Gaula 2009, flakselaks ganger to...

| Bilder | Forsiden | Site Map |

Dariusz hadde hatt en dårlig laksesesong i 2008. Egentlig ble det jo endel fisk, men det var alltid noen som hadde fått mer, som regel på ganske ufortjent vis, ble det fortalt. Alt er nemlig ganske relativt innen fluefiske. Men Dariusz visste råd, og 2009 ble jeg invitert med på tur. Ikke noe dårlig valg av turkamerat i teorien, jeg var jo allerede blitt nominert av Norske Lakselver til årets fisketurist-pris i flere år på rad, denne skrullingen fra Oslo som kom igjen år etter år, klar til å åpne lommeboka og kjøpe innpass på ufiskbare vald, det ene dårligere enn det andre. Og selvfølgelig uten så mye som å kjenne ferten av en laks. Fortsatt kunne jeg uten den minste forlegenhet legge ut om min store lakseopplevelse så langt; nemlig da Julern og jeg var nokså sikre på at vi hadde sett en laks hoppe på et strekke ved en illeluktende nedgjødslet åker i Surna en gang i 1998.

GFF Bruhølen: For de spesielt interesserte. Til Gaula gikk turen. Og ikke hvilket som helst sted heller, nei det var på de sagnomsuste GFF valdene at vi skulle ut og svinge flua. Her hvor det kostet en arm og et bein å få innpass i den beste delen av sesongen. Men så storkarsaktige var vi ikke, det får holde med en Bør Børsson i distriktet, så vi fant heller ei ledig uke helt mot slutten av Juli, da all laksen som regel ligger i frysen til de lokale heltene og elva var skrumpet inn til en liten bekk med badetemperatur. Dette var egentlig mitt store ankepunkt mot turen, forholdene vil nok være dårlige, men da jeg fikk tenkt meg om, var jeg klar for tur. Med så ræva forhold var det stor sjanse for at Dariusz ikke ville få fisk, og det ville jo ta meg opp til delt førsteplass i fiskelaget, og en mulig pallplassering sier jeg faen ikke nei til.

Og det startet helt etter planen. Det var lav vannstand, på valdomvisningen mer enn antydet guiden at det egentlig bare var 3-4 av de 13 strekkene som egentlig var verdt et besøk. Fangstrapportene tydet på at sesongen i praksis var over, jovisst slang det på en jævel her og der, men det skulle jo nesten bare mangle midt i ei lang elv, og så var det det sedvanlige pratet om nå var det like før smålaksen kom. Blah blah blah. Men det var regn i lufta. Skydekket lå lavt i hele øvre Gauldalen, og værgudene passet på å slippe ut akkurat nok vann til at vi var konstant bløte uten at det gjorde noe fra eller til på vannføringen.

Bruhølen

Bruhølen var første post på timeplanen. Et fantastisk vald for den liker et altfor raskt stryk som på rekordtid går over i en sakteflytende gjeddedam bestående av 90% bakevje. Ikke var det noe gapahuk heller. Etter pliktskyldig fiske gjennom de 20 meterne med drag i flua, satt jeg på en tørrflue, som jeg etter beste evne surfet over bakevja med tohåndsen. For mange er nettopp tørrflue kanskje den mest spennende varianten av laksefiske, men for meg er det et sikkert tegn på at jeg er lei. Så fant jeg passelig ubehagelig sittestilling i steinrøysa og så Dariusz fiske seg gjennom. Han tok seg god tid og fisket nedenfor brua, for der hadde jo guiden sagt at det kunne råke til å bite på en fisk. Det husket ikke jeg så mye av, faktisk fulgte jeg ikke så veldig nøye med da han la ut om de ulike standplassene, jeg var mer opptatt av å memorisere hvordan man skulle finne frem til valdene. Manglende navigasjonstalent og lite utviklet retningssans gjorde at jeg med rette fokuserte på notere valdets beliggenhet, hvordan man så skulle fiske fikk andre ta seg av. Selv om jeg egentlig er ganske overbevisst om at hvis laksen er bitevillig, så er det bare å få flua uti så ordnes resten av seg selv.

Så anså vi oss ferdige med dagens fiskeri og satte kursen ned mot Støren hvor vi mesket oss i gatekjøkkenets signaturrett smeltet ost med en pizzabunn under. Det knatret høylytt i parasollene mens vi jafset i oss ostebomba, det regnet ganske hardt nå.

