Trysilelva 2001Julebukk med griseflaks |
| # Kommentarer | Bilder | Forsiden | Site Map | |
Hva er den største ørreten du har fått på tørrflue?
Spørsmålet jeg hater å få og som alle elsker å stille.
Det er flere grunner til å hate dette spørsmålet.
For det første er tørrfluefiske etter ørret en elitisk og snobbete avsporing fra fluefiskets mangfold, en meningsløs delmengde hinsides enhver reflektert tilnærming til fluefiske. Videre ulmer det også en kapitalistisk undertone i dette misforståtte forsøket på å kvantifisere det ukvantifiserbare. Det er en ondskapsfull, eller i beste fall tankeløs, konspirasjon for å degradere fluefiske fra et åndelig kraftsenter med kulturhistorisk forankring til en simpel matematisk funksjon -- en funksjon som bare en sjelelig avstumpet verden kan finne mening i.
Ville kanskje noen si. Men det er bare vås. Grunnen til at jeg hater spørsmålet, er selvfølgelig at den største ørreten jeg har fått på tørrflue, er på halvkiloen. Yep, jeg innrømmer det, usle 500 gram. Eller "Five-hundred BIG ONES", som jeg også pleier å si til meg selv. Og jeg husker ikke engang hvor eller hvordan, bare at jeg ikke har fått noe større. Etter flere år med intens studie av fiskelitteratur, utstyrsinvesteringer på grensen til det sinnssyke og ikke minst utallige timer ved utallige elver hvor jeg har utnyttet all min lærdom og kløkt, kan jeg altså slå i bordet med en ørret på størrelse med en pakke margarin. Og en pakke margarin er ikke mye å skryte av (jeg har i alle fall ikke møtt noen som har skrytt av det. Folk flest skryter gjerne av at de har en fin bil, fet mobiltelefon, stor kuk osv.. men aldri av at de har en pakke margarin).
"Ja, høhø, .. ehh. Det er ikke mye å skryte av nei..", svarer jeg som regel, mens jeg desperat prøver å gi inntrykk over at dette spørsmålet forekommer meg som usedvanlig snodig. Og med ufrivillig overdreven tilgjort forbauselse i stemmeleiet fortsetter jeg: "når jeg tenker meg om..," (her legger jeg ofte inn en liten kunstpause, for å gi inntrykk av at jeg skanner gjennom tusener av storfangster etter tørrfluekriteriet), "så har jeg vel faktisk ikke fått noe større enn cirka halvkiloen…" Så følger en liten utredning om hvordan jeg egentlig ikke fisker noe særlig med tørt etter ørret, og at jeg har jo fått harr på kiloen, og at jeg egentlig liker sjøørretfisket best av alt.. Alt er jo faktisk sant, men det hjelper ikke. Nei, det eneste fornuftige comebacket på et slikt spørsmål er vel
"tørrflue?, driter vel i sånn femi-fiske.. men jeg husker en gang vi tjuvfiska i en gytebekk i oslomarka senhøstes og fikk 28 kilosørret i samme garn.. største var på 3,9, og det var så mye at vi måtte kaste over halvparten i skauen… fy faen, vi tømte hele jævla vannet.. haha! for en tur.."Det leder ofte samtalen inn på et annet spor..
Men det beste ville jo være om jeg kunne ha litt griseflaks og faktisk få en svær ørret på tørrflue. Det vil ikke gi livet mer mening, men i det minste et smartere svar på spørsmålet.. Og det ligger alltid i bakhodet på de årlige turene til Trysil.. Hvor klekkingen av Ephemera Danica lokker de største beistene opp fra dypet…
Trysil-turen er årets første ordentlige fisketur, og som seg hør og bør, er det kombinasjonen av selektiv hukommelse og optimisme som sitrer i kroppen. Det er så godt å ha trua på en kommende fisketur, uansett hva slags fakta og historikk man forer hjernen med, så sitter man igjen og gleder seg som en unge, fordi man nesten VET at det blir fisk.. Det er en deilig følelse som må nytes før den innhentes av virkeligheten. Og virkeligheten er i den sammenhengen bare et fancy ord for "været". For det er alltid noe feil med været. Været som fenomen er åpenbart defekt og totalt ute av stand til å holde tritt med utviklingen innen fluefiske. Men i år så det faktisk ikke så ille ut, det var strålende sol og varmt da vi ankom, og marginalt med vind. Vi var noen dager senere enn normalt, så Danicaen hadde akkurat begynt å klekke da vi kom. Og det passet oss utmerket, for det tar noen dager med klekking før fisken blir fokusert på kjempedøgnfluene..
