og sterkt voksende ønske om en viss moderasjon ettersom feiringen nå hadde antatt uante proporsjoner. Men de to båtførerne bare øker på den hemningsløse feiringen til et høylytt, usammenhengende rør og babbel om bonefish-utopia, regelmessig avbrutt av breakdance-inspirerte dansetrinn, innslag av fugledansen og rølpete high-fives som ville fått selv fulle bulgarske sjømenn på horehus til å gremmes.

Hadde de i det minste benyttet den unormalt vindstille dagen til å utforske noen av de nye stedene vi ennå hadde til gode å undersøke?
Blindebukk holdt på å sprekke av glede og han fortalte om sine fiskebravader igjen og igjen og igjen.. helt til han fikk klar beskjed om å holde kjeft. Neida, de hadde stått stille og rovfisket til krampa tok dem. Kunne jeg forvente noe annet, her jeg hadde dratt på høyrisikotur helt på egen hånd, oppdaget dette knallstedet, invitert med resten av gjengen, booket hotell, bil og fly, bestilt øl og sprit, ordnet båt, fått lånt påhengsmotor, skrevet detailjerte guider for flatsene og så sittet i dagesvis og lett etter mulige nye fiskeplasser gjennom fiskerapporter, sjøkart og satellittbilder? Selvfølgelig ikke, de mente nok at de hadde gjort mer enn sin rettmessige del ved å møte opp, nå skulle de høste fruktene av sitt harde arbeid. Ikke hadde de engang funnet tid til å knipse noen bilder, 30 fisk hevdet de å ha tatt ute på sandbanken, og fra de tre kameraene var det beskjedne fire bilder og 8 sekunders video av Julerns albue å fremvise. Og grunnen til at de kom tilbake så seint slik at vi andre måtte ta beina fatt på den lange tunge veien fra Purka, neida de hadde ikke fått trøbbel hverken båt eller bil, de hadde bare stoppet og tatt seg noen øl. Det var tydeligvis ingen grenser for hvor perfekt denne dagen hadde vært. Lite ante vi at dette kun var forspill til «the grand finale», hvor de nærmest i kor og med pågjort uskyldighet utbryter at de ikke kan begripe at vi knapt har fått fisk på Purka. «Det kan jo ikke være mulig», fastslår båtkameratene med overdrevne ansiktsutrykk, «på en dag som denne», går forelesningen videre, «kunne jo selv den mest udugelige fluefiskeren i verden knapt unngå å få 15 fisk!». Det var like før de spurte oss hvorfor vi ikke noterte flittig, var vi virkelig så tomme i skallen?, her de sto og generøst kastet av seg uvurderlige gullkorn i alle retninger, de to personifiserte gudegavene med innsikt i fluefiskets dypeste og mest uforklarlige mysterier.

Ja, der sto de altså, Baktus og Blindebukk, og solte seg i glansen av hverandre mens de gjorde regelrett narr av oss. Baktus med sitt saltsprengte ansikt og ukontrollert voksende atomsopp av en hodepryd som selv en halvblind bonefish kan se på en kilometers avstand, glemt var tydeligvis gårsdagens forsøk på kjøring av ettermiddagstailer med snøre klønete surret rundt snella, glemt var også de mange håpløse vådekast på andres fisk, nå var han kongen. Vel, kanskje ikke konge, men kronprinsesse i det minste, for selv han måtte underkaste kaste seg Hans Kongelige Majestet Blindebukk von Dusterud, mannen som har kastet på flere stein og kvister enn det finnes galakser i universet, mannen som har tråkket på bonefish uten å se den, mannen som gjemmer seg i mangrovene og dirrer av redsel bare en nysgjerrig småhai viser finnen, jo takk dette var drømmeforleserne for en studie i avansert bonefishing.
Business Class billett til Fetter Anton. Det var bare en ting å gjøre, nemlig å legge seg flat og ta del i gleden med våre heldige turkamerater, «Nå har dere iallefall fortjent en kald øl hver!» erklærte Alfsen med et hjertelig smil og satte kursen mot kjøleskapet. Nok om ham, «la meg bare si en ting», sier jeg lavmælt mens jeg holder opp en pekefinger. Så brøler jeg av all min kraft: «Hvis jeg hører så mye som et jævlig lite knyst eller ynkelig pip fra dere kjøttnisser de neste fem minuttene, er dere disket fra storfiskkonkurransen, dere to helvetes forpulte fettskaller av noen tredjerangs ududelige signøyerbastarder har faen i helvete meg ingenting på business class å gjøre hvis ikke det blir skjerpings nå!!!» (Joda, som turarrangør hadde jeg lovet gratis business-class oppgradering som premie for Norges-farer med største fisk.) Tonefallet var hverken påtatt eller levnet mye tvil om dette var alvorlig ment. Det får være grenser på gledesutbruddene, spesielt da jeg akkurat hadde slått meg til ro med at dette hadde vært en helt ok dag. Dette viste seg å være langt mer effektivt enn Alfsens løsning, moralen er selvsagt at om det slås under beltestedet så sparker man bare enda hardere tilbake på samme ufine vis. Faens utakknemmelige erkepakk!
Got wind? Selv ute på havet var det speilblankt denne onsdagen.