En ny dag gryr

GFF har valdrotasjon hver sjette time, og etter nøysomme undersøkelser av timeplanen ble det klart vi skulle sove lenge på mandag. På mandag kveld hadde vi ett av to de virkelige kremvaldene, nemlig Stadion. Og like før var vi tildelt sone 1 Langøra, også det et fiskbart vald, så første delen av dagen ble tilbragt i godt selskap med værdamene på TV2 og Tour de France. Regnet høljet fortsatt ned, og det var ikke helt fritt for at forventningene steg betraktelig. Endelig hadde vi flaks med været, en skikkelig skur ville utvilsomt sette fart på laksen. Storlaksen ville bli urolig i kulpene, og uendelige flak med smålaks ville nå garantert svømme inn fra fjorden og oppover elva i rekordfart. Ved 15-tiden satte vi avgårde, tre timers pliktfiske på sone1 før vi skulle tilbringe kvelden på selveste Stadion. Begge valdene skulle i følge ekspertene tåle høy vannstand ganske bra.

Langøra

GFF Vannøra: Og elva bare steg og steg.
GFF Vannøra: Se! Det kommer det en campingvogn! Nå hadde det regnet godt i et døgn, og elva hadde begynt å stige. Det burde ikke være så ille på Langøra, hvor elva gikk i en ganske trang kanal mens gapahuken sto langt oppe på steinøra, flere meter høyere enn elveløpet. Men vi begynte å fatte mistanke om voldsomt vannivå da stien gjennom krattet var borte og vi måtte vade til knærne for å komme ut på øra. Oj oj oj, elva hadde steget noe sinnsykt. Mens vi satt og lurte på hva faen dette skulle bety, steg elva bare mer og mer. En øl og et par røyk senere kunne vi konstatere at elva nå gikk fem centimeter høyere enn da vi ankom. Valdet var selvfølgelig helt ufiskbart, iallefall for oss to som likte rolige elveparti hvor man kunne kaste i ro og mak, bare kose seg over et riktig kast med velstrukket fortom og fint jevnt drag i elva, slik at flue fikk akkurat passe fart på seg til å tirre frem laksen.

Om ikke annet slapp vi iallefall et problem på Langøra, nemlig motfiske. Motfiske er normalt ikke noe problem på GFF-valdene, men akkurat på Langøra var det en annen fiskerett på andre siden, hvor lokale helter slapp seg ned fjellskrenten og hoppet fra stein til stein. Nå gikk elva til langt opp i trærne. Vi vurderte et øyeblikk om vi skulle ta frem stengene og prøve noen kast, laksen var her nok fortsatt og elva var ganske klar. Og hvem hadde vel ikke hørt diverse historier om storlaks som sto helt inntil elvebredden på flomelv?

Jeg tror det er best vi drar nå

sa Dariusz etter å ha fått tenkt seg om.

Vi tok en vedmodig avskjed med "gapahuken", det var siste gang den tjenestegjorde på Langøra i 2010, hell og lykke med din nye karriere i Trondsheimsfjorden. Tilbake gjennom krattet hadde vi vann til skrittet, monsterelva hadde nå begynt å fylle opp baksiden av steinøra også. Fyttikatta som det steg!

Stadion

Det var ikke lange stykke til godvaldet Stadion, ei heller var det spesielt vrient å finne frem, da det viste seg faktisk å ligge like ved en fotballbane. Det var jaggu snarttenkt av kommunen å bygge en idrettsplass slik at navigasjonssvake fiskere som oss selv lett kunne finne frem utelukkende ved bruk av valdnavnet. Vi var litt tidlig ute, egentlig begynte ikke vår fisketid før om en drøy time, men på Langøra var det jo lite å finne på uansett. Det var ingen biler, det var et godt tegn, det kunne jo bare bety at fiskerne før oss hadde fyllt kvoten med hver sin fisk og nå satt hjemme og gjenopplevde eventyret over en pjolter eller to. Dessuten ville det vel ikke gjøre noe varig skade på elva om vi startet litt før på vårt fiskeri, vi kunne jo bare avslutte litt tidligere.