Som vanlig hadde vi kano i Trysil. Trysilelva uten kano er som Britney Spears på radio, du får ikke med deg de mest interessante delene. Trysilelva med kano en varm sommerdag midt under en Danica klekking, må vel derimot tilsvare å være alene med Britney og en flaske tequila, dvs. en sjelden mulighet til å få noe helt spesielt på kroken, og om det ikke blir noe, så kan du i det minste drikke deg full. En vinn-vinn situasjon.
Jeg hadde ny stang i år, og som alltid var nytt utstyr omspunnet av en aura av magi og forventning. Jeg skulle ønske det ikke var det, for det hadde jeg spart mye penger på, men som pliktoppfyllende borgere i et halvkapitalistisk samfunn, er det ingen vei utenom. Dette var jomfruturen, nesten i alle fall. Jeg hadde vært på en dustete bomtur i Ljøra noen uker tidligere, og om fisket var dårlig, så var kastinga bra. Jeg sier ikke at jeg gjorde gode kast, men det føltes godt å kaste med stanga. G.Loomis er kos, St.Croix er noe dritt som burde vært forbudt.
Jeg hadde ny snelle i år også. En stilig snelle. Funksjonelt er den ræva, ikke er spolen bred og bremsesystemet er totalt nuldos, men den ser skikkelig stilig ut, selv den er fra Shimano. Jeg har i mange år hatt som prinsipp at jeg aldri skulle kjøpe snelle som kostet over 1000 spenn, men det var på nippet at dette prinsippet gikk fløyten nå. Med veiledende pris på 1395, fikk jeg såvidt prutet den ned til 995,-. Part av dealen var selvfølgelig at jeg kjøpte 100 meter backing til 349,- -- bare en idiot ville spare penger på backingen, selve grunnsteinen i lineopphenget. Uansett var jeg happy som en full gullfisk med utstyret i år.. Det var bare fisken som manglet.
Problemet er at fisken bare vaker hvert tiende minutt eller så. Men jeg overrasker meg selv og venter tålmodig. Først et vak for finpeile posisjonen, så snike seg i stilling og vente mer. Når det har gått cirka 8 minutter, fyrer jeg av gårde et kast, i håp om storfisken snart vil ha en ny snack.. .. Og den ville den jo faktisk, og på det tredje kastet plasker det på flua mi, men den sitter ikke, kanskje ikke så rart der jeg prøver å gjøre tilslag på 25 meters avstand.. Nuhvel, det var alt jeg så til den fisken.. (Sikkert bare gjeddefaen uansett) --- men jeg var på hugget i år. Tålmodig, fokusert og ikke minst sprekkfull av selvtillit.
Vi spoler noen dager fremover. Danicaen klekket for full maskin, og fisken hadde så smått begynt å våkne til liv.. Litt utpå ettermiddagen kom Julern og jeg oss avgårde, og vi satte kursen for Sikvika -- hovedsaklig fordi jeg var drittlei av å padle. I kjent stil begynner Julern å fiske, mens jeg erklærer at det kunne smake med litt kaffe, og kaster meg over primusen. Tross alt har vi padlet i nesten 8 minutter, og en liten koffeinbelønning er vel på sin plass. En halvtimes tid senere er jeg litt mer klar for å fiske, men ikke nok. Jeg legger meg ned i lyngen og betrakter hvordan barnålene på toppen av trærne danser i den milde vinden. Et utrent øye vil muligens se meg som en latsabb av dimensjoner, iblandet en gode dose eksentriske Skallmann-tendenser, og uten at jeg vil bestride dette, så er det også snakk om rytme og Zen. Bli ett med elva. Slappe av totalt, føle at trangen til å komme seg ut i elva fort som faen, gir slipp og siver ut av bevisstheten. Føle kontroll. Elva er klar, stanga er rigget, ny fortom, fersk flue ... alt er riktig. Jeg fisker elva perfekt i mitt eget hode, fra liggende posisjon i lyngen.. Jeg blir en del av elva, en del av fjellet, en del av alt. Jeg blir meg. Jeg kjenner en indre ro spre seg fra topp til tå, og det da først er tiden inne for å gå ut i elva (eller noen ganger så sovner jeg istedenfor).