Da Blindbukk senere på kvelden for 38. gang i detalj redegjorde for hvorledes han hadde kroket storfisken på 10 meters på et halvveis blindkast, jo da fikk jeg ufrivillige flashback til den helvetes guttungen som vant 10-kronern på automaten for bare 24 år siden, og samtidig kjente jeg innerst inne en mørkt begjær til å banke en trestake gjennom hjertet på denne djevelens utsendte. Så helt tom for passjon er jeg vel fortsatt ikke gått. Uansett var vi alle så trøtte etter en lang dag i solen at alle morderiske intensjoner utvannet seg til vennligsinnet fiskefyll over billijardbordet før staken var ferdigspikket, men et faens pakk var de uansett!

Torsdagsklubben

En ny dag gryr, og all surmuling og uoppgjort karma fra gårsdagen viskes automatisk vekk når solen står opp og fyller oss med både varme og optimisme.

Amund på sandbanken. Morgenmøtets store tema er selvfølgelig hvem som skal ut i båten, både Julern og Dariusz var suspendert på ubestemt tid etter gårsdagens forestilling. Det er Amund og Alfsen som står øverst på matroslista, og etter at Alfsen nok en gang sier seg strålende fornøyd uansett båt eller bein som fremkomstmiddel, blir det jeg og Amund som skal ut på de sju hav. Nok en gang hevnet vi midt oppe i en forbanna haifestival ute på bøljan blå. Første post på programmet var som vanlig den notoriske sandbanken i håp om å overgå eller i det minste nærme seg gårdagens kanonfiske med Julern og Dariusz, og det så unektelig svært lovende ut da vi ankom. To middels stimer av bonefish var på vei over banken, og klok av skade forklarte jeg Amund at nå gjaldt det å ta det kuli. Noen dager tilbake hadde Julern og jeg sprengjaget en forskremt stim utfra området da iveren tok overhånd, så det var en tilsynelatende klokere og mer erfaren utgave av meg selv som bare snudde ryggen til, åpnet en duggfrisk Kalik og begynte så smått å titte utforskende rundt i flueboksen. Amund løper avgårde for å knipse noen bilder av en svær rokke som har kommet på besøk. Kaliken tømmes og den etterfølgende rapen utgjør startskuddet på fisket, vi titter oss spent omkring og rekker akkurat å se den siste bonefishstimen forsvinne ut i det dype havet. Foruten noen usle haier som sirkler på vestbredden og den store rokken som nå har gravd seg ned i sanda, er det fisketomt. Vel, fisketomt var jo det ikke, på sørsiden sto det grønne needlefish på rekke og rad, og innimellom kunne vi se en barracuda cruise forbi, men bonefish så vi ikke snurten av. Vi trasker rundt en stund, Amund kaster intenst på en klase tang forkledd som en stim bonefish, mens jeg sniker meg vestover. En middels stor hai patruljerer området mellom sandbunnen og det dypere vannet, dette er ikke kosing i sola, denne banditten er på jakt, det er helt åpenbart av de mange svingene den tar mens den prøver å få ferten av byttefisk. Jeg sniker meg innpå den og tramper i bunnen, og den forskremte haien setter full fart utover, he he, jeg er kongen på denne flatsen, stikk din haijævel. Jeg følger haien med øynene utover, og hva kommer der? Joda, en kjempestim med bonefish med retning rett mot haien, i løpet av noen få sekunder eksploderer stimen og snur 180 grader med haien i fullt jag etter. Det store fotstamperen sto ensom igjen på flatsen. King nothing.