Men det ble fort klart at det var den underliggende laksefeberen som hadde overtatt for vår ellers så hederlige vurderingsevne. Valdet var ikke tomt pga plutselig fiskelykke.

Litt mye vann her også gitt

Bålplassen var rasert av flommen

Så da dro vi ned til Støren sentrum for å fylle skrottene med fòr etter en hard fiskeøkt. Vi fant en liten gaterestaurant som bar navnet Torino. Her var det full veikropakke med slintrete kjøttstykker og industrialisert Toro-saus som man kunne i bestille i et femtitalls varianter, slik det ble mat fra alle verdensdeler. Ølet var iallefall godt, som det som oftest er. Enda bedre ble det av at sjåføren Dariusz måtte ta til takke med eventyrbrus og litt farris.

Og så var den fiskedagen over. Nå bar det tilbake til huset for å følge med videre på værvarslet og se Gaulfossen nesten krysse 1000-kubikkgrensa på telefonen. I morgen kom det nok til å bli bra. Eller dagen der etter.

Så kom en ny dag. Regnet hadde gitt seg nå, men elva gikk fortsatt stor. Fangsten kunne så langt telles på en amputert hand, og det var ikke bare jeg og Dariusz som slet, resten av våre rullerende fiskekompiser sto også med blankis i protokollen, men nå var vi alle enige om at det var stille før stormen. For det første så var dette perfekte forhold, bare vannet sank ned mot normalen kunne vi forvente kanonfiske, og dessuten var det en kar som hadde hørt fra kompisen til en han kjente at det nå var helt bombesikkert at smålaksen var i anmarsj.

Bogen Sverre

GFF Bogen: Dariusz pakket ut vadestaven for å gi inntrykk av å være en klok gammel mann mens han pekte ut hvor fisken sto. Dariusz og jeg studerte igjen timeplanen bare for å konstatere vi var slottet inn på noen tvilsomme vald i dag. Den ene var 3-ern på motsatt side av Stadion, og det var egentlig en fjellskrent tilpasset suicidale fjellgeiter, men det hadde også en griselekker sandøre helt øverst. Vi mente begge å huske at valdet egentlig startet like nedenfor sandøra, men pytt pytt, grensepinnen kunne jo lett ha blitt flyttet i flommen (også oppstrøms, sterke bakevjer gjør ofte sånt). Så veldig tøffe i trynet var vi egentlig ikke da vi endelig ankom stedet, sandøra var stengt inne av en del av elveløpet, og det fristet bare marginalt å klatre nedover skrenten mens elva buldret nedenfor. Øi, nå hadde det vært godt med litt biffsnadder. Så da røyk vi nedover til metropolen Støren igjen, vi bestile hver vår internasjonale delikatesse igjen, Dariusz valgte en gresk spesialbiff mens jeg forøkte med på en mexikansk rett, forskjellen viste seg å være hvor bearnais sausen var plassert på tallerkenen, pluss at jeg fikk en skive tomat.

Neste vald var langt opp i elva, et sted hvor det visstnok var planen å ro en båt over i det stille partiet og så gå langs en steinør for å fiske hovedstrømmen. Men her hadde jeg tydeligvis bomma litt da jeg merket av stedet på gps-en, litt stor tommeltott var alt som skulle til, og vips så sto de to navigasjonstalentene langt faen i vold oppe ved en sæter i fjellet. Vi kom litt sent til valdet vårt, og det å ro båten over fremsto ikke som videre brennaktuelt på denne vannstanden, og fra veisiden av valdet var alternativet å hoppe fra stein til stein med autovernet som nærmeste nabo. Det utgikk med glans.

GFF Bogen: Jeg sjekker at ingen fisk hadde misforstått og stilt seg på øverste delen av valdet. Nå hadde vi soset bort så mye tid på feilkjøring, middag og båtdebatt at klokken hadde tikket over til neste vald. Og programmet viste at det var Sverre - Bogen. Det valdet var visstnok så dårlig at guiden ikke hadde giddet å stoppe her engang på omvisningen, det var iallefall ikke mye fiskbart på lav vannstand, men det var da, og nå var det fortsatt flomelv og ikke minst var det eneste alternativ vi hadde i kveld.