Omsider kommer jeg meg ut i elva. Inne i Sikvika vaker det jevnt og trutt, men jeg har egentlig dette stedet litt i vrangstrupen etter utallige forsøk mislykkede krokinger. Jeg har fyrt avgårde mangt et perfekt kast (og enda flere ræva kast), sett flua slurpes ned under overflaten, gitt perfekt tilslag .. bare for å se flua komme susende mot meg. Jeg fatter ikke hva som er galt, men noen ganger er det bare klin umulig å få fisken til å sitte..
Med dette i bakhodet lusker jeg rundt på nordsiden av øya, i håp om å finne mer fruktbare områder å fukte flua på. Så vaker det brått, i en liten vik bare 30 meter unna. Et skikkelig plask. Pen fisk. Typisk ørretvak! Alle distraherende tanker jeg hadde i hodet er borte, og jeg er 100% fokusert. Det er tatt mange store ørreter her, men sjelden småtasser. Må være pen fisk! Jeg sniker meg nærmere så sakte tålmodigheten tillater. Jeg gjør klar løslina, og kaster... Perfekt kast. En meter oppstrøms fra vaket... NÅ! tenker jeg, og flue forsvinner i et nytt voldsomt vak. Jeg gjør tilslag, kjenner motstand.. Alt går som planlagt. Fantastisk.
Nappet er et stort øyeblikket i fluefiske, men et nanosekund senere er det kun en ting som gjelder.. Hvor stor??? Jeg holder lina stram og vinsjer inn løslina. Skifter grep så høyrehånden ligger låst rundt snella, klar for å kontrollere et sinnsvakt utras. Jeg kjenner stanga pulsere, men det er små og hissige vibrasjoner, og ikke de store tunge sugene fra elvebunnen som kjennetegner storfisk.. Etter noen sekunder løsner jeg ubevisst grepet rundt snella, som om jeg prøver å si til fisken, Ok, noe var visst feil.. men nå! sett i gang!.. Men ingen stor forandring å spore, det er ingen storfisk jeg har på. Noen sekunder til, så ruller jeg snella sakte utover for å gi mer line, bare for å gi et hint sånn i tilfelle storauren hadde blitt så forfjamset av kroken at den hadde glemt å gjøre utras. komme komme komme... hvisker jeg forlokkende, men den gang ei.. To minutter senere har jeg den i hånda, og gjett om det ikke var akkurat det jeg ikke trengte:
En ørret på halvkiloen......
Litt skuffet, javel, men jeg ser likevel relativt lyst på livet nå. Ørreten var sjanseløs mot meg, flue og presentasjon var meget bra, det er nå bare snakk om å finne storebroren, så er jeg i mål. Jeg lusker meg bortover mot Julern som står midt i Sikvika og kaster. Jeg ser et skikkelig slurpevak på "min side", og fyrer avgårde flua mi. Julern har ennå ikke klart å kroke en eneste fisk, inkludert den jeg fisker på. På tide å vise hvem som er sjefen. Og to kast senere forsvinner flua i et vak, og jeg gjør tilslag, og kjenner motstand.. JA! Så blir lina slakk.. Faen!, så kjenner jeg smårusking, og en ørretsardin på 15 centimeter plasker i overflata. Endelig fast fisk i Sikvika, hvor jeg har sett utallige kilosfisk kroket, og så er det faen ta meg en ørekyte.. Og jeg vedder hva som helst på det ikke var sardinen som vaket der 30 sekunder tidligere..