Vi putret rundt på det store havet og skremte all fisken inn til Purka, hvor Julern og Dariusz sto klar med henholdsvis stang og kamera.. En time senere etter at jeg har moret meg med å halvkroke idiotisk needlefish, ser jeg endelig en ny stim komme innover. Bare 4-5 fisk denne gangen, og jeg roper til Amund at han skal være klar slik at vi kan redde formiddagen med en double, slik vi hadde gjort det på Purka dagen før. Men fisken skifter plutselig retning da vi vadet i posisjon, og kjører i ring rundt oss begge, og da jeg legger ut flua stikker de resolutt ut mot havet igjen. Sånn kan det gå noen ganger, fra gårsdagens usannsynlige jackpotfiske til dagens fortvilte håpløshet. Som aspirerende kaptein måtte jeg i skipets loggbok anføre noen maritime problemer av praktisk karakter. Vel, egentlig gikk det ganske greit, spesielt etter omsider jeg fant ut hvilken av bryterne som lar motoren tiltes opp og ned. Jeg noterte meg at båten gikk vesentlig fortere når hele propellen var under overflaten, og ikke minst ble det adskillig mindre vannsprut av denne justeringen, leserinnlegg til tipsspalten i Båtnytt er avsendt. I ettertid ble jeg gjort oppmerksom på at lufteventilen på bensintanken kan også være smart å åpne, selv om vi til syvende og sist fikk start på faenskapet uansett, og på middels gasspådrag fusket den slett ikke så halvgærnt. Men jeg måtte innse at dagens mannskap ikke innbød til å dra på oppdagelsesferd utenfor en radius hvor vi kunne ro hjem før sola gikk ned.

Men litt fikk vi fartet rundt, og det var uansett ikke snakk om at annet enn at jeg skulle til bukta hvor jeg og Julern hadde sett kjempefiskene noen dager tidligere. Det er bare å konstatere at hukommelsen og menneskesinnet elsker å se bort fra kompleksitet og konsentrere hjernekraften om å legge sammen to og to, hvilket ikke sjelden fører til at kursen settes mot steder som har båret frukter tidligere. Når fiskegudene er i dårlig humør, avser de gjerne en offerfisk som ved et usannsynlig slumpetreff biter på kroken på en elendig fiskeplass, og vips så kommer fiskern forvetningsfull tilbake gang etter gang. Hallo, her er jeg! Vannstanden var dog ikke helt riktig, og vi ser bare barracudaer. Siden vannstanden endelig er ganske høy på tidlig ettermiddag bestemmer vi oss dra hemmat og prøve innerpoolen på Purka, vannstand og temperatur skulle tilsi god sjanse for tailing nå, og av erfaring vet jeg at det kan være kanonbra akkurat her.
Fantastiske farger på Purka hvor Dariusz og Julern tasset rundt Dessuten må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk da vi sto trygt på fastlandet uten en eneste mann eller motor overbord, et kamera som lå og skvulpet i dørkvannet ble dagens eneste forulykkede. Vel fremme på Purka var det ikke mye som bød seg frem, vannet var i laveste laget helt her inne, og det eneste vi fikk med oss var en forskremt bonefish som sto innerst i mangrovebukta, hvortil Amund selvfølgelig satte kursen imiddelbart uten særlig debatt, dette var visst blitt «hans» sted nå. Faens pakk.

Definitivt en dag som kan forbigås i stillhet på det fiskemessige, og det var ikke helt uten angst at jeg satt meg ned med resten av gjengen for å gjennomgå dagens begivenheter. Joda, fisk hadde de fått hele gjengen. Dariusz presenterte en skikkelig røverhistorie om å ha kjørt en permit på Purka, men en kombinasjon av mistenkelige omstendigheter (ingen vitner, ingen bilder) og det faktum at jeg var i langt fra muntert humør der jeg satt og fiklet med sylskarp slakterkniv under møtet, gjorde at påstanden ble avspist med himlende øyne og overbærende plattheter. Sant eller ikke, og det var egentlig ingen grunn til tvile, denne fiskefordelingen begynte å anta ufine proporsjoner. Det eneste som manglet nå var vel omtrent at Dariusz skulle få på den tailende kroppen til Jimmy Hoffa, gjerne med et blindkast.

