hvem er egentlig jeg?
ja, det lurer jeg faktisk på selv noen ganger.. Jeg vil beskrive meg selv som svært intelligent, vakker som en gresk gud, ekstremt hyggelig og ikke minst, beskjeden til grensen av det fanatiske. not so? Hva skal man egentlig tro om en som lager omfattende Internett-sider utelukkende om seg selv? Sykelig selvopptatt, kanskje? :-) Nei, jeg tror jeg skal holde meg til fluefiske her..
For mer omfattende studier av min person, får jeg henvise til hjemmesiden min på http://figen.com. Klarer du lese gebrokken engelsk, så finner du sikkert litt av hvert her. Norsk kortversjon: 24 år, siviløkonom, bor i Asker, liberalt syn på det meste..
Min første fisk på flue
fikk jeg på en fisketur til Femundstraktene i 1993. Da var fluestanga med som backup til slukstanga. Vi fisket hovedsaklig i Sømåa, men en dag la vi turen til Isterfossen/Galtstrømmen, og med en kombinasjon
av utvitenhet, udyktighet og griseflaks fikk jeg endelig en brukbar fisk. Vi hadde fått tips om nymfer
med rødskjær, og jeg knota sammen en nymfe så stor og stygg at selv Stevie Wonder ville refusert den.
Men uansett, jeg fikk sendt nymfa ut strømmen på et vis, og etter noen få kast fikk plutselig fortommen
fart på seg.
Jeg nappa til, og der satt det jaggu en fisk. Så ble det helt kaos. Juler'n kasta
stanga si, tok håven og vassa ut med vann til livet i sine lekke vadestøvler, og snart sto vi måpende på land med en sik på 1,2kg i håven.
Det var starten og min første uforglemmelige opplevelse med fluestanga.. Siden den gang har Julern og jeg regelmessig pisket land og strand rundt med våre fluer. De siste 2-3 årene har jeg blitt virkelig hekta.
Favorittfiske
er som for så mange andre, fiske med små tørrfluer etter vakende ørret i en klar, rolig elv. All moderne fluefiskelitteratur slår fast at ørreten tar 60-90% av matinntaket under vann. Det affiserer meg ikke i det hele tatt. Tørrflue er best. Nymfer fiskes kun i nødverge! Droppers eller opphengere er to hakk verre igjen. Mitt råd: kjøp en jævla oter istedenfor å besudle fluefiskekunsten med sånt! :-)
I løpet av 1998 har jeg også blitt veldig glad i nattfiske etter sjøørret. I elv vel å merke, dette konseptet med saltvannsfiske har jeg ikke så sansen for. Det er en grei nødløsning på akutt fisketrang i vårmåneder, men det er liksom ikke noe jeg gleder meg til. Selvfølgelig bor jeg 10 minutter unna Oslofjorden og flere timer unna nærmeste brukbare sjøørretelv (jeg fisker faen ikke i kloakkbekkene her i Asker/Bærum, uansett hvor mye fisk det måtte finnes der!). Lite gunstig.
Men saltvannsfiske har også sine sider, også om vinteren. Men da er det snakk om bonefishing på flats i tropisk klimat. Det er et utrolig artig fiske. Men det koster... Hvordan var dette ordspråket igjen? Har du lyst, har du råd.. Ja, tror det var sånn.
En sær jævel
er jeg nok. Mine synspunkter på fluefiske, og sportsfiske generelt, ser ut til å være meget velegnet til å tirre på seg det meste som kan krype og gå av petribrødre... Fluefiske er en hobby. En hobby hvor det er greit å leve ut og dyrke det ekstreme av ens personlighet. Jeg ser det iallefall sånn. Jeg er ikke nødvendigvis ute etter å tilpasse meg og mine ferdigheter til omgivelsene. Jeg søker å dyrke og utforske mine preferanser i de omgivelser som er best egnet. Ser noen forskjellen? Jeg har inntrykk av at mange ikke gjør det, og at nesten like mange er så til de grader fastgrodd i sitt trange livssyn at selve eksistensen av andre filosofier oppfattes som uhørt. Det er visst lett å forveksle det å forfølge en drøm av preferanser med snobberi. Jeg vil ikke si at disse har gått glipp av selve poenget -- de har derimot gått glipp av mitt poeng. Vi lever kanskje på samme planet, men likevel i ulike verdener. Takk og pris for det, for jeg trives veldig bra der jeg er. Hensikten med denne "kverruleringen" er ikke å kritisere andre for å ha feil svar, selv om det kanskje kan oppfattes slik. Ei heller vil jeg fremheve mitt syn som bedre enn andres. Det er feil innfallsvinkel. Ingen fasit passer ulike regnestykker. Det er spørsmålet i seg selv som definerer svaret.