JAAA! brøler Julern fra sin side, og der står han med stanga spent. Faens bonde, tenker jeg med meg selv, og plasserer flua mi mot et nytt lovende vak. Et halvt minutt senere kjører vi begge fisk, men mens Julern står likbleik og holder tungt press på stanga, så drar jeg inn line med nok en sardin. "Er den fin?" spør jeg, og i syltynn fistel hyler Julern et "vet ikke" tilbake. Oj oj oj, dette er ingen spøk. "Jeg tror det er ørret.. fikk et glimt av den i sted" stotrer Julern..
Å kjøre fisk i Sikvika er egentlig ganske rettfrem, det store problemet er egentlig gresset på bunnen. For det meste er det steinbunn, men noen partier har gjørmebunn med gjeddegress. Hvis fisken får kjøre rundt på bånn i dette området, er det nærmest garantert at fortommen vil vikles fast i gresset. Med ørret er dette normalt ikke noe problem, for den vil gjøre utras og gå helt bananas. Men fisken til Julern hadde andre planer, den gikk rett til bunns og dro mot gresset. Så der sto vi, mens Julern desperat prøvde å holde fisken unna gresset, uten å legge for mye press på den. Omtrent som å vaske seg uten å bli våt.
Etter cirka 10 minutter var fisken såpass kjørt at vi kunne se den. Holy Moses, dette er en kjempeørret. Den er ganske utslitt, men samtidig kan vi se at kroken ikke sitter særlig godt. Men lykken står oss bi, og snart ligger den og spreller i håven.. Vekt har vi ikke, men etter interne forhandlinger erklærer vi offisiell vekt til 1,4 kilo..
Julern med ørret over halvkiloen..
Etter cirka 38 high-fives og jubelbrøl feirer vi med kald pils og ny kjele kaffe. Livet er fett..
Om ikke dagfiske med tørrflue er min greie, så har jeg alltids nattfiske å falle tilbake på. Hemmeligheten er todelt:
1) Aldri stå opp før klokka 13, slik at man er opplagt og pigg for kveldsfiske
2) Finne den riktige miksen av øl og whisky på kvelden, slik at man blir avslappet og cool
Så lenge været holdt, hadde jeg egentlig knallbra nattfiske. Ikke så veldig hard-core, som ved sjøørretfiske hvor man dunker streamere hele natta, men mer en time eller to med kosefiske etter solnedgang. Så lenge det er litt lys, er det nok av vårfluer og Danica-spinnere til å lokke ørreten til overflaten, og deretter trekker grov ørret inn mot land og jakter på småfisk. Innimellom her er det fullt mulig å få på fin fisk uten egentlig å ha særlig peiling på hva man driver med. Hvilket passer perfekt for meg.
Alt i alt hadde jeg bra utbytte av kveldsfiske. Mista en virkelig fin fisk, og fikk på land et par som, med litt godvilje, krysser kilosgrensa.. Ikke ille.
Været var jo egentlig strålende, og det kunne jo selvsagt ikke vare evig. Etter noen dager fikk vi endel regnbyger, hvilket egentlig bare er bra. Det gir naturen en vitamininnsprøytning, og endringene i lufttrykk gjør fisket bare mer interessant. Strålende sol kan faktisk bli litt monotont i lengden. Hovedsaken er at det ikke blåser -- vind ødelegger det meste som er viktig for fluefiskere. Vi var heldige i år, fordi vi fikk endel vindstille dager, men det var ingen bønn litt ute i uka.
Kano med seil..
Forøvrig var ting ganske normalt i Trysil. Stupfulle svensker som går på trynet i elva, høy whisky & poker faktor i hytta (men lite skyting eller horer), og Nattønske på NRK Sommerradio er fortsatt 100% reinspikka sex, drugs & rock'n roll!
Så etter en ukes tid satte vi ferden hjemover...Julern fortsatt i den syvende himmel etter storørreten, og jeg med uløst problem med ørretpers på tørt. Vel, jeg får vel gjøre som alle andre: ljuge. Problem solved.