Fredagspils

Ja dette utviklet seg til å bli nok en spesiell dag på flatsen. Min etterhvert faste følgesvenn Amund og jeg startet frisk på morgenkvisten på Purka. Julern og Alfsen dro ut i båten, og Dariusz var henvist til en dag i isolat på Dumpa. Vannstanden var utrolig lav og det var bare å komme seg utover så fort som mulig. Vi tok en pause på stoløya, og jeg begynner allerede å føle meg ganske slapp og sliten. Selv om det er nærmest perfekte forhold for en skikkelig vadetur ut mot det åpne havet, foreslår jeg at vi heller skal vente på at tidevannet skal komme innover.

Etter nye studier konkluderte vi med at saltvannet hadde skylden for problemene med både mitt kamera og Julerns hårpryd Jeg legger meg i stabilt sideleie og knerter en Kalik mens jeg merkelig nok begynner å kjenne meg kald. Etter en drøy halvtime går vi utover, vannstanden er fortsatt ufiskbar her inne, men fortsatt flott for en langtur mot tidevannet. Det tar ikke lange tiden før jeg får en skikkelig hodepine samt nye frysetokter og jeg setter kursen mot land. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, men noe er definitivt ikke helt som det skal i dag. Amund følger mismodig etter, jeg forklarer etter beste evne at det kan være bra utover, men at jeg skal slappe av litt. Hvorvidt Amund var skeptisk til mitt forslag om at han skulle gå langt faen i vold på egen hånd, eller om han valgte å bli i ren fiskesolidaritet som en trofast labarador hos sin døende herre, vites ikke, men jeg la meg iallefall igjen i stabilt sideleie og sov noen timer. Etter avslappingen i solsteiken er iallefall kuldetoktene borte, og jeg våknet litt ute på ettermiddagen av at jeg holdt på å koke over, svettende som en bakfull tyrker og tørst som en kamel. Normalt opprettholder vi balansen i 40 graders temperatur ved hele tiden å ha beina i det avkjølende vannet, uten dette utjevnende element hadde vi fått heteslag innen 4 timer, hvilket jeg til min forferdelse innser at jeg nå er i ferd med å demonstrere personlig. Jeg tar med stanga og tråkker ut i det fantastisk nedkjølende vannet, og stønner høyt i rent velbehag. For en stakket stund er jeg faktisk i temperaturbalanse og føler meg slett ikke så ille, så jeg tar med meg Amund og rusler rolig utover til jeg finner knedypt vann, det magiske nivået for bonefish.

Plutselig ser jeg en enslig bonefish som svært prøvende og forsiktig svømmer innover langs land. Den er ikke så lett å se med sola fra feil vinkel, men jeg får dog fyrt av noen kast uten at den viste stor interesse for flua. Episoden avsluttes som vanlig med at jeg kaster en meter for langt, og skremmer den avgårde. Men et godt tegn er det iallefall, fisk er på vei innover. På den magiske odden som tjener som fast møteplass for tilreisende bonefish fra alle retninger, møter vi nok en gang et kjent syn for Amund og meg selv. Guess who? Akkurat i bonefish-renna ligger det fire haier på rekke og rad og venter på at middagen skal komme svømmende. Det får da faen meg være grenser for hvordan disse idiothaiene kan kunne kåle til fisket for oss, nå er jeg rett og slett mektig irritert på disse glupske beistene som bare ligger der helt urørlig med sine dorske øyne og sylskarpe tanngard.
Amund ventet tålmodig på at jeg skulle kvikne til der jeg lå som en sekk dehydrerte poteter og ynket meg i solsteiken. Ikke rart den stakkars bonefishen prøvde å liste seg innover så stilt på tå og var overdrevent skeptisk til fluepresentasjonen. Vi jager haiene litt til siden og plutselig ser jeg det: på korallflekkene utenfor odden står det tett i tett med bonefish. De er nesten umulige å se mot den mørke bunnen, selv bare 15 meter unna, men i ny og se ser jeg bevegelse fra urolig fisk. Jeg roper til Amund at det står haugevis med fisk rett foran oss, men han viser ikke den minste antydning til handling og gir meg bare et skeptisk blikk omtrent som om jeg akkurat hadde foreslått at vi skulle reise til månen på et flyvende teppe. Men fisken er her, og jeg prøver noen forsiktige kast utover, dette er fantastisk morsomt, så nære er det sjelden man kommer fisken. Normalt tar fiskene alltid en omvei for å unngå disse korallområdene, men nå stå de altså tett i tett på disse områdene, mens haiene sirklet rundt. Det må ha vært litt av katt- og musforestilling som hadde utspilt seg her mens jeg lå og snorket på land.