I den grad det passer seg å være konkret, så er svaret mitt å fange en spesiell fisk, med et spesielt kast, i spesielle omgivelser. Det skal være laksefisk. Kastet skal være langt og stilfult. Omgivelsene skal være riktige. Riktige betyr en stor, rolig elv. Det betyr fjell, og ikke skog. Det er min drøm, en virkelighet der mine preferanser og stil er perfekt og harmonisk. Det er mitt nirvana og foreløpige svar.
For hva kan vel være bedre enn å mestre omgivelsene på sine egne premisser? En ting er å studere verden, se an bunn- og strømforholdene, identifisere døgnfluearten som klekker, finne en perfekt imitasjon, kaste den silkemykt ut i strømmen, la den drive nøyaktig som en ekte døgnflue, og påvente fiskens angrep. Du tilpasser deg naturen. Noe helt annet er å gå i seg selv, og fiske akkurat som du foretrekker, og likevel få fisk. Naturen tilpasser seg deg. Hvilken metode er egentlig den riktige? Hvor langt skal man gå i å tilpasse seg, og hvor langt skal man gå i å uttrykke seg selv? Jeg vet ikke, så da får jeg vel eksperimentere litt..
Hva er egentlig målsetningen innen fluefiske? Er det å få flest mulig fisk på kortest mulig tid? Selvfølgelig ikke. Likevel er det standardsvaret på hvordan man bør oppføre seg med stanga. Det meste innen miljøet skriker på mer, mer, mer, og større, større, større! Man fisker på en mest mulig effektiv måte, vel vitende om at man aldri vil kunne fyllbyrde denne målsetningen. Det kan fort blir en beleilig uoppnåelig gulrot å trakte etter, denne effektivitets- og fangstorienteringen --en hjelpende retningsviser i å forklare oss selv. Men det funker ikke for meg. Uansett hvor uoppnåelig gulroten er, så er den råtten. Tenk en verden hvor tidsrommet mellom begjær og innfrielse er lik null? Meningsløst. Og om målsetningen er meningsløs... så hjelper det ikke at den lange veien frem dit er meget behagelig.. For noen ganger er det også svaret i seg selv som definerer spørsmålet.
Jeg er opptatt av å balansere hele fluefiskekonseptet, deriblandt prosessen, virkemidlene og målsetningen, i harmoni. Det er mange biter i puslespillet mitt, og det er ikke alltid de passer påfallende bra sammen. Jeg har mange sånne spørsmål som jeg går og funderer på. Kanskje burde jeg fiske mer og tenke mindre. Som sagt, jeg er nok en sær jævel. :-)
Catch and Release
er et hett tema i fluefiskekretser. Jeg tror ikke det er mulig å rasjonalisere seg frem til et uangripelig svar på denne problemstillingen. I enhver argumentasjon for det ene eller det andre, vil det alltid finnes åpenbare uregelmessigheter i forhold til vår kulturelle forankring og filosofiske oppfatning. Vår overordnete omgang med naturen er grunnmuren som et hvert argument hviler på, og den kan bare unntaksvis forklares og rettferdiggjøres i en logisk argumentasjon. Den slags blir som regel bare fastslått, uten videre begrunnelse, i overordnete systemer, enten det være seg religion eller filosofi.
Det til side, så er jeg tilhenger av C&R. Hensynet til bestand og andre fiskere går foran hensynet til tradisjon og fisken (fisken?? jo, en rekke mennesker har nemlig stått frem og proklamert at fisken foretrekker å bli drept, fremfor å leve et uverdig liv i skam med kroksår -- påfallende lite berørt av Darwinismen og genetiske instinkter..). Ingen ønsker seg en natur hvor det lille av fisken som ennå er igjen, svømmer rundt med lepper som en sil. Ingen ønsker seg vel heller en situasjon hvor all fisk er kunstig utsatt med amerikanske tilstander hvor spente "sportsfiskere" forventningsfullt spaner etter fiskelykkens fortuna: "Hatchery truck-en", full av steindum, smellfeit og lettfanget fisk. Klart, man kunne jo alltids fiske mindre. Men egoistisk nok, synes jeg det er greit bare å beskatte mindre. En meningsløs lek med liv, sier noen, men i vårt materialistiske, moderne samfunn, hva er egentlig ikke meningsløs lek? En lek med liv er det kanskje, men meningsløs er den iallefall ikke. Prinsippene til side, så er det vel slik at hvis jeg får en fisk, så er ikke akkurat det et tegn på at bestanden er i umiddelbar fare. Så til alle ørreter som leser dette her: ikke føl dere så trygge på at slippe unna steikepanna selv om dere bare biter på de styggeste fluene i elva..
Det tror jeg faktisk var det hele.. Kommer vel ny oppdatering her om ett år eller to.. :-)
28/11-1999. Christian Figenschou <figen@online.no>.