Og vi satte i gang, Dariusz fisket den nederste delen mens jeg vadet meg ut mellom noen busker og fisket det strie overpartiet. Her oppe krydde det ikke akkurat av åpenbare standplasser, men det ga jeg blaffen i. Strømmen var sterk og fin, så jeg fikk skikkelig følelsen av at flua faktisk gikk riktig. Det var nydelig å kaste, og for en gangs skyld føltes det helt riktig å ha intermediate line. Normalt er det alltid litt blandete følelser med synkeliner, det tar ikke lange tiden før jeg drømmer meg tilbake til en ei mindre elv og en lekkert jevntflytende parti, hvor jeg kan sende den fjærlette flytelina som et elegant papirfly gjennom luften, og fluen lander like grasiøst som en ballerina i en ytterst tilfredsstillende rytmisk samspill med elven. Men her var det fint med intermediate og 15 '. Forøvrig var øktas høydepunkt da jeg satt fast lina i en busk som lå like under vannoverflaten, heldigvis rakk jeg å oppfatte hva jeg hadde fått på kroken før jeg triumferende kunngjorde fast fisk.

Så kokte vi oss en kjele kaffe, og Dariusz sa at nederste partiet så jævlig fishy ut. Det var ujevne strømmer og garantert store steiner, og dette valdet var egentlig ganske lekkert. Full av konkurranseinstinkt fremholdt jeg at det øverste partiet nok var minst like fint, men likevel gikk jeg med på å bytte for neste økt. Nederste biten av valdet var jævlig fint. Strømmen var litt sterkere her, så jeg fant frem en usedvanlig lite estetisk selvbundet flue hvor jeg hadde limt fast en oransje conehead som var minst to størrelser for stor. Den sank fint den.

Og så beit det jaggu på en fisk. Akkurat ved strømvirvelen fra det som utvilsomt var en stein under overflaten, og når sant skal sies så ble nok jeg like forfjamset som laksen da det skjedde. Som seg hør og bør var det full forvirring de første sekundene, laksen ristet litt på hodet og jeg sto og gapte av forbauselse da plutselig backingen begynte å fly av snella. Dariusz var ingen steder å se, han sto vel rundt svingen på land med et fast grep om vadestaven og stirret skremt utover den sterke strømmen. Men dette fikser jeg jo glatt på egen hånd, storfiskeren. Jeg fikk omsider laksen inn mot land, men det var nesten kul umulig å få til noe mer. Busker og små trekvister fra flommen lå langs hele elvekanten, så det var ingen trygge steder å dra den på land. Ei heller var det mulig å komme seg mer enn en drøy meter fra elva, som fortsatt rant tett opptil trærne. Etter et par halvhjertete forsøk på landing, men ingen av den styrker mitt selvbilde som rutinert storfisker, så detaljene holder jeg for meg selv. Nå var det enten å ta tak i fortommen med hånda og dra den brutalt på land, eller å bite i det sure eplet og ringte Dariusz. Her var det viktig å holde seg rolig og ikke trygle om hjelp.
GFF Bogen: yeah baby

Hallå! Long time no see! Åssen går det?
Hæh?
Nei, jeg bare ringte for å høre stemmen din. 
<lang pause> Javel?
Jo!  Du, når jeg først har deg her, du har vel ikke tilfeldigvis en håv eller noe sånt?
Har du fisk?
Tjaaaaaaa... Har vel det ja.
Kommer. 
<klikk>

Så gikk det hele så mye lettere. Dariusz dirigerte både fisker og fisk, og etter drøye tredve sekunder løftet han den utkjørte laksen skånsomt ut av elva med sikker hånd.


GFF Bogen: Figen - Gaula: 1-0 Jeg sa jo det var fishy her, kom det tørt fra Dariusz. Selv var jeg ganske paff av det hele, for det første jeg fått en fisk, hallo jeg fikk en laks!!!, og for det andre var jeg halvt perpleks over hvordan Dariusz hadde løftet fisken ut av elva uten den minste antydning til dramatikk. Jeg var jo strengt vant til Julerns intense jaging med håven etter halvkjørt laks på altfor dypt vann, nei den er bak deg, pass lina! NÅ!!! Fikk du den!?? Nei!! Pass lina!!! Hvor fa.. Der!!!

Så satt jeg meg med en kald pils og storkoste meg i lykkerusen, mens Dariusz gjorde et siste forsøk på å lure en laks.