Plutselig ser jeg en skygge skyte fart mot flua og slurpe den i seg, jeg gjør et kort og forsiktig tilslag før jeg gir helt fri line, i håp om den ikke skal rase avgårde i panikk med hele stimen etter seg. Den svømmer forvirret rundt i noen sekunder før den får panikk, men jeg holder den igjen for alt stang og snelle er god for og noen sekunder senere ryker fortommer med en flott spoing-lyd, greit nok, området er fortsatt fiskbart. Jeg vinker Amund til meg og vi finner et nytt område hvor det står fisk, vi ser tre fine fisker forsvinne inn i et mørk område, og Amund kaster ut flua. Akkurat i det flua lander ser jeg de tre fiskene svømme videre, og jeg ber Amund kaste på nytt like foran dem, Amund drar hurtig inn lina og gjør klar til kast da plutselig stanga nesten rives ut av hånda hans. Det var tydeligvis minst en annen og sulten bonefish på den korallflekken, og jeg skal akkurat til å be Amund å holde den igjen så ikke resten spookes da jeg ser at fisken allerede har rast 50 meter avgårde, en skikkelig kraftplugg denne her. Noen minutter senere kan Amund holde opp en flott 3+ kilos bonefish.

Nå kryr det av fisk rundt oss, men med haiene like ved og hard kjøring av to fisk er flere fisk på vei utover igjens og de gjenværende er ganske vriene å lure på flua.
Amund fikk nok en fin fisk og bukket pent Jeg kjenner energien sige ut av kroppen, alle ledd og lemmer verker og jeg ser mørkt på den lange vadeturen i høyvann hjemover. Jeg er helt utslått, og mens Amund går foran og fisker seg innover, går jeg med sammenbitte tenner som en zombie og stirrer motløst ned i vannet. Jeg ser faktisk et par bonefish men orker ikke engang tanken på å kaste. Den beste måten å komme seg hjemover er å telle skritt, det tar opp akkurat nok hjernekapasitet til at man fortrenger melkesyra, gnagsår og ømme ledd mens beina løftes fremover i en monoton og nedbrutt marsj. Jeg vet at det er ca. 1800 skritt tilbake til stoløya, og derfra er det 454 skritt til neste stolplass, hvoretter man kan gå på land i drøye 300 skritt, før man vader over ca. 90 skritt, og følger mangrovene nedover ytterligere 270 skritt, så er det bare den siste etappen over på 130 skritt, og så er man på land og kan ta fatt på de 200 skrittene til veien, og deretter noen kilometer hjem.. Denne gangen var jeg dog så utkjørt at jeg bare klarte å telle til 27 før jeg gikk i surr og måtte begynne på nytt. Fire ganger måtte jeg legge meg ned å hvile, og da vi endelig kom til veien, så vi ikke snurten av båtkameratene med trucken, så jeg la meg ned for å dø. Så kom jeg til toktene og betalte en lokal gartner $20 for å kjøre oss tilbake til hotellet, hvor jeg vaklet inn i en lang varm dusj og ramlet rett til sengs uten middag for 15 timers intens søvn. Men hva gjør man ikke gjør for en skarve bonefish?

Så hva var det som skjedde egentlig? Etter alt å dømme var jeg nok skikkelig dehydrert. En sen kveld med mang en slurk rom la grunnlaget, men derfra gravde jeg sannelig min egen grav. Frokosten var pannekaker og stekte pølser, skylt ned med to kopper kaffe og en håndfull sigaretter. Så rask gange utover, hodepinen melder seg, og jeg svarer optimistisk med Kalik. At jeg sovnet i sola gjorde vondt verre. Heldigvis hadde jeg med en liten flaske vann også, men jeg lå nok noen liter på minussiden. Dette var ingen spøk, jeg var totalt tappet for energi, og hodepinen ga seg ikke skikkelig før etter fire dager.. Neste gang blir det minst et stort glass vann til frokost.

Fakta på Laurdag, del II.

Blanke ark og fargestifter var ikke ordene som slo meg da jeg våknet etter 15-timers komalignende søvn. Skallebanken herjet, leddene verket og det krevde en real kraftsamling for å bevege min skrøpelige kropp ut til frokosten.

Jeg var i skrøpelig form etter heteslaget og tilbragte formiddagen i stabilt sitteleie. Noen skiver med loff går ned innimellom mangt et glass iskaldt læskende vann. Kroppen kvikner etterhvert noe til, og etter noen kaffe og nikotinmedisin er føler jeg meg sikker på at livet ikke lenger står i fare. Hodepinen nekter imidlertid å gi seg, og jeg er fortsatt ganske groggy. Julern, Alfsen og Amund stikker avgårde til Dumpa, det er bare Dariusz igjen som sitter tålmodig og venter. Jeg vet med meg selv at det blir ingen langtur i dag, så det er like greit å vente til tidevannet fyller det innerste partiene av Purka. Vi knekker noen øl, Dariusz fyller fiskedagboka med ferske skrøner mens jeg inntar den Bahamas-patenterte hvilestillingen stabilt sitteleie.

Ute på tidlig ettermiddag kommer vi oss ut på flatsen. Vannstanden er god, men heller ikke i dag var det særlig action helt innerst på Purka. Vi vader oss utover, men da vi ankomer slutten av kanalen begynner skyene å tetne til. Sola forsvinner, og så ser Dariusz en halespiss rett foran oss. Det er tre sultne bonefish på vei innover, jeg står nå på land og har et perfekt utsiktspunkt mens mens Dariusz står i vannet og kaster. Men skyene kveler solas belysende stråler, og fisken forsvinner. Noen minutter senere titter sola igjen fram, men da er fiskene 50 meter forbi Dariusz. Vi ser ny fisk komme inn, nå er det faktisk skikkelig med aktivitet i området, men vi får ikke lurt noen på flua. Det dårlige lyset må ta mye av skylden, og for min egen del også dehydrerte hjerneceller. Jeg så nemlig en fin fisk komme rett mot meg, og jeg peker til Dariusz og sier «Der! Den er fin!». Dariusz ser bare surt på meg og sier «Hvorfor kaster du ikke på den?».. Og det slo meg plutselig at nettopp det hadde jo egentlig vært en ganske smart ting å gjøre, siden formålet er å få dem på kroken. Denne erkjennelsen var nok mer en bekreftelse på at jeg var fortsatt ganske groggy i hodet enn det var en stor åpenbaring innen fluefiske.

Kronen på verket var at Dariusz plukket en bonefish rett foran meg.. Etter et kort strategimøte på stoløya ymter jeg frempå at jeg nok ikke skal gå så fryktelig mye lenger utover i min skrøpelige form. Vi rusler heller sammen litt nedover mangrovene, og Dariusz «ser fisk» i et sett og fyrer av kast i hytt og pine. Jeg ser derimot ikke noe som helst, og selv om formen ikke er helt på topp, betyr vel ikke det at jeg har blitt blind også? Forklaringen er enkel, det var en del stokker og stein som hadde utløst falsk alarm hos Dariusz, og igjen føler jeg meg ovenpå og ignorerer tullekastene hans. Så plutselig står han der med et stort glis og pulserende stang mens en bonefish raser utover flatsen med flua hans i kjeften. Jeg måtte medgi som sant var at jeg ikke visste om jeg var mer irritert eller imponert. Det var rosinen i pølsa, Dariusz plukker en fisk foran trynet på meg, nå hadde jeg altså nådd den mye omtalte bånn i bøtta. Men faktisk gjorde det ikke så mye, det var jo egentlig en trivelig dag ute på flatsen, bra med bonefish, kastemuligheter for oss begge (selv om jeg kålet bort mine) og ikke minst var jeg om ikke annet i fiskbar form, og gårsdagens mentale bunnpunkt var som en bunnløs brønn å regne sammenlignet med dagens ubetydelige bøtte.