GFF Bogen: Dariusz lot flua seile over standplassene helt nederst

Perfekte forhold

Etter toppnoteringen på nesten tusen kubikkmeter i Gaulfossen var nå elva perfekt. Fortsatt høy vannstand, men synkende. Den fisken som ikke hadde blitt skylt ut i fjorden av kjempeflommen, ville nå garantert være i bevegelse og bitevillig. Standplasser ville endres i takt med vannstanden, og ny ivrig fisk var på vei oppover, klar til å krangle med tidliglaksen om de beste plassene. Dette var perfekte forhold, og normalt skulle vi fisketurister stort sett sitte på terassen og bekymre oss over stadig mindre plass i fryseren, forbanne vassdragets fangstkvote på en laks per døgn, mens vi schålte i champagne i påvente av nytt fiskedøgn med ny kvote.

Men det skjedde ikke. Og det var ikke på grunn av manglende innsats. Vi sto på og fisket for harde livet, alle mann alle raste fra vald til vald med korte nødstopp på gatekjøkken for å kaste i seg fòr, men unntatt et par småfisk var det ingen som fikk kjenne et skikkelig laksedrag i snøret. Det var rett og slett svært skuffende, og det fantes ingen annen forklaring enn at det ganske enkelt ikke var mye laks på elva. Fortsatt lå min laks fra Sverre Bogen valdet helt alene i fryseren, og humøret var i ferd med å skifte fra gryende optimisme til sedvanlig laksedepresjon. En kar hadde dog hørt fra tanta til svogeren til en nabo av en gammel kollega at smålaksen nok helt bombesikkert var på gang nå, så det hjalp jo litt på humøret.

Kroken

GFF Kroken: Dariusz fisket den giftige strømkanten.

Det virkelige kremvaldet på GFF er utvilsomt Kroken. Et nydelig vald som etter å alt å dømme må ha blitt designet av en laksefisker. Valdet starter med et stryk helt øverst, akkurat stridt nok til at laksen gjerne venter nedstrøms, hvor stryket renner ut i en innbydende kulp, full av mulige standplasser langs den nesten 50 meter lange delikate strømkanten. Nå var det endelig vår tur, og da vi ankom Kroken skjønte vi fort hvorfor dette regnes som det aller ypperste, enhver laksefisker som ikke får høyere puls av dette valdet må være blind eller alvorlig syk i hodet. Nå lå alt til rette for at Dariusz kunne innrullere seg selv i fangstprotokollen.

GFF Kroken: Dariusz fisker det giftigste partiet

Også etter hovedstrekket var Kroken innbydende, et herlig blank jevntflytende parti var desserten etter å fisket over hovedstrekket. Elva ble bredere, og den blanke elvestrømmen hadde mange strømvrivler som ikke kunne bety annet store stein og standplasser lurte under. Nydelig å se på, herlig å kaste på, og nesten uansett hvor dårlig man kastet fikk flua fin flyt og knapt et eneste kast ble gjennomfisket uten at fiskeren sto med en sterk fornemmelse av laksen ville bite nå.

GFF Kroken: Et lekkert jevntflytende strekke nederst på Kroken

Dariusz lokket laksen med flueline av forskjellig synkegrad og ut uspesifisert antall fluemønstre, og laksen spratt og jaget etter flua. Men bite på? Nei, det gadd den faen ikke.

GFF Kroken: Alle ville se på Jovisst var valdet vakkert og kanskje det fineste fluevaldet vi noen gang hadde sett, men fisk var det altså dårlig med. Og dette var ikke et vald som fikk hvile mye, hvis det var et fellestrekk blandt fiskerne på gruppa vår, så var det nettopp å legge opp timeplan med søvn og mat slik at man var beredt da Kroken stå på rotasjonen. Og selv med drømmevannstand var fangsten så langt beskjeden, dog ikke helt null, da jungeltelegrafen kunne melde om at en smålaks og en sjøørret hadde blitt lurt her de siste to dagene. Det måtte jo stå fisk her.