Kanskje var det noe å lære her også? Jeg har sett elendige kast kroke stor bonefish på latterlig kort hold, jeg har selvfølgelig også selv levert mangt et pinlig inkompetent vådekast hvor supertunge fluer lander med et brak bak en allerede nervøs fisk, for bare å se at fisken snur og eter flua som om det var livet om å gjøre. Joda, som regel setter fisken avsted i en helvetes fart, men det skader vel neppe å gjøre et forsøk. Kanskje jeg til og med burde vurdere å kaste på det jeg kanskje tror er fisk. Det vil isåfall bare skje når jeg er helt alene på flatsen uten et belemrende vitne i nærheten, og jeg vil trolig benekte det i ettertid. Det er tross alt intet dårlig alternativ å vade rundt sprekkfull av selvtillit skråsikker på ingen fisk kan passere usett. Erkjennelser og selvinnsikt er ikke å forakte på flatsen, men jeg vet ikke om jeg vil strekke meg lenger enn å vurdere en teoretisk mulighet for at jeg kanskje ikke er så skarpøyd som jeg selv tror. Det må nok større mentale knekker til før jeg orker å takle det sviende nederlaget av å ha kastet på en kvist i vitners nærvær. Dariusz får vi ta rotta på en annen gang, og i mellomtiden skylder jeg på flaks og ikke minst slett etikk ved hans deltagelse i åpen klasse hvor blindfiske er akseptert. Som fiskeløs men trofast synspurist vil jeg hevde at Dariusz sin oppførsel bare er et marginalt hakk over fiske med levende agn. Og de vil jeg ikke engang vite hvor mange fisk får, faens pakk som de er.

Søndagsåpent, del II.

Alfsen og Dariusz koste seg med skyene på Purka. Turens siste fiskedag ble adskillig bedre enn uværet på forrige søndag. De fire morgenfriske fiskerne stakk tidlig avgårde, mens jeg ble sittende igjen på hotellet og kjenne hodepinen banke. Nok en gang var det ikke store kraftreservene til rådighet i min langt fra friske kropp, og det gjaldt å utnytte mulighetene maksimalt. Planen var igjen å vente på at tidevannet skulle skylle innover, slik at jeg kunne finne fisk helt innerst på dumpa uten å legge ut på en maratonmarsj. Etter lunsj rigger jeg opp, og setter kursen utover. Jeg skimter såvidt Amund og Julern som to bittesmå priker langt ute på horisonten, og jeg har iallefall to kvadratkilometer helt for meg selv.. På stigende tidevann. Bedre kan det knapt bli, spesielt så jeg frem til å fiske alene, det liker jeg faktisk svært godt. Jeg kan konsentrere meg om akkurat det jeg vil, jeg kan gå akkurat så fort jeg vil, og jeg kan gå i det jeg tror er det beste sporet uten å ofre en eneste tanke på noen andre enn meg selv. Og ikke minst kan jeg gå å småprate med meg selv på Sunnmøre-dialekt, kvede om Ola Tveiten og finpusse mine Kjell-Magne Bondevik imitasjoner uten at det er det minste pinlig. Med unntak av forrige søndags trasstur i uværet, hadde jeg faktisk ikke satt mine bein på Dumpa på nesten tre år, så det var noe litt spennende og jomfruelig over det hele. Nesten med en gang ser jeg en tailer helt inne på grunna, men jeg mistet den av syne på et uforklarlig vis jeg aldri skjønte bæret av. Men det gjorde ikke så mye, Dumpa yret av liv denne dagen. I løpet av noen korte timer ser jeg noen små stimer av bonefish, en stor bonefish og en rekke barracuader innen kastehold. Til den store bonefishen fikk jeg faktisk til en brukbar presentasjon, men den var ikke interessert. Den var nok allerede litt nervøs av alle glupske rovfisk som svømte rundt. Som trøst fikk jeg noen mini-barracudaer, det fikk holde for i dag. Det hadde vært fint om det store bonefishen hadde vært sulten, men det var det uansett ikke mye jeg kunne gjøre med.

Julern og Amund gikk langt ut på lavvann, så jeg fikk hele Dumpa for meg selv på ettermiddagen.. Endelig! Jeg venter på Amund og Julern som sakte tasser seg innover fra det store havet. I det Amund kommer frem til meg, hører vi voldsomme plask ute fra flatsen hvor vannspruten står høyt. En cuda har tatt en bonefish, eller kanskje en stor hai tok en cuda. «Yep, enda en permit som tailer!» sier Amund, totalt uaffisert av det enkle faktum at en permit som tailet på sånt dyp og tilhørende plask måtte være omtrent på størrelse med en folkevogn. Det kastet imidlertid et nytt lys over alle de uforklarlige permit-observasjonene som hadde tikket inn i løpet av uka. Selv har jeg aldri sett en permit på noen av disse flatsene, og det samme gjelder Julern som er den av de fire resterende banditten jeg har en viss tillit til når det gjelder fiskespotting. Turens siste allmannamøte med fiskerapport var dog ikke allverden, ingenting fra Purka og bare noen få bonefish fra Julern og Amund, og alle ble tatt i en hot-zone på formiddagen. Kanskje ikke så rart at det stilnet hen utover ettermiddagen, det så iallefall ut for meg som om all fisken hadde gått forbi dem og koste seg inne på grunna.

Utover kvelden fulgte en høytidlig utdeling av business class oppgradering til Dariusz, som hadde tatt den største fisken med ufint stor margin, og gudene vet om han ikke også tok den nest største også på den første fiskedagen på Dumpa. Litt uklart var det om det var Amund eller Julern som var turens nestor på storfisksiden, men Amund fikk iallefall bonusoppgraderingen jeg hadde i bakhånd slik at Dariusz skulle slippe å sitte helt alene foran i flyet, hvis det var ledige plasser nok. Dagen inneholdt sannsynligvis også tradisjonelle innslag av billijard og poker, som Fetter Anton a.k.a. Dariusz helt sikkert vant, detaljene er noe uklare grunnet det pågående skippertaket med å tømme unna restene av medbragt alkohol.

Sannhetens øyeblikk, det siste ordet

Var dette mitt sanne jeg? Var det virkelig slik jeg hadde blitt? Dolket i ryggen av alle og enhver, forådt av mine nærmeste. Jeg var i sannhet forbauset. Så da var det over for denne gang. Dariusz fikk seg sin oppgradering på flyplassen og halvsov seg over atlanteren i søt champagnerøs, mens Julern, hans trofaste fiskekompis fra storfiskdagen, ironisk nok ble plassert helt bak i flyet mellom to dritafulle polakker som kastet opp og sølte drinker i hytt og pine. Amund ble også henvist til bakerste inngang på flyet, etter å ha prøvd sin sedvanlige taktikk fra mangrovebukta på Purka med å snike seg foran og snappe oppgraderingen fra Dariusz. Alfsen vet ingen hvor det ble av, men det er rimelig å anta at han smilte og lo og storkoste seg hele veien.

Fiskemessig var det begredelig for mitt vedkommende, mens resten så ut til å være ganske tilfredse. Faens pakk. Kanskje jeg skulle planlegge neste tur på egen hånd? Jo visst er det trivelig å ha selskap, spesielt på kveldstid, og det var et uvanlig lystig og morsomt lag vi hadde denne gangen. Kveldene bød på poker, billijard, drikkekonkurranser, håndbakbryting, intense debatter om partikkelfiltre på dieselmotorer og ikke minst kunne vi alle samle oss om å gjøre narr av hårpryden til Baktus. Hva mer kunne man forlange? Det er fint å tilhøre et fellesskap. Men fiskevettregel nummer 11 sier jo at det er ingen skam å drikke alene. Dessuten er det masse lausbikkjer på Bahamas som jeg sikkert kan få kontakt med hvis jeg sniker unna en lammekottelett eller to fra middagen, og det burde tilfredsstille mine enkle sosiale behov. Så hva er viktigst? Sosialt selskap på kvelden, eller ufrivillig selskap på flatsen? Ikke godt å si, men skylden for mine dårlige resultater må uansett på legges på noe, og da helst ikke meg selv. Var jeg blitt bonefish-verdenens svar på Gerd-Liv Valla? Ville jeg bare synkere dypere inn i frustrasjonen etter dolkestøt i ryggen fra alle og enhver? Ville jeg kanskje også utvikle en ufrivillig forkrøplet nordnorsk dialekt og miste alt perspektiv? Jo, kanskje, det er store forskjeller på om fisken vil bite eller ei, konsekvensene er mer altomfattende enn man skulle tro.

Så kanskje neste Bahamas-tur blir sammen med den eneste personen jeg kan fordra å dele en flats med, nemlig meg selv. I LIKE!

Relaterte linker

Alle bildene fra turen (160)

Dariusz sin web-side, med sin versjon av denne turen.. (og mye annet!)

Røverhistorie i bilder fra 2006-turen vår

Kommentarer:

(felt for å legge inn ny kommentar finnes helt nederst.)
ikke laget ny dir - prøver ikke mer. lez die!

8/12-2007. Christian Figenschou <figen@figen.com>.