Men når laksen ikke vil ta, så er det lite man kan gjøre. En snurt Dariusz kom luntrende tilbake til gapahuken, klar til å nyte en kopp nytrukket kaffe, mens jeg tok stanga for å gjøre et forsøk i den vakre, sagnomsuste men tydeligvis fiskeløse kremvaldet. Jeg kunne da umulig plukke enda en laks rett etter at Dariusz hadde fisket over? Man vet jo aldri, og selv det lokale ekornet tittet rundt hjørnet av gapahuken for å beskue seansen

Så var det min tur å fiske Kroken mens Dariusz tittet på

	Kulpen tom for fisk...? Ute med tunga og prøve likkavæl...
	En nydelig baksleng ...og så fart på snøret
	En åpen og hetrofil snørebukt ... og flua lander nøyaktig ved standplassen
	LAKS
	Hø hø
	hø hø hø
	0-2

Laksefisket er egentlig lett. (BOOYAAHAHAHAHAHHAHAHAHHAHAHAHH!!!)

For ikke å komme i konflikt med de lokale fiskerne, fulgte jeg nok en gang vanlig prosedyre ved fangst av utryddningstruet laks; et kjapt kakk i skallen og så var den på vei til røykeriet. En slik fremgangsmåte kan jo lett virke litt forunderlig for utenforstående, den jevnlige cafe lattè-drikkende urbanist ville kanskje tro at man burde slippe laksen ut igjen, spesielt en hunnlaks full av rogn bare noen steinkast unna sin tiltenkte gyteplass, for på den måten å sikre laksebestanden. Men i Trøndelag er det helt andre regler som gjelder, med en så knapp ressurs som laksen er blir det aller viktigste å sikre seg selv så mye som mulig, man leker jo ikke med maten, og dessuten er alt staten sin skyld uansett. Og sånn har det nemlig vært helt siden før RBK slo AC Milan på San Siro, og sånn kommer det alltid til å være. Helt til målet om fisketomme elver er nådd 100%.

Dariusz ble selvfølgelig helt fra seg av begeistring, og han satte sporenstreks i gang en triumferende seiersdans langs elvebredden for å feire at lakselaget nå var oppe i to fine fisk. Eller kanskje det var meg som danset, det er så lenge siden nå at jeg ikke husker alle detaljer like klart.

Og uken gikk

Dagene gikk uten at det kom noe mer laks på land, hverken for oss aller noen av de andre vi fisket sammen med. Den eneste trøsten nå var at en av fiskerne hadde hørt fra naboen til en han var i militæret sammen med at en tysker hadde sagt at smålaksen var på gang, og snart ville elva koke av bitevillig fisk. Det hjalp litt på humøret.

Men når jeg sier humøret, så mener jeg egentlig humøret til de alle andre. Jeg gikk rundt i konstant gledesrus, og jeg gjorde mitt beste for å komme med råd og tips til de andre. Jeg foreslå blant annet at det ville være enklere for alle rent fryserlogistikkmessig om vi ble enige om å merke all laksen som ikke var min. Det syntes de fleste var veldig morsomt sagt, og vi fikk oss alle en god latter og ble enige om at dette var den beste fisketuren noen gang og at vi nå var venner for livet alle sammen. Eller noe sånt.

Og så jugde jeg selvfølgelig om fangstmetoden, jovisst hadde jeg brukt synk5 med 3 meter fortom og flua var en #12 Telemarkskongen fra Mustads oterflue-kolleksjon, som jeg hadde latt ligge på bånn i 20 minutter før laksen tok. Litt moro må man jo unne seg når fru Fortuna en sjelden gang har meg øverst på lista av de spesielt utvalgte...

Men selv om jeg hadde hatt en kjempeuke var det litt dempet stemning over det hele. Fisket var generelt dårlig til tross for optimale forhold, og etterhvert som uken gikk mot slutten, dro flere og flere hjemover før tiden. Også jeg og Dariusz, kanskje av litt ulike grunner, jeg var ganske mett av fisket, og Dariusz var kanskje en smule lei av flaksen min. Vi var uansett kurert for laksefeberen begge to. Iallefall for en stakket stund, for hvis det var noe vi var sikre på, så var det at nå var det like før smålaksen kom...

Snipp, snapp snute så var det slutt. Jeg fisker gjerne Guala igjen, GFF valdene var konge og konseptet med valdrotasjon hver 6. time var helt genialt. Det spørs bare om Dariusz er så veldig interessert i en ny tur...